Livet i hundre, minus førti

«Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag...»
De siste år min far levde, sa han ofte den setningen. Det varme lune smilet fulgte alltid ordene. Samtidig lå det en undertone av vemod og ettertenksomhet. Det var mer liv bak, enn det var foran. 

Jeg fyller år. Det gjør jeg for så vidt hvert år, men denne gang går jeg inn i en ny tidsalder.
Jeg er ikke ung. Jeg er født i forrige årtusen! Et fossil fra en annen tid.
Nå går jeg inn i «reparasjonsalderen» hvor karosseriet trenger jevnlig service. 

 Om noen dager skal jeg forlate femtiårene og gå inn i et nytt tiår. Som sekstiåring blir jeg begynnende gammal. Da er jeg en utdøende rase. Livet er en gave, men også en utfordring. 

 Jeg er ikke redd for å tippe over en ny grense. Virkeligheten er sann. Jeg er verken eldre eller yngre enn min alder. I våre dager er det en kunst. Det er nok av dem som prøver å flykte fra seg selv. Selv farger jeg ikke håret. Botox hadde sikkert kunne fjerne noen rynker, men rynkene bærer jeg med ære. Det er jo tross alt mitt liv jeg bærer med alt av gleder, sorger, lyst og savn.

Det å gå over i sekstiårene handler om å nærme seg slutten på arbeidslivet. Det er en rar tanke. Hvis helsa holder og det er meningsfullt det jeg holder på med, har jeg tenkt å holde det gående noen år til. Mye av identiteten og livet ligger jo i å ha noe å tusle med. 

Drivkraften ligger ikke bare i arbeidet, men i det jeg tror på. Troen er tosidig. Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker. Tross alt tror jeg fremdeles på mennesker. Jeg tror på kjærligheten som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive livet ned. 

 Det er jord i hver dråpe av mitt blod
 men også himmel

  - og salt hav!

Horisonten er magisk. Det er alltid mer! Bildet er fra vestsiden av Utsira. Foto: Tor Leif Helgesen

Alene 

Det å leve alene er til tider en utfordring. Alene, men ikke nødvendigvis ensom. Det er forskjell på det. Mulig jeg er blitt en gammel einstøing. Det får andre dømme. Det å ikke leve innenfor rammen av de liv som de fleste gjør er ikke alltid enkelt, men det er mitt liv.

Ikke er jeg gift. Ikke er jeg skilt. Ikke har jeg samboer. Ikke har jeg barn. Ikke er jeg homofil. Jeg passer ikke inn i en bås av det folk ser på som normalt. Det er ikke lett for folk å forholde seg til. 

Selv lever jeg i beste velgående med livet slik det er blitt.

Som barn lekte jeg mye. Det gjør jeg enda. Livet er en alvorlig lek. Smil og latter følger gode bemerkninger og frodige historier. Leken er krydder på maten.  Uten lek blir hovedretten blek.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre så lenge jeg lever. Mange i våre fellesskap tror de er utvalgt til å være politi. De er mer kritiske enn paven. De bygger ikke, men reduserer egen og andres skaperkraft. De om det. Selv har jeg tro på den ufullkomne lek i farger, ord og toner. 

Jeg går inn i et nytt tiår uten å vite veien videre. Jeg liker det usikre. Hadde jeg visst hva jeg gjorde om fem år, ville jeg fått klaustrofobi. Det vil være som å sperres inne i et lite kott. Likevel er det en utfordrende tid vi nå lever i. Morgendagen vet jeg lite om. 

I livet har jeg truffet noen murer som gjør at jeg har stoppet opp. Likevel har jeg valgt å beholde bevegelsen. Bevegelse er viktig. Energi. Kraft. Mot. Vilje. Håp. Bønn. Livet stopper ikke selv om jeg må gå over et fjell eller gjennom en mørklagt tunnel. Går det ikke, går jeg i en annen retning. 

Fest 

Det blir en feiring. Et liv i hundre, minus førti, bør jo markeres. Du er herved invitert! Men et virus har begrenset omfanget. Derfor kan du ikke fysisk slippe inn på festen. Slik er det. Jeg kan ikke lage en ny «ungdomsfest» som kommer ut av kontroll. Om vi ikke møtes nå, vit at jeg ser fram til å treffe deg til den gode samtale rundt neste sving. 

Gode venner er som solskinn på en regnfull dag!

Gave
Den største gave du kan gi meg er å støtte et humanitært formål du selv brenner for.
Håper du er raus!

