Havet. Det gjør noe med meg. Jeg vet ikke hva. Men det rører ved hele meg. Hodet. Hjerte. Muskler og nerver. Kropp og sjel. Og blodet. Det ligger i blodet.
Om solen gir vitamin D, gir havet vitaminer fra A til Å. Hele alfabetet. Vitamin A til siste bokstav.
Det er det samme hvor jeg bor, bare jeg ser havet og kjenner smaken av salt liv.
Innlandet kan jeg besøke. Da blir det bare enda bedre å komme ut der landet slutter og luften fylles av salt råk. Jeg kunne aldri bodd lenger i innlandet enn en uke om gangen. De gangene det har skjedd har pusten endret seg og huden har begynte å tørke inn.
Så langt øyet kan se. Og litt lengre. Som ett vegg til veggteppe mellom land og folkeslag.
Fra kyst til kyst. Uten en krusning, for så å løfte seg i all sin brunst. Bølger uten stans.
Farger som i en regnbue. Blå, grønn, grå, sort og hvitt skum av fråde når det bygger seg opp.
Hver gang jeg er vest i havet puster jeg med åpen munn mot vinden. Smaker på saltråket.
Ser utover det flate teppet i all sin prakt, før vinden tar tak og byr havet opp til dans. Det er krefter når havet ypper til kamp. Det er som når en bokser i ringen løfter nevene. Uten hansker. Fulltreffer på fulltreffer slår bølgene mot land uten at bergknausene viker en millimeter.
I generasjoner har øya stått der. Hav på alle sider. Fiskebåter har kjempet seg mot havn. Hard hverdag. Kampen for å overleve litt til. Mennesker har klort seg fast mot vinden for ikke å fyke utover mot horisonten
og bli borte.
Naken står den der vest i havet. Stein på stein. Og noen klatter med jord.
På fastlandet kan du finne fram kikkerten og se utover. Langt der ute er det det siste du ser.
Jeg er jordfestet vest i havet. Mine besteforeldre har sin grav der. Thomas og Serine.
Utsira var der min far vokste opp. Da han ble så stor at han rakk over steingjerdene, forsvant håret i vinden.
Det var hvert fall det han sa.
På øyas høyeste punkt, står fyret som et stearinlys som tennes hver kveld. Før lyste fyret for båter på havet og for små gutter som var på vei hjem. Min far stod stille, og sprang alt han vant når lyset viste vei. Det var den gang natten var svart og gatelys var noe som hørte fremtiden til.
Nå er det min tur til å gå over steinene og se utover mot horisonten. Det blir jeg aldri lei av.
Det er evigheten jeg ser der ute.
Den har allerede begynt.
Bildet av meg ble tatt av mitt søskenbarn Tor Leif Helgesen på en av våre rusleturer på vestsiden av Utsira.
Det er som når jeg i slutten av en gudstjeneste løfter hendene for å lyse velsignelse.
“Herren la sitt ansikt lyse over deg”.