Det gjør inntrykk å vandre i sin egen historie. Da boltrer følelsene seg i minner fra det som engang var. Følelser kan være gode, men de kan også være såre av savn.
Denne uka besøkte jeg Skudeneshavn. Der bodde jeg den gang jeg var en gutt som var i ferd med å vokse meg stor. Jeg gikk ungdomsskolen der, før jeg flyttet på hybel i Stavanger for å ta gymnaset. Boknafjorden har jeg krysset mange ganger både i stille og i storm.
Jeg har flyttet mange ganger. Noen kaller det rastløshet. Jeg kaller det mitt liv. Det har gitt meg seksti års vandring fra sted til sted. Det handler ikke om å flykte, men flytte. Det er forskjell på det. Prøver en å flykte fra seg selv vil en fort treffe sitt speilbilde rundt neste sving.
Mange gode venner har jeg mistet på veien, men gode venner blir ikke borte selv om det går år mellom hver gang vi sier hei. I tillegg har nye kommet til. Det gjør meg dobbelt rik. Mange har betydd mye. Det er den gode arv jeg bygger på.
Det er lettere å holde kontakt i dag, enn det var i gamle dager. I forrige årtusen skrev vi brev, eller vi lot avstand og tid vokse vilt som trær i urskogen. Adresser forsvant med flyttelasset, og minner fikk et lag av støv over seg. I dag er det bare å sende en sms, eller legge inn et like på Facebook. Likevel kan avstanden i dag være like stor, og kanskje større enn du tror.
For noen år siden besøkte jeg min barndomsøy Madagaskar. Da vi gikk inn for landing på Ivato flyplass utenfor hovedstaden Antananarivo, rant tårene uten stans. Jeg var plutselig utenfor kontrollsonen. Det var jeg ikke forberedt på. Den røde jorden og rismarkene jeg så fra flyet, gjorde mer med meg enn det jeg hadde trodd. Det ble ikke lettere da jeg gikk rundt på steder hvor jeg tidligere hadde lekt. Da gikk alarmen i hele sanseapparatet. Det jeg med øynene så, luktene, smakene, lydene og følelsene ble mikset sammen i en cocktail som fortalte at jeg var kommet hjem. Det kan kalles en rus. Bildene kan vi forberede oss på, men når bildene får liv, vokser inntrykkene til skip som beveger seg på opprørt hav.
Jeg måtte rusle en tur i Søragadå i Gamle Skudeneshavn. Det er og blir en perle av et sted. Heldigvis er det mer enn et museum. Mennesker bor og lever der. Selv bodde jeg noen kilometer utenfor sentrum da jeg gikk på skolen. Min første jobb hadde jeg i syvende klasse. Da var jeg med på å ta i mot fisk på fryseriet fra båter som lå lavt i sjøen. Den gang fikk jeg lønn i en gul konvolutt. Kroner og øre var sirlig regnet ut og lagt i kontanter i konvolutten jeg hentet ut. Det var begynnelsen på mitt voksne liv.
Fredtun var et leirsted som betydde mye den gang. Det gjør det også i dag. Det var kjekt å besøke stedet igjen, og treffe mennesker som jeg kjente bare jeg fikk litt tid på meg. Der var ansikter jeg ikke hadde sett siden langt før tusenårsskiftet. Da skjønner jeg at jeg ikke lenger er ung.
Likevel gjorde det godt å møtes igjen. Vi har hatt ulike liv. Veiene vi har vandret på har ført oss i ulike retninger. Nord, sør, øst og vest. Og noen ble på stedet hvil. Men forskjellene er ikke større enn at da vi møttes var det noe som kom hjem. Vi har en historie sammen. Den ligger der som en skatt det er verd å søke etter en gang i blant.
Den flyter enda, den gamle trebåten. Årene gjør den enda vakrere og mer verdifull.
