Det er utfordrende å dra på besøk dit en før var hjemme. Det er en kunst jeg er dårlig i. Det å føle seg fremmed der hvor jeg tidligere har levd i en lengre periode av mitt liv, er å kjenne på en sårhet over noe som er borte. Det som engang var, ligger år tilbake.
Det å vandre alene i sin egen historie, er en ensom vandring.
Da jeg satte kurs mot nord igjen, mot Svalbard, hadde jeg blandede følelser. Det er allerede fire år siden jeg flyttet til det store fastlandet sør for Bjørnøya, og mange av de jeg kjente har også dratt fra øya. Dermed blir følelsen av å være gjest ekstra stor.
Men allerede på flyet fikk jeg gode smil og spørsmål om jeg var på vei mot nord. Noen satte seg på siden av, og slo av en lang prat. I det jeg gikk ut av flyet ble jeg møtt med en god klem av en Svalbardianer som ventet på sine foreldre fra et land på andre siden av kloden. Da jeg lette etter en vinflaske på Nordpolet, traff jeg en som hilste meg med ordene; «Så du ser te oss». Andre sa: «Velkommen hjem!».
Det gikk ikke lenge før jeg kjente at jeg ikke var alene. Smilene varmet, og plutselig satt jeg i gode samtaler med mennesker jeg har kjent i mange år. Det var godt å innse at de fremdeles er en viktig del av mitt liv.
Da jeg flyttet opp til Longyearbyen i 2006, ble jeg spurt om hvorfor jeg gjorde det. Mitt enkle svar var at jeg flyttet til Svalbard på grunn av menneskene som bodde der. Det var de som trakk meg mot nord, selv om jeg ikke kjente noen av dem. Likevel var de grunnen til at jeg dro opp i det ukjente polare landskapet, og de ble også grunnen til at jeg ble der i over tolv år. Fellesskapet i Longyearbyen er sterkt på den måten av folk er avhengig av hverandre. Menneskene lever tett sammen. Det er et godt samfunn å være en del av. Det var hvert fall slik det var.
Det var en grå augustdag jeg ankom første gang. Det tok flere dager før jeg så farger i landskapet. Men litt etter litt begynte jeg å se nyanser i det grå. Jeg oppdaget også noen blomster som lyste opp mellom steinene. I alle årene mine i nord, lærte jeg at grå er en vakker farge. Når himmel, fjell og fjord males i grått, er naturen på det vakreste. Den polare gråfargen er spesiell. Da leker Kunstneren med hvitt, grått og svart på sitt lerret.
Den grå hverdag er full av liv.
Livet er ikke det det engang var. Det vil det heller aldri bli. Men det ligger skatter nedgravd mange steder, og mange skatter ligger åpent i dagen. Du trenger ikke grave dypt. Det er bare å våge å ta seg en rusletur på stier hvor en før har levd. Der kan en se farger i det grå, og høre at stillheten er den vakreste musikk.
