En fabel om ismåken
Pagophia Eburnea heter jeg. Navnet mitt lyder fint. Det står i stil med hvem jeg er. Det er få mennesker som forstår mitt språk. De er jo så underlige disse menneskene. De forstår bare sin egen rase, og selv det har de problemer med. Når jeg sier noe, hører de bare et ”kra”, som om jeg var en svart kråke. Kråka er ikke i min familie engang. Der jeg bor har det aldri vært kråker. Til det er det for kaldt. Jeg sier ”kriææh”. Det er jo ikke vanskelig å forstå.
Den fagre har flere kallenavn. Slik også med meg. Jeg er ingen rype, men kalles noen ganger for «havrype». Da begynner du å ane hvem jeg er. For å finne ut det må du vite hvordan jeg ser ut og hvor jeg bor. Hvem er jeg egentlig? Hvis du bryr deg, og det er ikke sikkert at du gjør, burde du forsøke å se mer. Da vil du kanskje oppdage at jeg har noe viktig å si deg.
Selv mener jeg at jeg ligner på en fredsdue. En arktisk fredsdue! Det er det jeg er. Mer korrekt vil jeg kalle meg en arktisk fredsmåke. Hvorfor skal det alltid være en due som er symbol på fred? Jeg er kledd i en helhvit drakt, hvit som vi ser for oss fremtiden. Uten svarte skyer. Når jeg med raske vingeslag flyr over isen er jeg et symbol nettopp på fred og fremtid.
For å kunne være med videre inn i fremtiden må jeg ha mat. Uten mat, og riktig mat, vil selv den sterkeste skapning få problemer. Fremtid er mulig, slik også fred er mulig, men uten mat er det umulig. Og vann. Vann er viktig. Rent vann! Noen trenger vann i springen. Jeg trenger vann som er frosset. Isen på havet er mitt spisebord. Jeg følger drivisen. Uten den vil jeg slite med å finne mat. Når drivisen på havet minker går det ut over min familie. Så enkelt er det. Og så vanskelig.
Det er mye du ikke vet om meg. Selv de som vet noe, vet ikke mye. Isbjørnen er mer kjent enn meg. Det er fordi den er stor og mektig. Den er jo tross alt kongen i Arktis. På samme tid er den både skremmende og koselig, nesten som en teddybjørn.
Både den hvite bjørnen og jeg er avhengig av is. Vi trives best når det er kaldt, og is på fjorder og hav. Jeg følger isbjørnen og spiser det den ikke spiser. Det er nok til oss begge, men uten is får vi problemer. Det vil føre til at også andre mister sitt matfat og kommer i krise. Vi hører sammen i en lang, lang lenke av store og små skapninger. Det er som en julelenke. Hvis et ledd ryker, ryker hele lenken.
Når jeg spiser rester av mat på isen, har den reist langt for å havne på matfatet foran meg. En liten fisk blir spist av en stor fisk som blir spist av en sel som blir spist av en isbjørn og meg. Det er mange ledd i lenken. Maten har reist helt fra sør. Det er ikke noe nytt i det. Også mine forfedre spiste mat som hadde reist langt.
Problemet i dag er at menneskene slipper ut mye rart som ikke hører til hverken i lufta, i havet eller på land. Det som ikke hører til i naturen blir til gift som følger med nordover til det havner på mitt matfat. Det gjør at jeg får problemer. Eggene jeg legger er tynnere enn før. Jeg legger ikke like mange egg som andre måker. Det gjør meg ekstra sårbar. Når eggene blir tynnere vil det være færre som får vokse opp.
Vår familie er redusert til en liten gruppe. Fortsetter dette vil vi dø ut. Da vil du bare ha bilde av meg slik som du har tegninger av dinosaurer.
I England kaller de meg for ”Ivory gull”. Gull forstår de fleste seg på. Jakten på gull har drevet mennesker ut på vandring i alle år. Navnet Ivory viser hvor jeg bor. Jeg trives best i det hvite landskapet. Selv er jeg kledd i hvitt, med sorte ben. Jeg bor langt mot nord, ja lenger nord enn noen andre av mine medskapninger. Slik sett er jeg på toppen av kloden.
Du er heldig hvis du ser meg fly. Det er ikke alle som får oppleve det. Vi er ikke mange av oss. Ikke vet jeg hvor mange vi er, siden vi holder til i et stort område. Vi bor i nord, helst langt vekk fra mennesker. De lager for mye bråk der de bor og ferdes. Menneskene tror de alene eier jorden de lever på. Med arroganse lever de som om vi ikke fantes. Det gjør meg både trist og frustrert.
Det hvite gull i det hvite landskap. Hvit som et elfenben. Derfor navnet ivory. Mennesker jakter elfenben. Det skjer langt borte fra min virkelighet. Det finnes ingen elefanter på isen. Det som skjer langt borte gjelder ikke meg. Det er slik menneskene tenker. Selv vet jeg dessverre bedre.
Kan du se for deg en elefant på isen? Det hadde vært et morsomt syn. Med de store føttene ville den sikkert klart å gå, men hva om den begynte å skli og beina var på vei ut i spagaten. Snabelen ville ikke være til mye hjelp. Med alle beina rett ut i luften ville det uunngåelige skje. Det ville bli et gigantisk fall. Antagelig ville isen sprekke og elefanten hadde havnet i det våte kalde vannet.
Isen er ofte dekket av snø. Derfor er den hvit. Hvis elefanten snudde seg der den gikk over isen, ville den se tydelige spor i snøen. Det er slik jeg ser for meg menneskene. De lager store spor når de går, men det er ikke ofte de snur seg for å oppdage at det er de selv som lager sporene.