Det er krevende å løfte blikket i disse dager hvor det handler mest om at vi skal grave oss ned i våre private huler. Det å gå på butikken er både morsomt og en tankevekker. Folk hopper til hvis jeg kommer i nærheten, og noen sniker seg langs veggene for å holde seg lengst unna. Frykten står skrevet i øynene. Smilet har stivnet og blitt til ansikt preget av angst. Nå skjønner jeg godt hvor i fremtiden Edvard Munch fikk sin inspirasjon til det berømte maleriet «Skrik». Før kunne jeg få hyggelige blikk og smil. Nå blir jeg sett på som en zombie fra en annen planet som er sluppet løs på byen.
Heldigvis er det fremdeles mange smil jeg møter når jeg går tur i byen. Vi er alle i samme båt, selv om det ikke er noen trøst når skuta er på vei ned. Men håpet er sterkere enn et lite usynlig virus som er sluppet løs på menneskeheten. Heldigvis er håpet sterkere. Det har Alf Prøysen fortalt oss: «Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Det er mye kristen tro og håp i den visen.
Er det nødvendig med alle tiltakene som er satt inn? Det får ettertidens evaluering dømme. Foreløpig ser vi positive tegn her hjemme på at pandemien ikke løper løpsk. Vårt helsevesen klarer å takle de utfordringer som Covid-19 har gitt oss. Da er det bare å takke for alle tiltak og følge dem så godt vi kan. Det er stor fare for at vårt fellesskap hadde sett annerledes ut og flere ville omkommet hvis ikke tiltakene var satt inn.
De store ringvirkningene av viruset kommer i mer sårbare land. Jeg var selv på reise i øst da jeg måtte returnere til Norge for å gå i karantene. De store taperne er de som ble tilbake og mistet sin jobb på hotellet, butikken og restauranten.
I Tbilisi gikk jeg i gater hvor eldre kvinner satt som tiggere. Jeg ser fremdeles for meg en kvinne kledd i svart. Det var mørkt og sent på kveld. Barnebarnet sov på armen hennes. Hun så på meg, men prøvde samtidig å skjule seg av skam for den situasjonen hun som bestemor var kommet i. Øynene hennes blir jeg ikke kvitt. Det er bra. Fremdeles er det noe i meg som gjør inntrykk slik at jeg stopper opp et lite øyeblikk.
Nå får ikke tiggerne en slant fra den fremmede som går forbi. De hadde lite. Nå har de ingenting. De som vasket på hotellet i Katmandu og på Bali hadde liten lønn, men det skulle brødfø en familie. Fremdeles har de samme kostnader, men ikke noen jobb. Vi har penger til å kjøpe det vi vil, og blir det mangel på dopapir så hamstrer vi slik at både hus og hytter er fylt til randen for månedene som kommer. De vet ikke om de har mat på bordet i morgen.
Vi er privilegert som kan stenge ned og sette hverdagen på vent. Det koster, men de som virkelig må bære omkostningene av at vi stenger ned er verdens fattige. De har ikke råd til å sitte hjemme uten jobb. Da får ikke barna frokost. Det finnes ikke noe Nav som stiller opp, og sykehus er for de rike. Hygiene er ikke enkelt når de ikke har penger til såpe. Igjen blir de fattige taperne. Det er stor fare for at antall fattige i verden vil øke i løpet av denne perioden.
De tiltak vi gjør i vår rike del av verden, er viktige. Samtidig er denne tiden en øvelse i å løfte blikket og se lenger enn vår egen stue. Dette er en prøve på om medmenneskelighet og solidaritet kun er teorier, eller om det faktisk er ord med innhold.
lmh-2020
En fisker i Dhaka forsøker å finne mat til familien. Bildet får være et symbol på den harde kampen for å overleve. Foto: Leif Magne Helgesen, 2018