Det er vaksinetid. Jeg har vært så heldig å få et stikk i begge armer. Det er ikke alle land jeg har lyst å bli syk i. Dermed var det å ta vaksine et enkelt valg. Jeg kjente på influensaen allerede før jeg tok vaksinen. Det gjorde valget enda enklere. Når nesen rant og kreftene rant ut, tenkte jeg at jeg burde ta vaksine før det ble for sent. Heldigvis var det mulig for meg å ta vaksiner før hele virus-orkesteret av messingblåsere, slagverk og strykere hadde samlet seg til en symfoni i moll.

Jeg fikk influensa- og koronavaksine på samme tid. Det hamret i begge armer ett døgns tid, men alternativet kunne blitt verre. Jeg var glad for muligheten norsk helsevesen gav meg.

Den store katastrofen

Siden forrige blogg, har jeg vært på besøk til vårt naboland Russland. Det gjør inntrykk å reise i verdens største land. Det er et land, stort som et kontinent, men hvor lederne likevel vil ha mer. Det er noe jeg ikke forstår, sa jeg som barn til min mor hvis spørsmålene ikke hadde enkle svar. Når et land ikke respekterer andres grenser, blir jeg som et barn som ikke forstår griskheten. Det er jo pur simpel egoisme satt i politisk system.

På alle mine reiser, treffer jeg mange gode mennesker. Slik også under besøk til vårt naboland. En av dem kalte «situasjonen», også kalt «spesialoperasjonen» for; Den store katastrofen! Endelig kom et uttrykk jeg forstod. Med katastrofen siktet han til at det lammer og treffer både russere og ukrainere. «Krigen» som vi kaller det, er en katastrofe for Ukraina, men også for Russland. I tillegg til lidelsene til de som direkte er involvert, skaper det et skille mellom øst og vest. Det skaper sår det vil ta årtier å lege.

På arabisk betyr «den store katastrofen»; al-Nakba. Det er et uttrykk som handler om krigen i 1948, da palestinere ble fordrevet fra sitt land. I dag ser vi at den store katastrofen ikke bare var noe som skjedde for syttifem år siden. Det skjer igjen. Det som skjedde 7. oktober da Hamas gikk til et brutalt angrep på uskyldige i Israel, har blitt til ondskapsfull hevn og utrenskning av den palestinske sivilbefolkning. Hevnen er like simpel som første angrep var. Ifølge FN ble 477 barn drept i Ukraina i 2022. De siste ukene har over 5000 barn blitt drept på Gaza. Det viser omfanget av ugjerningen som Israel nå driver med.

Igjen blir ord små, og det blir vanskelig å finne en forklaring. Jeg sier som da jeg var barn; Det er noe jeg ikke forstår. Israel hadde all mulighet til å beholde sympatien og den internasjonale opinionen etter 7.oktober. Det har de klart å rasere på få uker. I dag tar de ikke bare palestinske liv. De ødelegger også for seg selv. Fiendebildet blir sementert og vokser for hvert barn som blir drept. Det skaper varige sår som vil ta årtier å lege.

Jeg anerkjenner Israel som land. På sitt beste er det et demokratisk land, med en internasjonalt anerkjent grense til sine naboer. Over år har likevel Israel tatt mer land, og presset palestinerne inn i små gettoer av landområder. I skyggen av krigen på Gaza, skjer det nå et økende overgrep mot den palestinske befolkningen på Vestbredden. Militante israelske bosettere benytter kruttrøyken til å terrorisere sine naboer og forsøke å ta mer land. Mye vil ha mer.

Vaksine mot ondskap

Finnes det en vaksine for fred? Det var slik FN var ment å være. I dag virker de lammet og uten mulighet til å stoppe drapene som daglig finner sted. Det er trist at vi som fellesskap ikke kan demme opp mot de destruktive krefter. Vi trenger en vaksine mot ondskap, en vaksine som berger liv.

Heldigvis er det fremdeles håp. Selv om troen er svak, velger jeg likevel å tro på fred. Det er ikke så mye mer jeg kan gjøre. Det er likevel noe. Jeg nekter å overlate fremtiden til fanden sjølve. Ondskap skal ikke få overvinne håpet om noe mer. Jeg tror på livet som er sterkere enn dødens krefter.

En kirkeleder i Kyiv sa til meg for et år siden: «Vi trenger våpen!». Med det siktet han til åndelige våpen i form av at alle gode krefter må gå sammen i bønn om fred.

Fred er mulig!

Da kronaviruset traff verden for tre år siden, løftet barna i Norge opp en viktig setning: «Alt blir bra igjen». Det fortalte oss at det som skjedde var midlertidig. Det ville gå over. Nå trenger vi en ny håpssetning som setter et fokus fremover. For meg handler det om tre ord som jeg tar med videre i ukene og månedene som kommer: Fred er mulig!

Det hadde vært fantastisk hvis barn kunne skrive disse tre ordene, Fred er mulig, og sette i vinduene. Da hadde motet igjen blomstret selv om vinteren blir kald og mørk.

I fjor besøkte jeg en kirke i Gaza og tente lys. Nå trenger vi alle å tenne lys og løfte håpet om fred.

