Økende voldsspiral i Israel og Palestina

«Pling» sa det i mobiltelefonene under møtet med norske diplomater på Representasjonskontoret utenfor Jerusalem. Siden nyttår har det blitt drept over åtti palestinere, nærmere bestemt 82. Plinget i telefonene var en melding om at enda en palestiner er drept. Da er tallet 83. I samme periode er det drept 14 israelere. Det var en kort melding på mobiltelfonen, men bak den metalliske plingelyden finnes liv som slutter brått, stor smerte, tårer og hat som vokser.

Israel har fått en regjering som flertallet av israelere har stemt på. Den er langt ut i det ekstreme høyre. Radikale forslag forsøker å ta kontroll over lovgivende organer som Høyesterett. Israel er på vei bort fra et demokrati, til at den politiske ledelse får total makt. Det er en bekymringsverdig utvikling. Heldigvis går israelere ut på gatene og demonstrerer mot myndighetene, og meningsmålingene viser synkende støtte til egne ledere.

De eneste som kan stoppe den negative utviklingen,
er folket selv!

Jeg bor noen dager i Gamlebyen i Jerusalem. Det er en hellig by for både muslimer, jøder og kristne. Der er et yrende liv, og mer folk blir det når vi nå går mot høytider for alle tre religionene. Med den uro som allerede er i området, kan det bli en farlig blanding av etnisk nasjonalisme, politikk og religion i ukene fremover. All ekstremisme er farlig, og det er krefter som vil helle bensin på ulmende glør. Det skal ikke mye til før det eskalerer i blod og hat.

Den israelske regjering står ikke tilbake for å helle bensin på bålet. Finansminister Bezalel Smotrich påpekte nylig at det ikke finnes et palestinsk folk. Det viser hvilke holdninger som den israelske regjeringen tillater, og også bygger på. Respekten for sine naboer er under null. Det er som om noen skulle si at det ikke finnes et jødisk folk. Det ville raskt blitt stemplet som antisemittisk og useriøst.

Den norske utenriksminister, Anniken Huitfeldt, fordømmer uttalelsen fra Smotrich og ber den israelske regjering ta avstand fra uttalelsen. Samtidig advarer hun med å si: «Situasjonen i Israel og Palestina er sårbar, spesielt når en går i møte med de religiøse høytidene». Hun ber alle avstå fra uttalelser og aksjoner som kan være bensin på den spente situasjonen.

Bildet er fra nedgangen til Jomfru Marias grav.

Den kristne minoritet er under press

På min vandring stoppet jeg og snakket med en nonne tilhørende ordenen «Jesu Små Søstre». Hun jobber med små ikoner, og hadde åpen dør inn til der hun satt. Hun snakket bare fransk, men vi fikk til noen ord. Jeg gikk ned i krypten og tente et par lys. Der ba jeg mitt Fadervår med bønnen; «Frels oss fra det onde». Den bønnen lærte jeg å be på markene på Vestbredden da jeg gikk sammen med hyrdene som et vern mot angrep fra israelske bosettere. Før trodde jeg det stod «det vonde» i bønnen, men Jesus lærte oss å be sterkere og mer direkte. «Det onde» går rett inn i vår tid.

I det jeg skal gå, sa nonnen til meg; «Pray for us!». Det er samme bønn jeg har hørt fra kristne i Gaza, og flere steder hvor kristne føler seg forfulgt og under press. De kristne er en minoritet i området. Det gjelder både i Jerusalem, i Betlehem og i Gaza. Til sammen er det rundt 50.000 kristne i de palestinske områdene, og tallet er synkende. Den siste tiden er det en tendens til mer terror og angrep rettet mot kristne kirker og deres folk.

Senest søndag den 19.mars gikk en person til angrep under en gudstjeneste i kirken i Jomfru Marias grav. Rapportene fra det som skjedde er uklare, men angrepet ble avverget før noe alvorlig skjedde. Sammen med en norsk diplomat besøkte jeg kirken noen dager senere i en vandring fra kirke til kirke i og rundt Gamlebyen. På vandringen kom vi til utkanten av det jødiske område. I den trange gaten var det plutselig et barn som spyttet på oss fra en liten balkong. Vi stoppet opp og lurte på hva som skjedde, men den lille gutten fortsatte å spytte mot oss. Jeg hadde på meg min presteskjorte og var synlig som et mål for hatytringen han var opplært til. Det var ingen tilfeldig handling. Den var et symbol på en tendens.

En kristen i Gamlebyen, som ikke vil ha sitt navn i det jeg skriver, sa det slik:
«De spytter på oss. De hater oss. Det er mange gode jøder, men også de som spytter og fremmer hat. Jeg vet ikke hvorfor? Vi hater ikke dem».

En skadet Jesus på Via Dolorosa…
I begynnelsen av februar 2023 ble en figur av Jesus skjendet og revet ned i en kirke som ligger ved Via Dolorosa. Kirken tilhører fransiskanerne, og er der Jesus ble fordømt og startet sin vandring mot Golgata.

