Januar er en måned som varer lenger enn et år. Det føles hvert fall slik. Selv om solen snudde i desember, er det som om mørke spiller oss et puss. Det tar tid før virkningen av lyset trenger inn i sjel og sinn. Det er som om natten har satt sitt stempel på inngangen til det nye året og skyggelagt hver minste krok.
Tirsdag 21.desember 2021 klokken 16.59. Det var da solen snudde, og satte kursen oppover igjen. Bunnen var nådd, slik vi ofte må nå bunnen før vi kan gi fart mot overflaten. Tirsdagen før jul var årets korteste dag. Dagen etterpå var det allerede noen sekunder lysere.
Vintersolverv blir vår mørkeste dag kalt. Det er et ord som kommer fra norrøn tid, og betyr «solvending». Vi som bor på den nordlige delen av klinkekulen, gleder oss over lengre dager og mer lys i tiden etter vintersolverv. Mens vi har vår mørkeste og korteste dag, har de i sør årets lengste dag. Fra nå av går det mot mørkere og lengre dager i sør. Vi lever på samme jord, men med motsatt fortegn.
Når vi nå har nådd slutten av januar, burde smilet ligget på lur. Det burde boble i sinnet som musserende vin som nettopp er helt i glasset. Men det er ikke nødvendigvis slik. Nyttårsforsettene ble brutt før de hadde begynt, og det er fremdeles mørke lange dager som preger hverdagen. Samtidig lar festdager vente på seg. Mørke skyer ligger som vegg til vegg teppe over landskapet. Det har en tendens til å samle mye støv. Energien for å finne fram støvsugeren og ta en skikkelig vask forsvant lenge før juletreet ble kastet ut.
I desember lyste det opp med barnesang og stjerner i vinduene. Da så vi fremover mot at noe skulle skje. Hvert år skjer det flere juleunder. Vi smiler, ser hverandre og synger i flerstemt kor. I tillegg feirer vi jordens største under da et barn ble født. En uke ut i januar har tonene stilnet og smilet frosset til is. Nå ser vi forbi hverandre som zombier uten evne til å spørre hvordan det går.
Livet føles mørkt lenge etter at solen har snudd. Da er det kanskje riktig å gi navnet «verdens mest deprimerende dag» til tredje mandag i januar. I år ble det mandag 17.januar. Det var en dag jeg kjente at de lave grå skyene preget meg langt inn i margen. Noen brikker falt på plass da jeg fikk vite at noen har gitt den det lite flatterende navnet. Mismotet og manglende motivasjon gjorde at det var vanskelig å komme seg opp av sengen og møte dagen, men jeg gjorde det likevel.
Det er ikke farlig å kjenne på det som mørkt er. Det er en normal følelse mange av oss tidvis opplever. Tross alt er mørke positivt for blomster og dyr. Det gir hvile for mange skapninger, og dekning for de som går på jakt. Også vi mennesker har godt av vekslingen mellom lys og mørke. Verre blir det hvis det er mørkt når solen skinner på høylys dag. I lyset kan mørke oppleves som svart.
Fremdeles lar solen vente på seg. Det blåser friskt, og regnet flyr sidelengs. Paraply er en dårlig oppfinnelse i Stavanger hvor jeg bor. De blir ofte ødelagt på første tur. Likevel vil jeg ut å kjenne på elementene. Jeg vil smake på regndråpene og kjenne vinden røske i håret. Det gjør også at innmaten friskner til. Det er godt å være ute, og godt å komme hjem og finne ly.
Det er enda noen uker til at våren og lyset får nytt liv til å gro. I ventetiden vil jeg løfte blikket mens jeg rusler en tur i tussmørke. Det er da skyggene er lengst, men samtidig vakkert når blåfargen legger seg over land og hav.
Stavanger en vindfull kveld i januar