Ord for fremtiden

Vi er et fellesskap av store og små. Vi har ulike farger. Ulik tro, ulike politiske partier og meninger. 
Vi er forskjellige som mennesker både utenpå og inni, men vi har noen felles verdier.
Vi bygger vårt land på frihet, respekt og kjærlighet. Verdien av hvert enkelt menneske overgår alt. 
Det er vårt land. Vårt Norge. Ikke bare mitt. 

Jeg stolt denne våren når vi har et virus som først og fremst rammer den svakeste blant oss,
men som vi likevel står sammen i kampen mot. Det er et positivt verdivalg når handlinger skjer i solidaritet med de eldste og de som allerede har en alvorlig sykdom. La oss håpe at de samme verdiene kommer til uttrykk når fattige land rammes. Da settes den internasjonale solidariteten på prøve.

Jeg tror på Gud, og jeg tror på mennesker! I det ligger et positivt menneskesyn. 

Jeg tror at vi mennesker til tider setter negative spor etter oss, men vi kan også sette positive spor på den veien vi går. Vi kan gjøre en viktig forskjell i kampen mot fattigdom og undertrykking, i kampen mot ødeleggende klimaendringer og onde konflikter. Vi har valg. 
Det handler om å verne om livet. 

På Svalbard, hvor jeg var prest i tolv år, var alle blomster vernet gjennom verdens strengeste miljøvernlov. Det er ikke lov å plukke en blomst på øygruppen i nord. Når vi gikk tur på sommeren, forsøkte vi å unngå å tråkke på blomstene. Hver blomst var verdifull, men også sårbar.
De hadde bare et par måneder hvor de var oppe av jorden for å slikke sol. 

Hva er da et menneske at du kommer ham i hu
Du gjorde ham lite ringere enn Gud                                Salme 8

Vi har ikke lov til å tråkke på et menneske, liten eller stor, bosatt i Norge eller i Midtøsten, Asia, Afrika eller hvor. Hvert enkelt menneske er verdifullt! Hvert enkelt barn har like stor verdi,
og trenger å vernes. Den som tråkker på et menneske, tråkker også på Gud. 

Jeg er stolt over å løfte det norske flagg på vår nasjonaldag når vi samtidig løfter opp verdien av nordmenn som en bukett markblomster i all sin fargerike prakt. 

Dagen peker fremover!

I en tid hvor vårt land og verden sliter, er det viktigere enn noen gang at vi er bevisst våre verdier og ikke havner i den egosentriske gate. Slik er vår nasjonaldag mer enn en dag for festtaler som peker tilbake på det som var. Det er en dag for å peke ut veien videre.
Det gjør vi ved å velge de verdier som vårt fellesskap skal bygge på i fremtiden.
Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske.

17.mai er en viktig dag for fremtiden.
Gratulere med dagen!

Flagginstallasjon ved Lista Fyr. Kunstner Alfred Vågsvold.

Pengene til mat forsvant

Det er krevende å løfte blikket i disse dager hvor det handler mest om at vi skal grave oss ned i våre private huler. Det å gå på butikken er både morsomt og en tankevekker. Folk hopper til hvis jeg kommer i nærheten, og noen sniker seg langs veggene for å holde seg lengst unna. Frykten står skrevet i øynene. Smilet har stivnet og blitt til ansikt preget av angst. Nå skjønner jeg godt hvor i fremtiden Edvard Munch fikk sin inspirasjon til det berømte maleriet «Skrik». Før kunne jeg få hyggelige blikk og smil. Nå blir jeg sett på som en zombie fra en annen planet som er sluppet løs på byen. 

 Heldigvis er det fremdeles mange smil jeg møter når jeg går tur i byen. Vi er alle i samme båt, selv om det ikke er noen trøst når skuta er på vei ned. Men håpet er sterkere enn et lite usynlig virus som er sluppet løs på menneskeheten. Heldigvis er håpet sterkere. Det har Alf Prøysen fortalt oss: «Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står». Det er mye kristen tro og håp i den visen. 

 Er det nødvendig med alle tiltakene som er satt inn? Det får ettertidens evaluering dømme. Foreløpig ser vi positive tegn her hjemme på at pandemien ikke løper løpsk. Vårt helsevesen klarer å takle de utfordringer som Covid-19 har gitt oss. Da er det bare å takke for alle tiltak og følge dem så godt vi kan. Det er stor fare for at vårt fellesskap hadde sett annerledes ut og flere ville omkommet hvis ikke tiltakene var satt inn. 

 De store ringvirkningene av viruset kommer i mer sårbare land. Jeg var selv på reise i øst da jeg måtte returnere til Norge for å gå i karantene. De store taperne er de som ble tilbake og mistet sin jobb på hotellet, butikken og restauranten. 

 I Tbilisi gikk jeg i gater hvor eldre kvinner satt som tiggere. Jeg ser fremdeles for meg en kvinne kledd i svart. Det var mørkt og sent på kveld. Barnebarnet sov på armen hennes. Hun så på meg, men prøvde samtidig å skjule seg av skam for den situasjonen hun som bestemor var kommet i. Øynene hennes blir jeg ikke kvitt. Det er bra. Fremdeles er det noe i meg som gjør inntrykk slik at jeg stopper opp et lite øyeblikk. 

 Nå får ikke tiggerne en slant fra den fremmede som går forbi. De hadde lite. Nå har de ingenting. De som vasket på hotellet i Katmandu og på Bali hadde liten lønn, men det skulle brødfø en familie. Fremdeles har de samme kostnader, men ikke noen jobb. Vi har penger til å kjøpe det vi vil, og blir det mangel på dopapir så hamstrer vi slik at både hus og hytter er fylt til randen for månedene som kommer. De vet ikke om de har mat på bordet i morgen. 

 Vi er privilegert som kan stenge ned og sette hverdagen på vent. Det koster, men de som virkelig må bære omkostningene av at vi stenger ned er verdens fattige. De har ikke råd til å sitte hjemme uten jobb. Da får ikke barna frokost. Det finnes ikke noe Nav som stiller opp, og sykehus er for de rike. Hygiene er ikke enkelt når de ikke har penger til såpe. Igjen blir de fattige taperne. Det er stor fare for at antall fattige i verden vil øke i løpet av denne perioden. 

 De tiltak vi gjør i vår rike del av verden, er viktige. Samtidig er denne tiden en øvelse i å løfte blikket og se lenger enn vår egen stue. Dette er en prøve på om medmenneskelighet og solidaritet kun er teorier, eller om det faktisk er ord med innhold. 

 lmh-2020

En fisker i Dhaka forsøker å finne mat til familien. Bildet får være et symbol på den harde kampen for å overleve. Foto: Leif Magne Helgesen, 2018