Det er deilig å ikke ha noe å skrive om, bare kjede seg uten å ha noe spesielt å gjøre. Våkne litt ut på morgenen, sette på kaffekjelen og finne frem en skive med brunost og jordbærsyltetøy. Kokekaffe er en luksus jeg unner meg en gang iblant. Den er smaken av fortid, samtidig som den vekker de små grå til liv. Bare lukten av nykokt kaffe er nok til å få fram smilet i ett morgentrøtt fjes.
Fra mine år som sjømann, husker jeg at det var min jobb å gå ned i byssa og koke kaffe til styrmann. Den skulle ikke koke, bare nesten, og selve kaffen skulle i kjelen før vannet ble varmt. Kaffen skulle serveres rykende varm. Selvsagt skulle den være svart som natten, men gjerne med en sukkerbit til. Den skulle dyppes i kaffen, og suges på som en karamell. Da var styrmannen sikret at han holdt seg våken på hundevakta, fra midnatt til fire. Vi gikk seks timer på, så vi stod et par timer til.
Jeg har hatt noen dager vest i havet. Det er deilig å ha muligheten til både by og land. Som en sa til meg her ute på øya; «Eg kan’kje forstå at folk frivillig vil bo i ein by». Det var lørdag, og han tok en pust i bakken fra arbeidet på jordet. Det er et arbeid som aldri tar slutt. Kaffedrøsen mellom arbeidsøktene, er en viktig del av arbeidet. Da snakker en til en finner på at en skal jobbe litt til. Kameraten kommenterte tørt; «Og dei i byen kan’kje forstå at nåken kan bu her me bur!».
Det optimale er å ha muligheten for både og. Norge er et vakkert land med mange muligheter. Selv trives jeg i byen, men det er deilig å dra vest i havet for å smake på saltråket og trekke frisk luft. Roen og freden fyller blodårene, og følelsen av å ha nok tid. Kontraster, eller ulike verdener, om du vil. Forskjellen er ikke større enn at liv leves begge steder, fra morgen til kveld. Og natten med.
Under en vandring på den smale veien på Utsira, der jeg må gå til side hvis det kommer en bil, vinket en til meg og kommenterte; «Det er kontraster i livet ditt!». Jeg svarte som sant var, at det var godt å være ute på øya i havet. Det er dette som er normalen, heldigvis. Det å kunne gå en tur uten å tenke om det kommer flere raketter som treffer nabolaget. Jeg hadde sett det på film fra krigens dager, at folk gikk i bomberom da flyalarmen gikk, men jeg hadde ikke trodd jeg skulle oppleve det selv. Det var absurd å gå ut i solskinnet noen timer etterpå, da alarmen gikk av.
Det jeg opplevde i Kyiv, var bare en flik av det som skjer. Krigen er ikke slutt, selv om jeg har dratt ut. Ondskapen fortsetter. Verdens største land vil ha mer. De blir aldri fornøyde. Grådig spiser bjørnen på sitt bytte. Et liv er ikke verdt noen ting. Mye vil ha mer. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred? Det er lettere å starte en krig, enn å stoppe den.
En gang i året, samme dato hvert år, blir jeg ett år eldre. Det skjer ikke hver dag, men kun én dag i året. Alle de andre dagene skjer det ingenting. Plutselig ved midnatt i det en går over til den ene dagen, går en fra en tid til en annen, - uten mulighet for retur..! Det er noe rart der, som ikke helt er til å forstå. Jeg er kommet til verden uten returbillett. Det er for så vidt greit, men det hadde gjort godt å kjøre livet i sakte film og putte på reversen av og til.
Det jeg egentlig ville si, var at jeg fikk flere hyggelige gaver da jeg ble ett år eldre for litt siden. En av dem var noen sekker med ved. Det var en gave som bokstavelig talt varmer. Denne helgen har jeg derfor kost meg med fyr i ovnen i skrivestua vest i havet. Ute har høsten gjort at dagen ikke blir helt lys, men jeg nyter fargene på trærne og den skarpe luften som høsten gir. Og varmen fra ovnen inne. Og stearinlys.
Høsten er en god tid, men noen ganger er kontrastene større enn det naturen gir.