Advent og julehøytiden er på mange måter en fin tid. På den mørkeste tiden av året, tenner vi lys i vinduer og over gater. Det betydde mye i de årene jeg bodde i Longyearbyen hvor det var mørkt både dag og natt. 1.søndag i advent tente vi lysene på juletreet på torget. Da var det fest! Lysene skinte i mørket, og barn og voksne smilte og sang i sammen.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det! Joh 1,5
Det er en viktig setning! Det er en setning rett inn i vår tid hvor vi enda sliter med en pandemi som preger våre felleskap. Det er en setning rett inn i vår virkelighet med et klima som er i endring. Det er en setning i en tid med konflikter, og hvor antall fattige øker. Det er en setning rett inn i våre liv.
Utenfor Svalbard kirke, verdens nordligste kirke, hadde vi også et juletre hvor vi tente lys. I mørket så vi ikke selve treet. Derfor fikk vi lagd et juletre i jern som vi kunne bruke år etter år. Det som var synlig, var tusen små julelys som lyste opp i den lange mørke natten.
Da det blåste opp til storm, en skikkelig snøstorm rett før jul i 2015, kjempet jeg meg hjem til kirka hvor jeg bodde. Det var et slit med et kaos i hvitt. Vi var i mørketiden, men snøen virvlet rundt meg. Da jeg kom til kirka var juletreet blåst ned, og alle lysene var slukket. Det var ikke det verst som kunne skje, tenkte jeg og var glad jeg hadde kommet meg i hus.
Morgen etter satt jeg med kaffekoppen. Alt var stille. Ikke et vindpust. «Vi stod an av», var det mange av oss som tenkte. Det hadde ikke skjedd noe alvorlig.
det var da
etter stormen
da alt var stille
det var da det skjedde
det som ikke kunne skje
vi mistet det vi ikke hadde råd til å miste
vi reddet flere
vi tapte
og vant på samme tid
Det gikk et snøskred som traff Longyearbyen lørdag den 19.desember kl. 1023. Det tok 11 hus.
I ni av husene var det folk. Vi mistet kamerat Atle, og et lite barn. Det var to for mye.
Det ble intense dager for alle i Longyearbyen. Med rød penn ble det skrevet i historien. Tiden før, og tiden etter. Stillheten lørdag morgen vet jeg mange av oss vil høre resten av våre li
En bagatell skjedde to dager etterpå. Da fikset folk fra Statsbygg juletreet utenfor kirka, det som hadde blåst ned og hvor lysene var slukket. Juletreet ble igjen satt på plass, og lysene tent.
Jeg tenkte, at av alt det som skjedde disse dagene, betydde ikke det så mye. Men jeg tok feil.
Det betydde mer enn det jeg da forstod. Det var et tegn på håp og liv – tross alt!
Noen ganger skal det lite til. Andre ganger skal det mer.
Men lys i mørket gjør at det ikke lenger er svart.
Mørketid i nord vet jeg hva er, men mørke kan oppleves flere steder på jord.
Det er bare mørkt, det er ikke svart, sa jeg ofte i mine prekener på Svalbard da solen var borte og livet gikk oss imot. Det er mye lys i mørket. Nordlyset, månen og stjernene på himmelen, som igjen reflekteres i snø og is, og menneskene som gir av seg selv. De betyr mye. Jeg ser speilbildet av Gud både i tårer og i smil.
Lyset fra himmelen i form av en stjerne viste vei til stallen i Betlehem,
til det mest sårbare som finnes: Et lite barn.
Slik kom Gud til oss mennesker:
I ham, var liv
og livet var menneskenes lys
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det Joh.1, 4-5