Lyden av bønn

Det er godt å være tilbake i Gamlebyen i Jerusalem. Selv om det kun er få dager siden en terrorhandling fant sted, går jeg gjennom Damaskusporten uten problemer. Tilstedeværelse av sikkerhetsvakter, israelske soldater, er som det pleier å være. Det vil si at det er mange synlige godt bevæpnede soldater både utenfor og innenfor muren.

Stillheten. Det er endringen fra tidligere besøk. Den var der ikke før.
Stillheten er sterkere enn alle lyder.

Det er ikke det sydende kaotiske livet det pleier å være. Det er som om Midtøsten har tatt pause. Det skyldes ikke den anspente sikkerhetssituasjonen, men et usynlig virus som setter sitt preg også her. Det er få turister å se, eller pilgrimmer som de ynder å kalle seg når de beveger seg fra utelivsbyen Tel Aviv til det religiøse Jerusalem. Fra kysten tok jeg toget bokstavelig talt «opp til Jerusalem», som det heter i salmen. Det var som å sitte på Fløibanen i Bergen som drar deg fra havnivået og opp på fjellet.

Det er ikke alle drosjer som vil kjøre meg til Damaskusporten. Det handler om sikkerhetssituasjonen, og det faktum at en da krysser over i det østlige Jerusalem. Før gikk grensen til Jordan midt i hovedgaten som ligger like ved porten. Nå er grensen en strek i området som ikke noen ser, men som alle likevel vet er der. Det usynlige kommer bare til overflaten når det smeller. Det gjør det forholdsvis ofte.

Jeg fikk tak i drosje. Selvsagt var sjåføren palestiner som holdt tommelen opp da jeg sa hvor jeg skulle. Han var glad han endelig kunne snakke engelsk igjen. Det var lenge siden han hadde hatt en turist, det vil si en pilgrim, ombord.

Etter å ha betalt, trillet jeg kofferten forbi soldatene, gjennom porten og nedover historiske stener mot klosteret hvor jeg skulle bo de neste dagene. Med kors på veggen over senga, og et kapell jeg kan sette meg i for å la tankene få vinger, føler jeg meg hjemme. Det tar ikke lang tid før bønnen fra minaretene lyder utenfor, samtidig som kirkeklokkene ringer inn til kveldsmesse. Muslimer, kristne og jøder ber side om side. På sitt beste er det en fredelig sameksistens mellom ulike troende i Gamlebyen i Jerusalem, men det skal lite til før freden slår sprekker.

Jødene er mer synlige, enn hørbare, med sine karakteristiske sorte kledninger, langt skjegg og krøller som henger ned på hver side. De går raskt gjennom de smale gatene for å komme fram til Vestmuren, som vi ynder å kalle for Klagemuren. Der strømmer lyden fra bønnen som en jevn dur. I tillegg legges det lapper inn i sprekkene i muren. Ord sies, ropes og skrives ned.

Gamlebyen er delt i fire bydeler; Det arameiske, jødiske, muslimske og den kristne delen. Også Jerusalems korset er inndelt med fire hjørner, slik det også er fire evangelier. Vi kan også trekke det videre til de fire elementer; jord, ild, vann og luft. Symbolene hagler mot den som virkelig våger å gå inn i det hellige alminnelige Jerusalem.

Det er forunderlig hvor stille det er. Det ligger en dyster stemning over de hellige stenene i Gamlebyen som handler om at businessen har stoppet opp. I de smale gatene går jeg nesten alene. Mange har låst sine småbutikker. De som har åpent, sier at det er godt å se folk utenfra igjen. Jeg hilser på gode venner. De lyser opp da de ser meg komme, men faller snart inn i sin dysterhet. Det gamle lekne smilet er borte, eller i beste fall satt på vent. En sier til meg at tiden er kommet for å flytte. Selve livet har tatt pause. Det er ikke mulig å se veien videre.

Covid har satt sitt preg, og vil gjøre det i lang tid. I tillegg smeller det mellom palestinere og jøder. Det som skjer i Gamlebyen i Jerusalem har storpolitiske følger.

Det er ikke fred i verden før det er fred i Jerusalem!

Jeg gleder meg over at bønnen ikke har stoppet opp. Kirkeklokkene og minaretene, og jøder som på sin måte ber, er det denne gamle byen handler om. Gammel og ny på samme tid.  Fortid, men også nåtid og fremtid. Det gir håp. Det er det vi trenger. Tar du håpet fra oss mennesker, tar du energien. Håpet er selve livsnerven. Det er pulsen som slår. Natt blir til dag. Dag blir til natt. Natt blir til dag.

Jeg kjenner smågatene i Gamlebyen. Det er som en labyrint det er lett å gå seg vill i. Mange ganger tar jeg andre ruter enn der folk flest går. Da havner jeg ut av kurs, og møter lokale palestinere som lever sine liv. Gamle kvinner og menn, og skolebarn.

Tre gutter som spilte fotball, møtte meg rundt et hjørne. De stoppet opp da jeg gikk forbi. Jeg skjønte ikke hvorfor de stoppet, men det ble et hellig lite friminutt vi hadde sammen. Den ene sa til meg: Welcome! You are the son of Jerusalem!

Det er stille i gatene i Gamlebyen