Det er tidlig mandagsmorgen i Gamlebyen i Jerusalem. Likevel er det allerede mange som er på vei hjem etter at morgenbønnen var unnagjort. Jeg fulgte strømmen av folk gjennom Damaskusporten og så etter den armerte hvite bilen som skulle plukke meg opp. Den stod noen meter bortenfor. Jeg vinket og åpnet den tunge døra som er like tykk som veggene i en gammel steinkirke. To diplomater fra det norske Rep.kontoret i Øst-Jerusalem ønsket meg god morgen. Sammen satte vi kurs mot byen det er vanskelig både å komme inn i, og ut av.
Noen hundre meter fra kontrollposten inn til Gaza, stoppet vi og tok en kaffe. Det åpnet øynene og satte i gang hjernecellene. Da var vi klar for å jobbe oss gjennom den israelske kontrollposten og videre til Hamas sin kontroll. Da gjelder det å ha de rette papirer, og en god sjåfør som ordner opp.
Sikkerheten er vår første prioritet. Det gjorde at vi fikk en FN-bil som eskorte. Vi kunne ikke gå fritt i byen, og etter mørkets frembrudd holdt vi oss i ro på hotellet.
Det er mange esler og hester i Gaza. Det har sin grunn. De trenger ikke reparasjoner eller teknisk utstyr, ei heller bensin og olje.
Vi hadde en fin og viktig samtale med Fader Gabriel i den katolske kirken. Sammen med meg var diplomatene Laila Chedid Hausken og Ruben André Johansen. Foto: Panayotis Panayotou
Over to millioner palestinere bor på den lille kyststripen som er like stor som Mjøsa. Siden jeg som sjømannsprest var med på dette besøket, hadde vi et fokus på de kristne. De er en sårbar minoritet. Den katolske fader Gabriel påpekte at ifølge siste telling er det kun 1077 kristne tilbake i Gaza. Majoriteten av disse er ortodokse, mens de katolske utgjør 133. Hver kropp og sjel er viktig. Det er ikke enkelt å bo i Gaza, og for en religiøs minoritet er det ekstra vanskelig. «Livet er godt, men det er ikke lett», sa Fader Gabriel med et lite smil.
Gaza er som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjør det umulig å bevege seg over til Vestbredden. Det er også vanskelig å få papirene som skal til for å passere kontrollposten Erez, som er den eneste slusen ut. De som prøver seg sjøveien finner fort ut at havet også er et overvåket område. Det kan være en variabel av hvor langt ut fiskerne får lov til å dra, men bryter du den usynlige røde linjen smeller det raskt varselskudd over dekket.
Fader Gabriel smiler igjen til oss mens han sier: «Nå er dere fanger i fengselet».
Svart humor er en måte å overleve innenfor murene.
I tillegg til å besøke den katolske og den ortodokse kirke, besøkte vi også noen skoler og et par sykehus som er drevet av kirkene. Det gjør inntrykk å se barna som mødrene har med til klinikken. Mange av dem er under- og feilernært. Det vitner om stor fattigdom. Nær 80% av folket i Gaza lever i fattigdom. Arbeidsledigheten er mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.
Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft utenfra gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp.
Lederen ved det ene sykehuset vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».
Vi stoppet ved et stort skilt ved stranden; «I love Gaza. 2022». Der måtte vi selvsagt ta bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Selv om den ble kort, fikk vi den gode prat. Det gjorde inntrykk å se smilene, smil som vi også møtte da vi besøkte ortodokse unge speidere. Stolt hadde de kledd seg i uniformer og funnet fram trommer og sekkepiper. I respekt for at bønnen fra minareten startet akkurat i det vi ankom, ventet de noen minutter før de begynte å spille for oss.
Her øver barna på rytmen. De bruker to instrumenter i “korpset”; Trommer og sekkepiper.
Barn og unge er fremtiden, men hvordan er den? Det spurte jeg en av de jeg møtte på mitt todagers besøk. Svaret var deprimerende, men også med et positivt blikk fremover: «Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid.
Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»
Smilene kommer til å følge meg videre, og humoren, og gleden over at vi kom på besøk. Det betyr noe å bli sett fra verden utenfor fengselet. De er ikke glemt. Som flere sa til oss under besøket: «Vi føler at vi ikke er alene når dere kommer på besøk!».
Som avskjed gav en katolsk nonne meg en oppgave da vi besøkte skolen hvor hun er rektor. Ordene ble sagt med et smil, men samtidig fylt av alvor:
«Pray for us, Fader».
Det var hyggelig å møte ungdommer i Gaza. Foto: Panayotis Panayotou