Gledelig jul!

Det er et noe gammelmodig uttrykk, men vakkert som en julepyntet gran i stua. Gledelig, glad, god, velsignet jul. Vi kan si det på flere måter. Hovedsaken er at vi gir hverandre noen oppbyggelige ord, og noen tanker på veien. Det kan bety en forskjell at noen husker på en, også denne julehøytiden. Vi er enkle mennesker slik.

Vi påvirkes av de ord vi får, slik vi også påvirkes av den store stillheten.

Julens budskap til oss er at Gud kom til jord, og med det fikk vi kjærligheten som gave. Det er ingen hard gave, men en myk gave vi ikke behøver å bruke silkepapir for å pakke inn. Julens store gave er en bruksgave som tilhører hverdagen i våre liv.

Kjærligheten er en gave, men samtidig også en oppgave.

Detalj fra juletreet på Martyrplassen i Beirut

- Vil kirkeklokkene ringe i Betlehem på julaften?
Spørsmålet har jeg fått fra norske medier. Sannelig om jeg vet. Det jeg vet er at selve festen med julekonserter og festparade i gatene, er avlyst. I den lutherske kirken i Betlehem, er Jesubarnet plassert i ruiner som et sterkt symbol på det som skjer. Fra å være en periode med fest og glede, har julen i år gått i svart mange steder.

Heldigvis er det bare festen som er avlyst. Selve julen er viktigere enn noen gang. Det skal holdes julegudstjenester og bønn. Livet er sårbart. Det vet vi mye om, både i våre egne liv og i verden der ute. Vi trenger derfor å samles i det gode fellesskap hvor vi ber om fred på jord. Også i år trenger vi å synge salmen - Deilig er jorden - som en bønn for livet. Vi ber om rettferdig fred for alle mennesker.

Kirkeklokka på Fødselskirken i Betlehem

Kirkeklokker som forblir tause, er et sterkt signal. Vi bruker selv ved enkelte anledninger å reise oss i respekt for de døde ved å ta et minutts stillhet. Det kan vi gjerne gjøre i år som en del av vår julefeiring. Samtidig er kirkeklokkene et viktig kallesignal inn til bønn og fellesskap. I år vil kirkeklokkene mange steder også lyde som alarmklokker. Alarmen har gått. Vi er i en krisetid hvor konflikter sprer seg som et farlig virus.

Julens budskap gir håp i en urolig tid. Derfor vil jeg hilse deg denne julen med en setning som leses i alle kirker på 1.juledag. Det er ord rett inn i vår tid, inn i vår virkelighet, inn i våre liv.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5

Et ikon jeg har i stua, pyntet opp med noen lys i juletiden

Jeg ønsker deg en velsignet julehøytid!

Kontraster mellom nord og sør

Etter tolv vintre på Svalbard kan jeg si at jeg vet hva mørke er. Fire måneder uten sol er en utfordring. I hvert fall én av dem er mørk hele døgnet, uten forskjell på midnatt og midt på dagen. Middagsmånen på vinteren er slik sett like eksotisk som midnattssolen på sommeren. Den er bare mindre kjent. 

Ofte er mørketiden en god tid. Det er mye lys i mørket. Det sosiale livet blomstrer, og månen og stjernene speiler seg i isen. Når nordlyset i tillegg danser over himmelen, er vinteren en vakker tid. Problemet er ikke mørke, men de gangene det går over i svart. Det kan det også gjøre midt på sommeren. Det har jeg snakket mye om i mange sammenhenger. Men selv da, selv da er det håp i tunnelen. Selv når kreftene renner ut og alt går i svart, er det håp om liv. Vi tror på livet, - tross alt. Det er julens budskap til oss mennesker.

Jeg tilbringer deler av denne vinteren i Midtøsten, nærmere bestemt i Dubai. Denne helgen er det 45 graders forskjell mellom Longyearbyen og Dubai. Det er to ulike verdener. Nord og sør. Kulde og varme. Mørke og sol. Hundeslede og motorvei med en jungel av avkjørsler som gjør at jeg lett kjører meg vill. 

 Selv om det også her i sør er vinter og nesten så kaldt at jeg tar på langbukse om kvelden, men bare nesten, er det stor forskjell fra nord til sør. I sør er det blomstringstid, og hver kveld i det solen går ned må plener og planter vannes. Hvis ikke forsvinner oasen i ørkenen. Regn er et fremmedelement som jeg kun har opplevd en liten halvtime de siste seks ukene. Når det blåser er det sand i luften. I nord er det snø. 

En badevakt følger med på de som leker på land og i sjø

For ett år siden var jeg på juletur. Den begynte i Kuala Lumpur, Jakarta og Phnom Penh før den fortsatte vestover til Dhaka, Katmandu, Islamabad, Amman og Kiev. Det gav meg mange gode møter med mennesker i mange land, nordmenn og lokale. En slik reise høres ut til å være en fremtidsreise fra neste millennium. I dag vil den være umulig.   

 Min juletur i år blir å reise hjem til Norge. Der går jeg inn i karantene. Med litt hell slipper jeg ut i fri dressur på selveste julaften. Da blir det å kjøpe seg en pakke Fjordland siden vi skal holde avstand og helst være for oss sjølve. På mine gamle dager er jeg blitt en eremitt som må være alene for å følge de offisielle råd. Selv er jeg et sosialt dyr som trives alene, men jeg kommer til å savne de gode fellesskap jeg også er endel av. Likevel regner jeg med at jeg kan si hei på avstand, om ikke mer at vi kan gi hverandre et vink. Kanskje kan vi til og med driste oss til å gi hverandre et realt håndtrykk på julaften, men da må vi sørge for å vaske oss i forkant med sprit. Og etter.

I fjor la jeg ut et bilde av meg selv med maske i Katmandu. Det var humor i bildet, men også alvor. Jeg har ofte hatt en lei tendens til å få problemer med hoste og pust i slike byer. Selv i høylandet Nepal er luften i hovedstaden såpass forurenset at det ofte ikke er mulig å se fjellene som omkranser byen. Da brukte jeg noen ganger maske for å beskytte meg mot eksos og forurensing som siver inn fra nabolandet India. Nå går jeg med munnbind hver dag. Det gjør alle i Dubai. Det handler om et virus, og ikke om sand fra Sahara eller luftforurensing. Det som var uvanlig, er blitt hverdag. 

Det er kontraster mellom Longyearbyen og Katmandu. Store kontraster. Varmen og menneskene i sør frembringer et eldorado av lukter, mens luktene er borte i nord. Fraværet av lukter skyldes i hovedsak kulden. På Svalbard er de eneste luktene de vi mennesker selv slipper ut, og de er nødvendigvis ikke de beste. På øygruppen i nord er det heller ikke edderkopper, krypdyr, og ingen trær som strekker seg mot himmelen. 

Katmandu er et eldorado av lukter. Sansene går i full alarmberedskap når jeg går av flyet i slike land. Det er en eksplosjon av sanseinntrykk. Hver blomst har en egen lukt. Hvert menneske er en blomst. 

I Dubai har vi spesialister som kommer for å sprøyte gift inn i krinker og kroker for å holde kakkelakker og andre krypdyr borte. I Longyearbyen lot vi vannet stå å renne i en spring i kirka hele vinteren for at rørene ikke skulle fryse. Likevel frøs det med ujevne mellomrom.

Det er kontraster
men gode mennesker
de treffer jeg både i nord og i sør

Kontraster, men vakkert både i nord og i sør