Det er en spesiell påske for mange. Friheten er amputert. Det sosiale liv er begrenset. Det gode fellesskap er redusert. De som er hjemme må skalke lukene. Puber har stengt sine kraner. Gudstjenester er det ikke lov å ha. Og vi som er utenlands er ikke velkomne hjem.
Det gjorde inntrykk da vår statsminister i klare ordelag bad oss som er utenlands om å holde oss borte; «Ikke kom hjem!». Da fikk jeg en følelse av at vi er midt i en krig hvor grensen er stengt av pansrede kjøretøy og et minefelt av regler. Det gir en følelse av å være uteseiler i krigstid uten mulighet for retur. Men jeg tåler klar tale fra våre øverste ledere. Jeg blir ikke sur eller irritert av det. Jeg forstår alvoret. Vi er i en «krig» mot en usynlig fiende. Det er smitten vi ikke ønsker. Det er Covid det handler om, ikke Leif Magne, Per eller Kari. Likevel gjør det inntrykk å være langt borte uten at noen sier; Velkommen hjem!
Planen min var ikke å dra hjem til påske. Jeg har en jobb å gjøre i sør. Det er mulig å møtes i Dubai, selv om det er begrensinger også her. Men en muslimsk stat forstår seg på bønn. Det gjør at det er mulig å ha gudstjenester innenfor de strenge smittevernstiltakene som gjelder.
Nå kan jeg ikke skryte av at det er fulle hus hver gang jeg holder gudstjeneste. Det er nok flere som blir skremt, enn de som våger å komme. Det er lettere å se en muslim knele på sitt teppe enn at en kristen prest ber en bønn og vi sammen mumler vårt Fadervår. Slik sett tror jeg ikke vi blir for mange om det skulle bli inspeksjon fra myndighetene. De har allerede vært på besøk noen ganger. Regler må følges. Så enkelt er det. Bryter en reglene er bøtene mye større her enn det noen i Norge hisser seg opp for.
Det er hyggelig med de som kommer. Enda viktigere er det at vi ber for alle enten de er tilstede eller holder seg borte. Slik sett er gudstjenesten og bønnen viktigere enn det vi forstår. Gudstjenesten er et kraftsenter som vi som folk trenger, spesielt nå i krigstid. Derfor anbefaler jeg norske prester som ikke kan ha folk til stede på gudstjenestene, likevel å ha gudstjenester. Om ikke folk har lov til å delta, ville jeg som prest holdt gudstjeneste alene. Det er mitt kall. Da ville jeg i nærvær av Gud være i bønn for vårt folk og for mennesker utover jord.
På sjømannskirka i Dubai samles vi i fellesskapet rundt måltidet på Skjærtorsdag. Grønnsaksuppe serveres ved et par langbord etterfulgt av salmer, lystenning og nattverd. Det hele kan ikke vare lenger enn tretti minutter. Dermed er de som kommer sikret at jeg som prest ikke snakker meg ut på viddene.
På gudstjenesten skal vi be vi denne bønnen:
Du Gud, ser det synlige og det usynlige vi bærer fram til deg. Du kjenner vår smerte og vår glede, vår uro og våre tanker. Du ser også alle vi bærer med oss av familie og venner. Vi tenner våre lys i håp og tillit til deg, og i fellesskap med deg og med mennesker utover jord får vi del i Jesu legeme og blod. Vi lever med dette i tro, håp og kjærlighet.
Sammen kan vi skape en verden full av glede og håp. Ved å dele, skaper vi sammen. På en jord full av tårer og smerte er vi kalt til å elske, bygge og bry oss om hverandre.