Mange av oss vet hvor vi var 22.juli for ti år siden. Selv var jeg hjemme hos mine foreldre og så på Tour de France. Først kom det ekstra nyhetssending om at det var sprengt en bombe i Oslo. Litt senere kom de første meldingene om skyting på Utøya. Det som ikke kunne skje i fredelige Norge i vår tid, det skjedde.
Jeg var sokneprest på Svalbard på den tiden. Fem ungdommer fra Svalbard var på Utøya. Fire kom tilbake. Vår konfirmant noen måneder tidligere, Johannes Buø, ble drept. 14 år gammel.
Vi mistet det vi ikke hadde råd til miste. Det gjaldt oss på Svalbard, det gjaldt i mange bygder og byer fra nord til sør, og det gjaldt oss som nasjon og folk.
69 mennesker ble drept på Utøya, og 8 i regjeringskvartalet. Tilsammen 77 mennesker.
I tillegg ble mange skadet fysisk og psykisk. Det er skader som har fulgt dem videre i livet.
Også mange har måtte bære på en tung sorg etter terroren denne dagen for ti år siden.
Den første perioden var vi i sjokk. Og vi var i sorg. Det var en personlig sorg for de som mistet noen av sine kjære, og en kollektiv sorg som rammet oss alle.
Det som skjedde 22.juli var ikke en tilfeldig handling. Det var ingen tilfeldig ulykke, som traff oss.
Det var ikke blind vold. Det var målrettet vold. Det var beregnende, menneskeskapt ondskap.
Finnes det noe godt i en slik situasjon?
Ja, vi stod sammen som folk! Vi gråt sammen. Vi tente lys og stod sammen i rosehavet.
Vi tapte på den måten at vi mistet 77 liv, men vi vant freden i dagene etterpå.
Kanskje lærte vi noe? Kanskje lærte vi at fred er mulig, men fred er ingen selvfølge! Fred er hardt arbeid som vi ikke har vunnet en gang, men som vi må jobbe med hver dag. 22.juli er historie, men kampen for livet er ikke over.
Som kristen har jeg et håp om liv etter døden, men jeg tror på livet før døden! Der står vi sammen, enten vi er kristne, muslimer, ateister, humanister, buddister eller hva vi er. Vi står sammen på tvers av religioner, og på tvers av politiske partier. Vi står sammen som folk. Vi tror på livet!
Vi tror på livet!
Vi vet at ondskap finnes på jord, men vi tror ikke på dødskreftene. Vi tror ikke på nasjonalistiske eller andre destruktive krefter. Vi tror på noe som er sterkere. Vi tror på livet!!
Jeg vil sitere mor til Johannes som døde 14 år gammel på Utøya. Da vi snakket sammen noen dager etter terroren sa Laila Buø det slik:
- Vi skal videre. Vi skal vinne over ondskapen!
Vi vant freden i dagene og ukene etter 22.juli, men vi er ikke ferdig. Kampen for verdier, kampen for fred, kampen for mangfold og det fargerike fellesskap, er en kamp vi må vinne hver dag!
Kampen mot nasjonalistiske krefter står vi midt i. Vi må ikke være blinde for ideologier og handlinger som river ned. Det er viktig at vi tar aktivt avstand fra slike krefter.
Vi finner nasjonalistiske krefter i USA, vi finner det i Europa og vi finner det i Norge. Men vi tror ikke på det onde! Vi tror ikke på dødskreftene på jord. Vi tror ikke på det som river ned. Vi tror på verdier som bygger opp!
Hvert enkelt menneske er av uendelig stor verdi. Det kalles verdighet.
Livets verdighet. Det tror vi på!
Vi tror på kjærligheten.
Kjærligheten er både en gave, og en oppgave!
Dette er vårt svar til alle som prøver å rive ned livet:
De blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten! 1.Kor.13