Selfi ved Barentshavet. Grense Jakobselv. Russland i bakgrunnen.

jeg blir aldri lei av å se utover horisonten
det er evigheten jeg ser der ute
den har allerede begynt

Virus skaper ensomhet

Det er ikke et problem å være alene. Ofte er det bra å ha alenetid. Jeg pleier å si at jeg har det gode selskap når jeg er alene. Det er det sikkert mange som kjenner seg igjen i. Utfordringen er når det å være alene går over i ensomhet. 

Det er en syltynn grense mellom det å være alene, og det å være ensom. Noen ganger tåler jeg det meste. Andre ganger er jeg mer sårbar og vet ikke helt hvor grensen går. Det er en usynlig grense, som et virus. 

I denne tiden har jeg kjent på ensomhet. Det er noe med disse høytidene som vi gleder oss til, men som i år ble annerledes for mange. Slik også for meg. Høytider har dessverre en tendens til å være en tid hvor mange har nok med sine egne liv. I påsken i år ble avstanden større og den usynlig grense mer utfordrende enn tidligere.  

Covid-19 har gjort at jeg har fått landligge. Jeg hadde mine fjorten dager i karantene i mars. Det var egentlig greit. Det var nære på at jeg ble akterutseilt i Baku. Gleden over å komme hjem til min egen stue var derfor stor. Nedturen var å komme ut av karantene uten at det var noen stor forskjell.

Vi er alle i en nasjonal unntakstilstand for å redde liv. Helsemessig er det en viss kontroll i Norge. Det er håp om vaksine og en ny tid. Mye gjenstår, men det gjøres mye for å hindre smitte og sørge for at vi vinner kampen mot viruset. 

Økonomisk er det også en stor utfordring for vår nasjon, for mange organisasjoner og bedrifter, og for enkeltpersoner. Det skaper en usikkerhet fremover, men jeg har tro på at vi finner en hverdag vi kan leve godt med. Noen vil tape, men det er folk i andre land som vil ha større tap enn vi i Norge. Mange har mindre å gå på enn det vi har. Faren er stor for at det vil bli flere som blir fattige i den tiden vi er inne i. Det kan bli en internasjonal utfordring av dimensjoner som vi foreløpig bare ser en tendens til. 

Mangelen på sosialt liv

En av de største utfordringene ligger i det sosiale livet. Hvordan finne tilbake til det varme inkluderende samfunn etter at vi har hatt en kollektiv læring i å holde avstand og ikke hilse på hverandre? Hva gjør denne tiden egentlig med oss? 

Mange føler på ensomhet. Flere har opplevd angst for å komme nær andre mennesker, og en angst for fremtiden. Det vil ta tid å bygge et fellesskap som er sosialt solid på den måten at vi blir trygge på hverandre og ingen faller utenfor. 

Er vi som samfunn i ferd med å bli kaldere ved at vi må holde avstand, eller vil vi være sosialt hungrige og bli et varmere og mer inkluderende samfunn enn det vi var? Det er opp til oss. Det blir en krevende dugnad hvor vi må sørge for å løfte verdier vi tror på. 

Livet utenfor boblen

Det å være i krise er krevende, men det vil også bli et krevende etterarbeid i å bygge et inkluderende og åpent samfunn som vi ønsker at Norge skal være.  

Det store fokuset er, og vil også fremover være, helse og økonomi. Da er det en fare at vi glemmer det sosiale liv. Det å bygge det gode fellesskap krever at vi bryter ut av boblen vi er i og åpner opp til verden utenfor oss selv. Den boblen tror jeg mange av oss gleder oss til å komme ut av. 

Vi er en rik nasjon, men kapitalen kan ikke alene bidra til landets vekst og utvikling. Vi må ikke glemme at Norges største verdi er landets borgere. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. Det er vår medmenneskelige oppgave og plikt å bidra til at ingen faller utenfor.

Jeg har stor tro på at vi i veien videre vil løfte frem verdier som respekt, verdighet og frihet. Jeg tror også at vi vil se hverandre med nye friske øyne og være bevisst de som sliter med ensomhet. Samtidig har vi både råd og hjertevarme til å tenke solidaritet utover våre grenser. Vi har lært at livet ikke er ingen selvfølge. Det gir håp fremover.

Det gode fellesskap bygger vi sammen!

 lmh 2020

En tom benk. 1.Påskedag på Byhaugen i Stavanger. Foto Leif Magne Helgesen