- Er du på vei heim?
Spørsmålet ble stilt av en gammel god årgang av en gruvearbeider ombord i flyet som var klar for avgang mot Longyearbyen. Vi kjente hverandre igjen, selv om det bare var øynene vi så. Resten av ansiktet var dekket av en lapp som tidligere var forbeholdt leger og sykepleiere. Både gruvearbeideren og jeg tok ned masken for å vise mer av oss selv. I stedet for å ta hverandre i handa, viste vi ansiktet. Det lå gjensidig respekt i den handlingen.
I Longyearbyen er vi vant til å kjenne hverandre igjen bare ved å se øynene. På vinteren dekkes ofte ansiktet til av skjerf og balaklava. Jeg har hatt mange gudstjenester ute i kulden. Da har jeg ikke sett mye av menneskene der de har tullet seg inn i skuterdresser og hodeplagg. Likevel har vi vært som i en familie hvor vi kjenner igjen både øyner og holdning. Selv om ordene og trompeten frøs fast og salmesangen var spinkel som tynn is, var det likevel en storhet over det hele. Fagert er livet og landet Gud oss gav.
Det var hyggelig å få spørsmålet, selv om det ble sagt med et smil vel vitende om at jeg dro på slutt for to år siden. «Å dra på slutt» er et begrep i Longyearbyen som henviser til at en setter seg på flyet uten retur billett. Alle vet at den dagen kommer, men det å flytte er ikke det letteste vi mennesker gjør. Slik også for meg.
Jeg har både gledet og gruet meg til å besøke Longyearbyen igjen. Det er det stedet på jord hvor jeg har bodd lengst sammenhengende, men denne gangen skulle jeg bare på besøk. Det ligger en sårhet i det å dra på besøk der hvor det før var å reise hjem.
Jeg er av den typen som blir ferdig med det som ligger bak. Ansiktet er rettet fremover. Det å gå baklengs inn i fremtiden har jeg ikke tro på. Da er det lett å snuble. Likevel gjør det godt å gå på flyet mot nord og få noen varme smil og ord. Longyearbyen er langt borte, men menneskene der og stedet står meg nær. Jeg dro på besøk, men jeg kom også hjem.
Jeg har flyttet mange ganger i mitt liv. Det har fulgt meg fra jeg var et lite barn. To år der, fem år neste plass, tre måneder og flere. Jeg har fått mye gjennom det å bo og leve på ulike steder. Det har vært mange gode mennesker jeg har møtt på min vei, men jeg har også mistet kontaktet med flere enn godt er.
Det ligger skatter av minner tilbake i sporene jeg har vandret. Da er det viktig noen ganger å dra tilbake til steder jeg har bodd, selv om jeg aldri kan dra tilbake i tid. Det som var er forbi. Det er både sårt og godt å snu seg og rippe opp i min egen historie, men for å gå fremover må jeg ta meg selv med. Da må jeg noen ganger sitte ned der jeg før gikk.
En jente stoppet opp da hun gikk forbi meg; «Oi, er det deg?!» Hun ble stående lenge ved siden av stolen min. Det ble en god prat. Hun var blitt en ungdom siden sist. Jeg husker henne siden hun var et lite barn. De gode ord og smil varmet. Det var et hellig alminnelig møte.
Slik ble det denne helgen mange gode treff med mennesker som for all tid vil være personer jeg tar med meg videre på min ferd. Jeg drar rikere fra Longyearbyen enn da jeg kom. Det har jeg alltid gjort.
Den lille elven er frosset til is i Longyearbyen. Det går mot vinter