Under et fikentre

Jeg sitter under et fikentre i Gamlebyen i Jerusalem. Det er et godt sted å sitte. Med solen som varmer, gir treet nok skygge til at det er svalt og godt. En gartner går en runde og vanner planetene i hagen. Her er rosmarin, oliventre, roser, palmer og flere vekster som jeg ikke kan navnet på. Et lite støvlag ligger utenpå bladene. Det er lenge siden det har vært regn. Jorden med alle dens vekster lengter etter regn fra himmelen etter en lang tørr sommer. Regn gir liv. Det ser ut til at de må vente noen uker før himmelens sluser åpner seg.

Jeg har gebursdag. Det samme hadde jeg i fjor. Og året før. Det skjer hvert år, men det er likevel ingen selvfølgelighet. Mange har mønstret av skuta før de kom så langt. Det ligger en sårbarhet i det. Vi vet historien, men morgendagen er ukjent som en uskreven bok. Den skriver vi på hver dag. Vi er alle forfattere i eget liv. Enda er ikke siste punktum satt, og godt er det.

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg er ikke yngre enn at jeg er et gammelt fossil for den som er like ung som jeg engang var. Det ble en vanskelig setning, men livet er ikke alltid lett å forstå. Fremdeles har jeg noen hårstrå på hodet, men de har skiftet farge de siste årene. Fra lys blond til grå årgangsvin, med smak av moden frukt og moderat syre. Årgangsvin er en definisjon på god kvalitet., sies det. Dermed retter jeg ryggen, løfter blikket, og ser fremover. Enda er det bobler i glasset og yr lek i hverdagen.

TAKK til alle dere som har sendt meg gratulasjoner! Dere betyr mer enn dere vet.
Det er enda bra vi har Facebook. Dermed klarer jeg fremdeles å huske når jeg fyller år..

Noen, heldigvis få, har gratulert meg som pensjonist. Det er jeg ikke, men jeg har friheten til å velge det om jeg vil. Som to over seksti, kan jeg gå av med æren i behold, - pluss noen kroner til livets opphold. Det har jeg ingen planer om på noen år enda. Så lenge helsa er god, og det jeg driver med er meningsfullt, ønsker jeg å stå på. Selvsagt handler det også om at Gud og mennesker vil. Jeg føler det bare er så vidt jeg har begynt på min reise fra a til å. Jeg satser enda på noen opp og nedturer, før jeg saler av hesten og faller til ro. Hvis det også er til nytte for andre enn meg selv, er jeg strålende fornøyd med hver arbeidsdag jeg får.

Gråfargen i håret, sammen med rynker og litt saktere bevegelser, tar ikke fra meg gleden over livet. Den er der i fullt monn. Jeg nyter sol og regn, farger og det grå, vann og vin, søvn og våkent liv. Gleden er stor over å møte gode venner, og bli kjent med nye. Det er med på å gi livet mening. Og som en kamerat skrev i en hilsen til meg: Gratulere med dagen din Leif Magne, seriøs forskning viser at de som feirer flest bursdager lever lengst. Hurra!

Gamlebyen i Jerusalem har mange flotte detaljer. Det å vandre i tomme gater om kvelden, er en ekstra stor opplevelse.

Timene under fikentreet gav energi, men jeg måtte videre i dagen. Jeg tok på meg presteskjorten og gikk ut i Gamlebyens smale gater. Som regel blir jeg møtt med smil og gode ord på min vandring i livets gater, men denne gangen var det en som plutselig viste fingeren til meg og kom med stygge ord. Det skal bare en liten gnist til før det eksploderer. Mange steder jeg reiser ligger hatet og ulmer under overflaten. Egentlig hadde jeg lyst til å slenge med leppa tilbake, men da hadde jeg nok nå vært et annet sted. Isteden roet vi situasjonen ned. Vi skiltes ikke som venner, men vi skiltes uten at noe mer alvorlig skjedde.

Sekunder etterpå gikk jeg inn i den lutherske kirken i Gamlebyen for å feire det gode fellesskap og troen på Gud og mennesker. Kloden er full av kontraster, men jeg tror fremdeles på fred.

Detaljer fra muren ved Betlehem

Lyden av bønn

Det er godt å være tilbake i Gamlebyen i Jerusalem. Selv om det kun er få dager siden en terrorhandling fant sted, går jeg gjennom Damaskusporten uten problemer. Tilstedeværelse av sikkerhetsvakter, israelske soldater, er som det pleier å være. Det vil si at det er mange synlige godt bevæpnede soldater både utenfor og innenfor muren.

Stillheten. Det er endringen fra tidligere besøk. Den var der ikke før.
Stillheten er sterkere enn alle lyder.

