I vår naivitet trodde vi at russerne bare ville vise muskler langs grensen til Ukraina. Mange var overbevist om at det var spill for galleriet. Vi som var mer skeptiske, håpte at de hadde rett. Samtidig var jeg blant de som fryktet et angrep etter at OL var forbi. Selvsagt ville Putin respektere de olympiske lekene. Det handlet om å ikke tråkke på selveste Kina i det som skulle være deres utstillingsvindu. Lekene var alvor.
Få dager etter lekene, angrep de russiske styrkene sin nærmeste nabo. Det viser et kynisk kalkulert spill hvor et menneskeliv betyr mindre enn medaljer og prangende stas.
Bjørnen har våknet fra dvalen og forlatt sitt hi.
I Stalins tid var et liv verdt lite og ingenting. Det samme kan vi si om tiden under Lenin, Mao, Pol Pot og da nazismen rullet over Europa. Igjen ser vi at et liv ikke er verdt noe i det «putinismen» angriper Ukraina. Bruken av bokstaven Z som symbol får onde assosiasjoner. Et ukrainsk liv er ikke noe verdt for Russland. Til og med egne russiske soldater ofres for å bygge et nytt russisk-storrike. Mye vil ha mer.
Noen påpeker at Putin alene har ansvar for det som skjer. De glemmer at selv Putin er avhengig av støttespillere både økonomisk, i politikken, i hæren og blant folk flest. Flertallet av det russiske folk støtter Putins krig mot Ukraina, noe selvsagt også Putin ønsker å gi inntrykk av. Selv øverste ledelse i den russisk-ortodokse kirke er en del av tilhengerskaren, og dermed en del av putinismen. Putin spiller bevisst på lag med de mektige religiøse lederne, vel vitende om at de har stor støtte i folket. Det gjør meg trist.
Alle russere som ikke aktivt tar avstand fra angrepskrigen som foregår, har et ansvar for hvert liv som blir tatt.
Samtidig skal vi løfte fram de gode krefter som vil fred. De finnes heldigvis også i Russland. De står i fare for å bli tatt av sine egne. Det russiske politiet slår hardt ned på de som har meningers mot. Vi har sett det før, både på film og under andre verdenskrig. Og vi har sett det i regimer som ikke tåler dagens lys. Russland er i ferd med å begrense ytringsfriheten for egne borgere. Putin spiller på det som despoter har som en grunnregel; Sannheten er ikke så viktig. Det som er viktig er hva folk tror på.
Det har vært godt å besøke byen Vilnius. 11.mars 1990 var Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte frihet fra Sovjetunionen. Trettito år senere er det igjen en viktig dag for fremtiden. Den ble feiret både med litauiske og ukrainske flagg i gatene. På alle gatehjørner, i vinduer, i butikker og som pins folk bare på seg, så jeg det ukrainske flagget i de dagene jeg var på besøk. Selv politibilene var dekorert med både litauiske og ukrainske flagg. Litauen vet at de fort kan stå på listen over land Putin ønsker å ta. Frihet og fred er ikke noe de tar for gitt. Det foregår en blodig kamp om verdier i nabolaget.
Slik den russiske bjørn fremstår, viser den seg som et farlig rovdyr. Nå vet vi at det var naivt å ikke tro at det verste kunne skje. Dessverre kan vi fremdeles bare være ved begynnelsen. Jeg frykter en langvarig stygg krig slik vi har sett det i Syria. Der er både de fysiske og de psykososiale sårene fremdeles store.
Selvsagt velger Putin og den russiske hær å gå til angrep på de som er mindre enn seg selv. Den russiske bjørn er ikke større enn at han er slu og feig. Men jeg tror ikke på Putin. Jeg tror ikke på stalinisme, fascisme, nazisme eller putinisme. Jeg tror på fred. Jeg tror på livet som er sterkere enn de som prøver å rive det ned.
et in terra pax!