Jeg sitter under et fikentre i Gamlebyen i Jerusalem. Det er et godt sted å sitte. Med solen som varmer, gir treet nok skygge til at det er svalt og godt. En gartner går en runde og vanner planetene i hagen. Her er rosmarin, oliventre, roser, palmer og flere vekster som jeg ikke kan navnet på. Et lite støvlag ligger utenpå bladene. Det er lenge siden det har vært regn. Jorden med alle dens vekster lengter etter regn fra himmelen etter en lang tørr sommer. Regn gir liv. Det ser ut til at de må vente noen uker før himmelens sluser åpner seg.

Jeg har gebursdag. Det samme hadde jeg i fjor. Og året før. Det skjer hvert år, men det er likevel ingen selvfølgelighet. Mange har mønstret av skuta før de kom så langt. Det ligger en sårbarhet i det. Vi vet historien, men morgendagen er ukjent som en uskreven bok. Den skriver vi på hver dag. Vi er alle forfattere i eget liv. Enda er ikke siste punktum satt, og godt er det.

Jeg er født i forrige årtusen. Så gammel er jeg. Jeg er ikke yngre enn at jeg er et gammelt fossil for den som er like ung som jeg engang var. Det ble en vanskelig setning, men livet er ikke alltid lett å forstå. Fremdeles har jeg noen hårstrå på hodet, men de har skiftet farge de siste årene. Fra lys blond til grå årgangsvin, med smak av moden frukt og moderat syre. Årgangsvin er en definisjon på god kvalitet., sies det. Dermed retter jeg ryggen, løfter blikket, og ser fremover. Enda er det bobler i glasset og yr lek i hverdagen.

TAKK til alle dere som har sendt meg gratulasjoner! Dere betyr mer enn dere vet.
Det er enda bra vi har Facebook. Dermed klarer jeg fremdeles å huske når jeg fyller år..

Noen, heldigvis få, har gratulert meg som pensjonist. Det er jeg ikke, men jeg har friheten til å velge det om jeg vil. Som to over seksti, kan jeg gå av med æren i behold, - pluss noen kroner til livets opphold. Det har jeg ingen planer om på noen år enda. Så lenge helsa er god, og det jeg driver med er meningsfullt, ønsker jeg å stå på. Selvsagt handler det også om at Gud og mennesker vil. Jeg føler det bare er så vidt jeg har begynt på min reise fra a til å. Jeg satser enda på noen opp og nedturer, før jeg saler av hesten og faller til ro. Hvis det også er til nytte for andre enn meg selv, er jeg strålende fornøyd med hver arbeidsdag jeg får.

Gråfargen i håret, sammen med rynker og litt saktere bevegelser, tar ikke fra meg gleden over livet. Den er der i fullt monn. Jeg nyter sol og regn, farger og det grå, vann og vin, søvn og våkent liv. Gleden er stor over å møte gode venner, og bli kjent med nye. Det er med på å gi livet mening. Og som en kamerat skrev i en hilsen til meg: Gratulere med dagen din Leif Magne, seriøs forskning viser at de som feirer flest bursdager lever lengst. Hurra!

Gamlebyen i Jerusalem har mange flotte detaljer. Det å vandre i tomme gater om kvelden, er en ekstra stor opplevelse.

Timene under fikentreet gav energi, men jeg måtte videre i dagen. Jeg tok på meg presteskjorten og gikk ut i Gamlebyens smale gater. Som regel blir jeg møtt med smil og gode ord på min vandring i livets gater, men denne gangen var det en som plutselig viste fingeren til meg og kom med stygge ord. Det skal bare en liten gnist til før det eksploderer. Mange steder jeg reiser ligger hatet og ulmer under overflaten. Egentlig hadde jeg lyst til å slenge med leppa tilbake, men da hadde jeg nok nå vært et annet sted. Isteden roet vi situasjonen ned. Vi skiltes ikke som venner, men vi skiltes uten at noe mer alvorlig skjedde.

Sekunder etterpå gikk jeg inn i den lutherske kirken i Gamlebyen for å feire det gode fellesskap og troen på Gud og mennesker. Kloden er full av kontraster, men jeg tror fremdeles på fred.