Konflikten mellom jøder og palestinere er ikke vanskelig å forstå. Det å si at det er vanskelig å forstå, er endel av en plan som handler om å skyggelegge det som ligger åpent i dagen. Konflikten har i seg de samme elementer som vi finner i de fleste konflikter. Noen forsøker å ta land som tilhører naboen. I tillegg er det en kamp om politisk makt og økonomiske ressurser.

Konflikten handler ikke om jøde mot muslim, heller ikke om israelere mot palestinere. Det handler om rettferdighet og like rettigheter for alle i regionen, og om respekt for hverandres geografiske grenser. Men dessverre ser vi igjen at konflikten eskalerer slik at de to folkene settes mot hverandre. Det er noen som spiller sjakk med levende mål som brikker. Det kalles ondskap.

Det er tragisk og trist å se den eskalerende konflikten mellom palestinere og israelere. Ekstreme politiske krefter på begge sider er de eneste som tjener på det som skjer. Raketter fra Gaza mot sivile i Israel, kan ikke forsvares. Det kan heller ikke raketter og militæroffensiv fra Israel mot sivile i Gaza. Fra begge hold skjer det overgrep. Det som skjer i gatene av slagsmål og lynsjestemning gjør situasjonen ekstra eksplosiv og farlig. Mange liv vil gå tapt, og det vil ta år før tillitten til hverandre igjen er på plass.

Hva er hellig?

Et forsterkende element i konflikten er at mange steder i området er hellige for både jøder, kristne og muslimer. Når et hellig sted tråkkes på, øker temperaturen og skaper eksplosive følelser. Det sier seg selv. Det vet vi fra flere konflikter. Angrep på kirker, synagoger og moskeer skaper en ekstra dimensjon. Jeg så det også på Balkan da moskeer, klostre og kirker ble angrepet. Det sementerte konflikten og avstanden mellom folk, men også der handlet det om kampen om landområder, økonomiske interesser og politisk makt.

Det samme ser vi når koranen og bibler settes i brann, og vi kjenner følelsen av angrep på det hellige når vårt eget flagg tråkkes på. Da vokser følelser vi ikke visste vi hadde. Det som er hellig for en person og en gruppe, bør ingen tråkke på. Noen ekstreme grupperinger, og noen politiske og militære ledere, vet å utnytte de enkle virkemidler. Noen velger bevisst å helle bensin på glør som de vet vil skape en stor brann.

Det er mange hellige steiner i Israel og i Palestinske områder. Det som dessverre ofte glemmes er at selve livet er hellig. Også livet i Gaza, Tel Aviv og Jerusalem er hellig. Gud er skaperen av livet. Det sier alle de tre monoteistiske religionene som har røtter i Jerusalem. Mennesket er skapt i Guds bilde. Den som tråkker på livet tråkker på Gud. Slik er det mange religiøse ekstremister som tråkker på Gud vel vitende om hva de gjør.

Israel bygger sine hjem på andres jord

Når Israel kaster palestinere ut på gata og lar sitt eget folk flytte inn, vet de at det provoserer og skaper sinne. I tillegg til at det provoserer, er det ulovlig i forhold til internasjonal rett. Det verste er at barn og voksne blir kastet ut. Barn mister sitt hjem. Dette skjer på grunn av etnisk rase, religion og kultur. Jøder kaster ut arabere og tar over deres hus. Det er det som skjer. Det er rasisme og kan ikke forsvares. Jeg skjønner ikke de som forsvarer det de selv ikke ville godtatt om noen med tvang kom og tok deres eget hus.

Dette er en politikk som ikke er ny. Det er en pågående strategi. Israelske bosetninger i palestinske områder vokser. Det handler om statlig tyveri av annen manns jord. Det gjør at Israel sitter med nøkkelen til fred, men foreløpig har de brukt sin makt og sin bosetningspolitikk til å skape konflikt.

Den som tar annen manns jord og kaster familier ut av sine hus, gjør seg selv til tyv. Okkupanter er tyver og begjærer sin nestes eiendom. Det er feil både i forhold til muslimsk, kristen og jødisk tro.

Det å bli okkupert vet vi nordmenn hva betyr. Under 2.verdenskrig var vårt land okkupert av en annen makt. Nasjonalismen satt i et politisk system, okkuperte både land, bygninger og folk. Det samme skjer når Israel i dag okkuperer land og hus som ikke tilhører dem. Dessverre er det ikke vanskeligere å forstå det som skjer. Dessverre må vi kalle en spade for en spade, selv om vi snakker venner midt i mot. Uten å løfte den som ligger nede vil det ikke bli fred.

Israelere og palestinere lever side om side. De er naboer og vil alltid være det. De er avhengige av hverandre slik naboer ofte er. Det er avgjørende viktig å finne en nøkkel til fred i området. Nøkkelen ligger i mer rettferdighet og like rettigheter. Og verdighet. Det handler om å løfte verdien av hvert enkelt menneske uansett farge, religion og kultur.

Begynner vi ved å respektere hverandre, vil fred være mulig. Fremdeles tror jeg fred er mulig. Mister vi troen på at fred er mulig, har vi tapt.