Bjørnen har våknet

I vår naivitet trodde vi at russerne bare ville vise muskler langs grensen til Ukraina. Mange var overbevist om at det var spill for galleriet. Vi som var mer skeptiske, håpte at de hadde rett. Samtidig var jeg blant de som fryktet et angrep etter at OL var forbi. Selvsagt ville Putin respektere de olympiske lekene. Det handlet om å ikke tråkke på selveste Kina i det som skulle være deres utstillingsvindu. Lekene var alvor.

Få dager etter lekene, angrep de russiske styrkene sin nærmeste nabo. Det viser et kynisk kalkulert spill hvor et menneskeliv betyr mindre enn medaljer og prangende stas.

Bjørnen har våknet fra dvalen og forlatt sitt hi.

I Stalins tid var et liv verdt lite og ingenting. Det samme kan vi si om tiden under Lenin, Mao, Pol Pot og da nazismen rullet over Europa. Igjen ser vi at et liv ikke er verdt noe i det «putinismen» angriper Ukraina. Bruken av bokstaven Z som symbol får onde assosiasjoner. Et ukrainsk liv er ikke noe verdt for Russland. Til og med egne russiske soldater ofres for å bygge et nytt russisk-storrike. Mye vil ha mer.

Noen påpeker at Putin alene har ansvar for det som skjer. De glemmer at selv Putin er avhengig av støttespillere både økonomisk, i politikken, i hæren og blant folk flest. Flertallet av det russiske folk støtter Putins krig mot Ukraina, noe selvsagt også Putin ønsker å gi inntrykk av. Selv øverste ledelse i den russisk-ortodokse kirke er en del av tilhengerskaren, og dermed en del av putinismen. Putin spiller bevisst på lag med de mektige religiøse lederne, vel vitende om at de har stor støtte i folket. Det gjør meg trist.

Alle russere som ikke aktivt tar avstand fra angrepskrigen som foregår, har et ansvar for hvert liv som blir tatt.

På søndag 13.mars hadde jeg en skandinavisk fredsgudstjeneste i den lutherske kirken i Vilnius.
Det var flott å samles under glassmaleriet som skinte i ukrainske farger.

Samtidig skal vi løfte fram de gode krefter som vil fred. De finnes heldigvis også i Russland. De står i fare for å bli tatt av sine egne. Det russiske politiet slår hardt ned på de som har meningers mot. Vi har sett det før, både på film og under andre verdenskrig. Og vi har sett det i regimer som ikke tåler dagens lys. Russland er i ferd med å begrense ytringsfriheten for egne borgere. Putin spiller på det som despoter har som en grunnregel; Sannheten er ikke så viktig. Det som er viktig er hva folk tror på.

Stor feiring av frigjøringsdagen i Vilnius, både med egne flagg og de ukrainske farger.

Det har vært godt å besøke byen Vilnius. 11.mars 1990 var Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte frihet fra Sovjetunionen. Trettito år senere er det igjen en viktig dag for fremtiden. Den ble feiret både med litauiske og ukrainske flagg i gatene. På alle gatehjørner, i vinduer, i butikker og som pins folk bare på seg, så jeg det ukrainske flagget i de dagene jeg var på besøk. Selv politibilene var dekorert med både litauiske og ukrainske flagg. Litauen vet at de fort kan stå på listen over land Putin ønsker å ta. Frihet og fred er ikke noe de tar for gitt. Det foregår en blodig kamp om verdier i nabolaget.

Slik den russiske bjørn fremstår, viser den seg som et farlig rovdyr. Nå vet vi at det var naivt å ikke tro at det verste kunne skje. Dessverre kan vi fremdeles bare være ved begynnelsen. Jeg frykter en langvarig stygg krig slik vi har sett det i Syria. Der er både de fysiske og de psykososiale sårene fremdeles store.

Selvsagt velger Putin og den russiske hær å gå til angrep på de som er mindre enn seg selv. Den russiske bjørn er ikke større enn at han er slu og feig. Men jeg tror ikke på Putin. Jeg tror ikke på stalinisme, fascisme, nazisme eller putinisme. Jeg tror på fred. Jeg tror på livet som er sterkere enn de som prøver å rive det ned.

et in terra pax!