Det er ikke det sydende kaotiske livet det pleier å være. Det er som om Midtøsten har tatt pause. Det skyldes ikke den anspente sikkerhetssituasjonen, men et usynlig virus som setter sitt preg også her. Det er få turister å se, eller pilgrimmer som de ynder å kalle seg når de beveger seg fra utelivsbyen Tel Aviv til det religiøse Jerusalem. Fra kysten tok jeg toget bokstavelig talt «opp til Jerusalem», som det heter i salmen. Det var som å sitte på Fløibanen i Bergen som drar deg fra havnivået og opp på fjellet.

Det er ikke alle drosjer som vil kjøre meg til Damaskusporten. Det handler om sikkerhetssituasjonen, og det faktum at en da krysser over i det østlige Jerusalem. Før gikk grensen til Jordan midt i hovedgaten som ligger like ved porten. Nå er grensen en strek i området som ikke noen ser, men som alle likevel vet er der. Det usynlige kommer bare til overflaten når det smeller. Det gjør det forholdsvis ofte.

Jeg fikk tak i drosje. Selvsagt var sjåføren palestiner som holdt tommelen opp da jeg sa hvor jeg skulle. Han var glad han endelig kunne snakke engelsk igjen. Det var lenge siden han hadde hatt en turist, det vil si en pilgrim, ombord.

Etter å ha betalt, trillet jeg kofferten forbi soldatene, gjennom porten og nedover historiske stener mot klosteret hvor jeg skulle bo de neste dagene. Med kors på veggen over senga, og et kapell jeg kan sette meg i for å la tankene få vinger, føler jeg meg hjemme. Det tar ikke lang tid før bønnen fra minaretene lyder utenfor, samtidig som kirkeklokkene ringer inn til kveldsmesse. Muslimer, kristne og jøder ber side om side. På sitt beste er det en fredelig sameksistens mellom ulike troende i Gamlebyen i Jerusalem, men det skal lite til før freden slår sprekker.

Jødene er mer synlige, enn hørbare, med sine karakteristiske sorte kledninger, langt skjegg og krøller som henger ned på hver side. De går raskt gjennom de smale gatene for å komme fram til Vestmuren, som vi ynder å kalle for Klagemuren. Der strømmer lyden fra bønnen som en jevn dur. I tillegg legges det lapper inn i sprekkene i muren. Ord sies, ropes og skrives ned.

Gamlebyen er delt i fire bydeler; Det arameiske, jødiske, muslimske og den kristne delen. Også Jerusalems korset er inndelt med fire hjørner, slik det også er fire evangelier. Vi kan også trekke det videre til de fire elementer; jord, ild, vann og luft. Symbolene hagler mot den som virkelig våger å gå inn i det hellige alminnelige Jerusalem.

Det er forunderlig hvor stille det er. Det ligger en dyster stemning over de hellige stenene i Gamlebyen som handler om at businessen har stoppet opp. I de smale gatene går jeg nesten alene. Mange har låst sine småbutikker. De som har åpent, sier at det er godt å se folk utenfra igjen. Jeg hilser på gode venner. De lyser opp da de ser meg komme, men faller snart inn i sin dysterhet. Det gamle lekne smilet er borte, eller i beste fall satt på vent. En sier til meg at tiden er kommet for å flytte. Selve livet har tatt pause. Det er ikke mulig å se veien videre.

Covid har satt sitt preg, og vil gjøre det i lang tid. I tillegg smeller det mellom palestinere og jøder. Det som skjer i Gamlebyen i Jerusalem har storpolitiske følger.

Det er ikke fred i verden før det er fred i Jerusalem!

Jeg gleder meg over at bønnen ikke har stoppet opp. Kirkeklokkene og minaretene, og jøder som på sin måte ber, er det denne gamle byen handler om. Gammel og ny på samme tid.  Fortid, men også nåtid og fremtid. Det gir håp. Det er det vi trenger. Tar du håpet fra oss mennesker, tar du energien. Håpet er selve livsnerven. Det er pulsen som slår. Natt blir til dag. Dag blir til natt. Natt blir til dag.

Jeg kjenner smågatene i Gamlebyen. Det er som en labyrint det er lett å gå seg vill i. Mange ganger tar jeg andre ruter enn der folk flest går. Da havner jeg ut av kurs, og møter lokale palestinere som lever sine liv. Gamle kvinner og menn, og skolebarn.

Tre gutter som spilte fotball, møtte meg rundt et hjørne. De stoppet opp da jeg gikk forbi. Jeg skjønte ikke hvorfor de stoppet, men det ble et hellig lite friminutt vi hadde sammen. Den ene sa til meg: Welcome! You are the son of Jerusalem!

Det er stille i gatene i Gamlebyen