Sansene går rett i alarmberedskap idet jeg går ned flytrappen på den internasjonale flyplassen Tribhuvan i hovedstaden i Nepal. Det skjer en eksplosjon av lukter, lyder og synsinntrykk. Selv om det enda er vinter, er trær og busker i blomst. Landet er som en smak av Eden, men i storbyen Katmandu er det dessverre menneskene som står bak de fleste lyder og lukter. Trafikken innover mot byen er kaotisk, og det grå lokket som ligger over byen forteller sitt klare språk om en lokal og regional utfordring når det gjelder utslipp.
Elvene er en indikasjon på det som er problemet på den jorda vi lever på. Det som i Katmandu skulle vært en ren vakker elv som gav liv og luftige områder til bylivet med uterestauranter langs elvebredden, er absolutt ikke egnet til det. Elva er skitten, og en skam for byen. Både i og langs elvebredden ligger det søppel i form av plastposer og all slags etterlatenskaper.
Elv i Katmandu
Vannet og lufta, det som alle mennesker er avhengig av, er skittent. Forurensningen lokalt og den som kommer fra nabolandet India, tar liv. Da jeg besøkte Nepal for første gang i 2018, opplyste myndighetene at over 1600 mennesker dør hvert år grunnet forurensningene i hovedstaden Katmandu. Det er en stor utfordring, men det er som med dødsfall i trafikken hjemme – det blir fort tall i en statistikk som viser det som er normalt.
Jeg forstår de visdomsordene som lokalfolk forteller meg, om at en aldri skal drikke vann fra en elv før en er i over fire tusen meters høyde. Under det vil det alltid være en fare for at mennesker er høyere opp i landskapet enn deg.
Bildet tok jeg i Katmandu i 2018 da vi jobbet med boka; Vårt frosne vann.
Fjellene ligger som en krans rundt Katmandu. De hvite toppene strekker seg høyere enn der varmegradene regjerer. Himalaya er som en tredje pol med sine isbreer og snøkledde fjellområder. Det er viktige områder som bærer livet i seg i form av frosset vann, og vann som smelter.
Himalaya er selve vanntårnet for store områder i Asia. Rundt to milliarder mennesker er avhengige av det hvitkledde fjellandskapet. Problemet er at de karakteristiske mektige hvite fjelltoppene er skjult bak det grå teppet som ligger over storbyen. Forsøplingen i form av plast og kloakk er bare én side av problemet. I tillegg til forurensning ført opp fra nabolandet India, forteller tettheten av biler og motorsykler et klart språk. Før var det sykler som var den vanlige måten å komme seg rundt i gatene på. I dag selges det flere motoriserte tohjulinger her enn de fleste steder i verden. Mens føreren bære hjelm, sitter passasjeren uten. Det er slik det ofte er i den virkelige verden. Det er en indikator på hvordan vi mennesker lever med klimautfordringene. Folk tenker på seg selv, og ikke på den som sitter på.
Det er mange motorsykler og mopeder i Katmandu. Bare føreren bruker hjelm..
Hvis den vakre naturen med de mektige fjellene kunne forvaltes i konkrete penger, ville Nepal vært blant de rikeste områdene i verden. Fjellene og isbreene, det som strekker seg opp mot himmelen, den ville og urørte naturen, er en verdensarv. Det er verdt mer enn penger. Det er rikdom. Likevel er Nepal ett av verdens fattigste land. Det føles unødvendig og urettferdig.
Nepal er ett av få land i regionen som aldri har vært koloni. Likevel er det sterkt preget av nabolandene India og Kina. Landet ligger inneklemt som en fender mellom de to store gigantene. Det gir både muligheter og utfordringer. Landet bærer preg av at de fleste livberger seg på det jorda gir. Det skaper store utfordringer når isen i fjellene smelter og skaper endringer for den lokale bonden.
I Himalaya er livet truet av spor fra oss mennesker. Utslipp ett sted, får store konsekvenser andre steder. Fjellandskapet i Nepal er et sensitivt område. Det handler om det sårbare livet. Når isen smelter og det forutsigbare været uteblir, får det store lokale konsekvenser.
For få år siden diskuterte vi om endringene i klima var menneskeskapte. Den diskusjonen er forbi. I dag handler det om hvordan vi som fellesskap kan begrense, og takle, de endringer som finner sted.
Etterord / bekjennelse: Denne bloggen er i stor grad et plagiat av en artikkel i boka «Vårt frosne vann» som ble utgitt på Fagbokforlaget i 2020. Det er samme forfatter som skrev artikkelen i boka, som har skrevet bloggen… Forfatteren har ingen planer om verken å bli minister eller ta en mastergrad, men boken kan anbefales!