Selv himmelen lyste i ukrainske farger da jeg satte kursen hjem.

Fred er mulig

Det er en spent situasjon med Russland på den ene siden, og NATO og USA på den andre. I midten av konflikten ligger Ukraina som en fender mellom øst og vest. Det sier seg selv at det er fenderen som kjenner på trykket og må ta den største støyten fra de store skip som forsøker å legge til kai. 

Mange med meg, håper og ber om fred. Samtidig ser vi at faren for krig er økende. Foreløpig er det ordene som har størst makt. Ord brukes som ammunisjon som skytes mot hverandre. Det er et farlig spill. I tillegg skjer det troppeforflytninger for å vise styrke og kraft. Det flekkes tenner som ville dyr som forsøker å skremme andre bort. Det er primitive regler som gjelder både i faunaen og blant stormakter. 

Fred er mulig, men fred er hardt arbeid. 

Jeg skal ikke komme med enkle løsninger på en situasjon som er kritisk eskalerende. Løsninger finnes kun ved forhandlingsbordet. Jeg har tro på den gode dialog. Samtalene bør skje i direkte møter mellom de ulike partene, og ikke med store ord i media som viser hvem som er tøffest. 

Alle parter vil være tapere hvis en krig bryter ut. Spesielt kan de sivile tap bli store hvis Ukraina forvandles til en slagmark mellom øst og vest. 

Bryter det ut krig, er faren stor for at konflikten vil vokse ut over landegrenser og spre seg til et større område. Da vil Europa og verden igjen bli rammet av storkrig. Det som i dag er en ordveksling og troppeforflytninger til grenseområdet til Ukraina, kan i morgen endre karakter til å bli en ny verdenskrig. Det forteller alvoret i spillet som foregår.  

Allerede er det en pågående krig. Over 14000 mennesker blitt drept i krigen i Øst-Ukraina. Det er en krig som har vart siden 2014. Som de fleste kriger handler det om landområder, makt, sikkerhet og økonomi. I tillegg står historien sterkt, sammen med identitet, kultur og religion. Blandes disse elementene i en suppe, begynner det å putre og koke. Da skal det bare krydres med chili for å få det hele til å eksplodere i en stor brann.

Da jeg besøkte Kyiv i høst, var det ro og fred i den vakre storbyen. Samtidig var det et land som var i krig. Jeg så blomster og kranser som var lagt ned foran bilder av unge soldater som var drept i kampene i øst. Det er en krig ingen ser enden på. Det gjorde inntrykk å se bilder av unge mennesker som var blitt offer i en krig i Europa i vår tid. 

Håpet må være at den tilspissede situasjonen vil føre til varige løsninger som alle parter kan være tjent med. Løsningen må også sette en stopper på den åtteårige krigen i Øst-Ukraina. Det blir viktig å finne kompromisser som både Russland og Vesten kan leve med. Faren er dessverre stor for at det kan bli Putin mot Biden, med Stoltenberg som joker, i en russisk rulett. 

Og fred på jorden, sang englene på marken i det som er Juleevangeliet fra Lukas 2.
Vi trenger at vi løfter den setningen og synger sammen i flerstemt kor. Vi trenger troen på at fred er mulig, spesielt når situasjonen ser ut til å være låst. 

Mister vi troen og håpet om fred, mister vi fremtiden. 

Hvem er det som skaper konflikt og krig? Det er voksne mennesker med makt. De samme personene sitter med nøkkelen til dialog og fred. De som vil bli de største taperne, slik det er i alle konflikter og kriger, vil være barna som vokser opp til lyden av bomber og hat. 

Vi trenger å tenne lys og be en bønn.
Gud, vi ber om fred i Ukraina. Vi ber om fred mellom øst og vest.
Vi ber om fred på jord!

et in terra pax!

Bildene av falne soldater i Øst-Ukraina. Det gjorde inntrykk å se den lange veggen med bilder av unge mennesker som er drept de siste åtte år.