Igjen har jeg satt meg på toget til den ukrainske hovedstaden. Før, den gang det var en slags fred, var det enkelt å ta flyet østover. Nå er det toget som gjelder. Litt ventetid hører med siden jeg er tidlig på perrongen. Det ligger i blodet å være tidlig på plass. Jeg orker ikke stresset med bare så vidt å rekke fram før toget går. Noen er alltid for sen til avtaler. Jeg er for tidlig. Det viktigste er dog å være på perrongen, og ikke på flyplassen, når en skal ta tog. Det handler om å være på rett sted til riktig tid.
Første stopp er den polske grensebyen Chelm. Der er det togbytte. Jeg benytter muligheten til å finne meg en lokal restaurant. Greit med litt mat i skrotten før avgang. Det er en lang togtur som venter. Fra Warszawa til Kyiv, tar det atten timer. Jeg har bunkret kryssord, og en bok jeg håper er god. Jeg unngår å lese krim på en slik tur. Virkeligheten er mer spennende enn en blodig roman.
Da jeg endelig går på toget med de karakteristiske blå og gule fargene, finner jeg min sovekupe. På toget er det få menn. De er ved fronten, og har ikke samme frihet til å reise ut av landet. Heldigvis snakker noen av damene litt engelsk. Vi slår av en prat og finner fort ut at natten kommer til å bli god. Det er viktig å ha en vennskapelig kontakt med de rundt meg. Det er en investering i den mentale helse, og sikkerhet om noe skulle skje.
Før avgang kjenner vi at noe lukter svidd. «Det begynner bra», sier jeg med et smil. Vi humrer sammen. Humoren sitter løst. Det gjør alltid godt med et smil, spesielt når mørke skyer ligger lavt.
På grensen står vi lenge. Jeg blir utålmodig, men de rundt meg har god tid. Normalna sier de. Det er ikke noe problem. Du kan ligge på køya, og vente til de henter passet. På flyplasser må du stå i kø.
Det suser i mørket. Hele vogna rister, og det hamrer og slår fra vi forlater grensen og setter kurs. Da lyset går av, er det lydene og tankene som fyller natten. Og bevegelsene. Køya jeg ligger i beveger seg som en hengekøye på en seilskute. Det er en slags ro selv om jeg rister fra side til side. Jeg tegner meg med korsets tegn som en kveldsbønn på ferden. Det gjelder mitt liv, og det gjelder alle de som bor og lever i dette store landet jeg er på besøk i. Jeg ber om fred.
Utenfor ser jeg stjernene som lyser på himmelen. Der sitter englene og titter ned. Hva gjør de med hverandre disse menneskene, tenker de. Der de kunne levd side om side, er det alltid noen som vil ha mer.
Jeg ligger med klærne på. Klar til å stå opp på kort varsel. Det handler også om at jeg har respekt for kvinnene jeg deler lugar med. En soldat i uniform kommer på etter midnatt. Han vinker tappert til hun som står på perrongen og tar farvel. Han skal ikke på repøvelse. Dette er alvor.
Vel framme i Kyiv etter en god natt søvn, skinner solen. Underlig mange går jeg forbi der de sitter i korridorene under bakken på hovedbanestasjonen. Jeg går ut og finner meg en taxi som tar meg opp i tomme gater til hotellet. Hotellet er stengt, men de slipper meg inn. De forklarer at det har gått en alarm, og alle er i bomberommet. Mens jeg sjekker inn, går alarmen av. Faren er over for denne gang. Etter å ha kommet opp på rommet, går alarmen på nytt. Da er det bare å ta sekken å gå i dekning. Det viste seg å være tredje alarm den natten.
Welcome to Kyiv!, sier en til meg i det vi går trappene ned til bomberommet to etasjer under bakken. Der har jeg vært før. Denne gangen har jeg betalt ekstra for å ha et hotellrom langt nede i etasjene. Raketter har en tendens til å slå til fra oven. Jeg håper det ikke skjer, men denne natten var det store angrep mot Kyiv. Krig er en brutal realitet.