Det er tidlig mandagsmorgen i Gamlebyen i Jerusalem. Likevel er det allerede mange som er på vei hjem etter at morgenbønnen var unnagjort. Jeg fulgte strømmen av folk gjennom Damaskusporten og så etter den armerte hvite bilen som skulle plukke meg opp. Den stod noen meter bortenfor. Jeg vinket og åpnet den tunge døra som er like tykk som veggene i en gammel steinkirke. To diplomater fra det norske Rep.kontoret i Øst-Jerusalem ønsket meg god morgen. Sammen satte vi kurs mot byen det er vanskelig både å komme inn i, og ut av.

Noen hundre meter fra kontrollposten inn til Gaza, stoppet vi og tok en kaffe. Det åpnet øynene og satte i gang hjernecellene. Da var vi klar for å jobbe oss gjennom den israelske kontrollposten og videre til Hamas sin kontroll. Da gjelder det å ha de rette papirer, og en god sjåfør som ordner opp.

Sikkerheten er vår første prioritet. Det gjorde at vi fikk en FN-bil som eskorte. Vi kunne ikke gå fritt i byen, og etter mørkets frembrudd holdt vi oss i ro på hotellet.

Det er mange esler og hester i Gaza. Det har sin grunn. De trenger ikke reparasjoner eller teknisk utstyr, ei heller bensin og olje.

Vi hadde en fin og viktig samtale med Fader Gabriel i den katolske kirken. Sammen med meg var diplomatene Laila Chedid Hausken og Ruben André Johansen. Foto: Panayotis Panayotou

Over to millioner palestinere bor på den lille kyststripen som er like stor som Mjøsa. Siden jeg som sjømannsprest var med på dette besøket, hadde vi et fokus på de kristne. De er en sårbar minoritet. Den katolske fader Gabriel påpekte at ifølge siste telling er det kun 1077 kristne tilbake i Gaza. Majoriteten av disse er ortodokse, mens de katolske utgjør 133. Hver kropp og sjel er viktig. Det er ikke enkelt å bo i Gaza, og for en religiøs minoritet er det ekstra vanskelig. «Livet er godt, men det er ikke lett», sa Fader Gabriel med et lite smil.

Gaza er som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjør det umulig å bevege seg over til Vestbredden. Det er også vanskelig å få papirene som skal til for å passere kontrollposten Erez, som er den eneste slusen ut. De som prøver seg sjøveien finner fort ut at havet også er et overvåket område. Det kan være en variabel av hvor langt ut fiskerne får lov til å dra, men bryter du den usynlige røde linjen smeller det raskt varselskudd over dekket.

Fader Gabriel smiler igjen til oss mens han sier: «Nå er dere fanger i fengselet».
Svart humor er en måte å overleve innenfor murene.

I tillegg til å besøke den katolske og den ortodokse kirke, besøkte vi også noen skoler og et par sykehus som er drevet av kirkene. Det gjør inntrykk å se barna som mødrene har med til klinikken. Mange av dem er under- og feilernært. Det vitner om stor fattigdom. Nær 80% av folket i Gaza lever i fattigdom. Arbeidsledigheten er mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft utenfra gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp.

Lederen ved det ene sykehuset vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Vi stoppet ved et stort skilt ved stranden; «I love Gaza. 2022». Der måtte vi selvsagt ta bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Selv om den ble kort, fikk vi den gode prat. Det gjorde inntrykk å se smilene, smil som vi også møtte da vi besøkte ortodokse unge speidere. Stolt hadde de kledd seg i uniformer og funnet fram trommer og sekkepiper. I respekt for at bønnen fra minareten startet akkurat i det vi ankom, ventet de noen minutter før de begynte å spille for oss.

Her øver barna på rytmen. De bruker to instrumenter i “korpset”; Trommer og sekkepiper.

Barn og unge er fremtiden, men hvordan er den? Det spurte jeg en av de jeg møtte på mitt todagers besøk. Svaret var deprimerende, men også med et positivt blikk fremover: «Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid.
Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Smilene kommer til å følge meg videre, og humoren, og gleden over at vi kom på besøk. Det betyr noe å bli sett fra verden utenfor fengselet. De er ikke glemt. Som flere sa til oss under besøket: «Vi føler at vi ikke er alene når dere kommer på besøk!».

Som avskjed gav en katolsk nonne meg en oppgave da vi besøkte skolen hvor hun er rektor. Ordene ble sagt med et smil, men samtidig fylt av alvor:
«Pray for us, Fader».

Under et fikentre

Hva er fremtiden for Gaza?

Poesi er liv

Siste innlegg: