Det er vaksinetid. Jeg har vært så heldig å få et stikk i begge armer. Det er ikke alle land jeg har lyst å bli syk i. Dermed var det å ta vaksine et enkelt valg. Jeg kjente på influensaen allerede før jeg tok vaksinen. Det gjorde valget enda enklere. Når nesen rant og kreftene rant ut, tenkte jeg at jeg burde ta vaksine før det ble for sent. Heldigvis var det mulig for meg å ta vaksiner før hele virus-orkesteret av messingblåsere, slagverk og strykere hadde samlet seg til en symfoni i moll.
Jeg fikk influensa- og koronavaksine på samme tid. Det hamret i begge armer ett døgns tid, men alternativet kunne blitt verre. Jeg var glad for muligheten norsk helsevesen gav meg.
Den store katastrofen
Siden forrige blogg, har jeg vært på besøk til vårt naboland Russland. Det gjør inntrykk å reise i verdens største land. Det er et land, stort som et kontinent, men hvor lederne likevel vil ha mer. Det er noe jeg ikke forstår, sa jeg som barn til min mor hvis spørsmålene ikke hadde enkle svar. Når et land ikke respekterer andres grenser, blir jeg som et barn som ikke forstår griskheten. Det er jo pur simpel egoisme satt i politisk system.
På alle mine reiser, treffer jeg mange gode mennesker. Slik også under besøk til vårt naboland. En av dem kalte «situasjonen», også kalt «spesialoperasjonen» for; Den store katastrofen! Endelig kom et uttrykk jeg forstod. Med katastrofen siktet han til at det lammer og treffer både russere og ukrainere. «Krigen» som vi kaller det, er en katastrofe for Ukraina, men også for Russland. I tillegg til lidelsene til de som direkte er involvert, skaper det et skille mellom øst og vest. Det skaper sår det vil ta årtier å lege.
På arabisk betyr «den store katastrofen»; al-Nakba. Det er et uttrykk som handler om krigen i 1948, da palestinere ble fordrevet fra sitt land. I dag ser vi at den store katastrofen ikke bare var noe som skjedde for syttifem år siden. Det skjer igjen. Det som skjedde 7. oktober da Hamas gikk til et brutalt angrep på uskyldige i Israel, har blitt til ondskapsfull hevn og utrenskning av den palestinske sivilbefolkning. Hevnen er like simpel som første angrep var. Ifølge FN ble 477 barn drept i Ukraina i 2022. De siste ukene har over 5000 barn blitt drept på Gaza. Det viser omfanget av ugjerningen som Israel nå driver med.
Igjen blir ord små, og det blir vanskelig å finne en forklaring. Jeg sier som da jeg var barn; Det er noe jeg ikke forstår. Israel hadde all mulighet til å beholde sympatien og den internasjonale opinionen etter 7.oktober. Det har de klart å rasere på få uker. I dag tar de ikke bare palestinske liv. De ødelegger også for seg selv. Fiendebildet blir sementert og vokser for hvert barn som blir drept. Det skaper varige sår som vil ta årtier å lege.
Jeg anerkjenner Israel som land. På sitt beste er det et demokratisk land, med en internasjonalt anerkjent grense til sine naboer. Over år har likevel Israel tatt mer land, og presset palestinerne inn i små gettoer av landområder. I skyggen av krigen på Gaza, skjer det nå et økende overgrep mot den palestinske befolkningen på Vestbredden. Militante israelske bosettere benytter kruttrøyken til å terrorisere sine naboer og forsøke å ta mer land. Mye vil ha mer.
Motiv fra muren ved Betlehem
Vaksine mot ondskap
Finnes det en vaksine for fred? Det var slik FN var ment å være. I dag virker de lammet og uten mulighet til å stoppe drapene som daglig finner sted. Det er trist at vi som fellesskap ikke kan demme opp mot de destruktive krefter. Vi trenger en vaksine mot ondskap, en vaksine som berger liv.
Heldigvis er det fremdeles håp. Selv om troen er svak, velger jeg likevel å tro på fred. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre. Det er likevel noe. Jeg nekter å overlate fremtiden til fanden sjølve. Ondskap skal ikke få overvinne håpet om noe mer. Jeg tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.
En kirkeleder i Kyiv sa til meg for et år siden: «Vi trenger våpen!». Med det siktet han til åndelige våpen i form av at alle gode krefter må gå sammen i bønn om fred.
Fred er mulig!
Da kronaviruset traff verden for tre år siden, løftet barna i Norge opp en viktig setning: «Alt blir bra igjen». Det fortalte oss at det som skjedde var midlertidig. Det ville gå over. Nå trenger vi en ny håpssetning som setter et fokus fremover. For meg handler det om tre ord som jeg tar med videre i ukene og månedene som kommer: Fred er mulig!
Det hadde vært fantastisk hvis barn kunne skrive disse tre ordene, Fred er mulig, og sette i vinduene. Da hadde motet igjen blomstret selv om vinteren blir kald og mørk.
I fjor besøkte jeg en kirke i Gaza og tente lys. Nå trenger vi alle å tenne lys og løfte håpet om fred.
