Jeg liker ikke pepperkaker. Det har jeg aldri gjort, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Det er nesten ikke lov å si, som å være nordmann uten å kunne gå på ski, men hvorfor skal jeg like noe som ikke er godt? Nå skal det sies at jeg noen ganger spiser pepperkaker, selv om det ikke er favoritten. Hjemmelagde pepperkaker pyntet av barnefingre er jo sjarmerende, og det gir en viss følelse av jul. Sammen med nytrukket kaffe blir det helt greit en gang og to på denne tiden av året.
Grensen går med pepperkaker som er masseprodusert. Såkalte kjøpekaker. De er tørre som sand i ørkenen. Hvordan det er mulig å lage noe så kjedelig vet ikke jeg. Ofte blir slike kaker til overs og varer langt ut i januar før noen får samvittighet til å hive dem. Det skjer gjerne når ingen andre ser på.
Men kakemenn, det er topp! Hvite menn og kvinner, stjerner og griser, og juletre pyntet med røde linjer. Det handler vel om at jeg er mer fra vest enn øst i hjemlandet.
Før i tiden, det er lenge siden den gang vi kan kalle før, var det kun mulig å få kakemenn i desember. Jeg husker vi kunne kjøpe de hos bakeren fra 1.søndag advent. Ikke før. Senere ble det mulig å kjøpe de hele året. Det er slik det er nå. Det er som når en smal kjerrevei blir til motorvei. Den blir god å kjøre på, men du mister følelsen av svingene og stedene du måtte kjøre til side for møtende bil.
Før var kakemenn ekstra stas. Da de kom i vinduene hos bakerne var det som om det ble tent lys i gågatene rundt Arneageren i Stavanger. Da var det snart jul.
Det blir mye søl som må ryddes opp etterpå, men det er noe av sjarmen
Som barn bodde jeg et par år på Teigen ved Hafrsfjord. Der kom det en brødbil kjørende på det som den dag i dag heter Skytterlagsveien. Navnet fikk den siden soldatene fra marinen marsjerte forbi på vei mot skyteøvelse noen hundre meter bortenfor. Da gastene kom på rekke og rad, sprang vi småguttene inn mellom dem og sang for full hals en nidvise jeg ikke vil sitere her. Tross alt, det var før. I dag vil det å si at noen ligner på krokodiller om de har feil farge på håret kunne bli tolket som ren mobbing. Og det å si at de har et tyttebær i trynet, ville være frekt. Før var det en barneregle.
En av gastene tok geværet og siktet på meg. Det var sikkert humor det også. Tror ikke det var alvorlig ment. Jeg aner at jeg så et smil. Det ser jeg i dag. Men den gang var jeg liten og visste ikke at soldatene ikke hadde kuler i magasinet før de kom på skytebanen. Jeg ble redd, og tisset i buksa. Da sprang jeg gråtende hjem til mor. Hun var alltid der og tok imot meg. Noen ganger fikk jeg en liten eske med rosiner, eller en liten julekake, hvis jeg hadde slått meg eller noe var blitt vondt.
Brødbilen var populær. Den solgte alle slag av bakervarer. Kakemenn før jul var ekstra populært. De andre ungene i gata fikk en kakemann i uka. Det gjorde ikke jeg og mine søsken. Vi fikk kun iblant. Det kostet for mye for mine foreldre hvis vi skulle få hver uke. Tross alt, dette var før. Den gang da ikke alle hadde mer enn det de trengte. Og knapt nok det.
Min mor bakte brødet selv. Det handlet om å spare penger de ikke hadde, samtidig som det var de best brødene i hele verden. Selvsagt bakte min mor kakemenn før jul. Og vi fikk være med å pynte. Da var det ekstra stas å spise de hvite julekakene.
Jeg ser likheten når barn i dag er med og baker pepperkaker. Først printer barna ut figurene, før de settes i ovnen. Etterpå kommer det som er kjekker enn det meste, det å pynte kakene. Noen barn legger på haugevis med melis for så å slikke det av. Det kalles prøvesmaking.
Før var det mor som bakte julekaker. Da hadde vi syv slag, pluss hjemmelaget gomme. Ryfylkegomme er bedre enn det meste av det som er godt. I dag er det både morer og farer som baker, men de klarer knapt å bake to slag før de slutter av. Da er de trøtte, og siden julekaker kan kjøpes hele året er det mange som ikke blir spist. Noe må ha gått feil på veien fra før til nå. Før var det tid til alt. Nå er tiden forbi før den har begynt, og festen i hver smak er blitt hverdag.
I morgen er neste dag i livet! Det gir egentlig en fantastisk mulighet til å bake kakemenn eller pepperkaker med noen små. Og om barna er blitt store og ikke bryr seg om de små gleder, kan du gjerne legge en liten pose med julekaker foran døren min når jeg går inn i karantene sånn cirka midt i desember en gang. Jeg slipper ut til julaften, men ikke før. Kanskje naboen din også vil ha.
Selvsagt må det bakes pepperkakekameler i Dubai