Festen er avlyst i Betlehem

Det å reise i Midtøsten i denne førjulstid, er å bevege seg blant mennesker som er sterkt preget av det som skjer på Gaza. Mange jeg har snakket med har nære relasjoner og kontakter i det som ofte betegnes som verdens største fengsel. I dette området er det ikke bare statistikk og tall. Det er mennesker. Det er deres folk som blir drept, slaktet som om de var dyr.

Israel hadde alle muligheter til å vinne global goodwill etter det forferdelige som skjedde 7.oktober. I ukene etterpå har de brutalt tatt flere liv på Gaza og på Vestbredden, og dermed også klart å ødelegge for seg selv. Slik krigen har utviklet seg skaper de fiender og hat, ikke fred.

For noen år siden feiret jeg jul i Betlehem. Der var det mye glede og liv med en lang parade av ungdom som spilte på sekkepipe og trommer. Utenfor Fødselskirken var det et stort juletre, og en stall med figurer av dyr, gjetere, og selvsagt Josef og Maria med det lille barnet. Det var et romantisk tablå. I år er festen avlyst. Paraden, julemarkeder og julekonserter er avlyst. Det blir ikke pyntet til jul verken i Betlehem eller i Jerusalem.

Presten Imad Haddad tenner det første adventslyset under gudstjenesten

En vakker adventsstake i den lutherske kirka i Amman. Legg merke til det hvite lyset i midten. Det skal tennes på julaften!

Julens budskap er viktig også i dag

Julen er ikke avlyst, påpeker den palestinske presten Imad Haddad. Vi får en prat før han skal holde gudstjeneste i den lutherske kirken i Amman i Jordan. Mer enn noen gang trenger vi å feire julens budskap. «Gud er med oss!» er et budskap som gjelder også i dag. Det gjør også ordene «Frykt ikke, det er født dere en Frelser» som englene sa til hyrdene på marken.

Julen vil aldri avlyses, men festen er avlyst!

Det blir gudstjenester fremover mot jul, også i Midtøsten, Det er viktig å samles i fellesskap, tenne lys og be. Imad Haddad har selv vokst opp i Betlehem. Han forteller at de i kirken i Amman også vil ha konserter. Det å synge julesalmer, er å be, påpeker han.

Imad opplever at mange reagerer på det som skjer på Gaza, men han er skuffet over mange lands ledere, - og også over de kristne kirkene: Det er mange som ikke forstår situasjonen. Det begynte ikke den 7.oktober. Det begynte for 75 år siden. Alle dager har vært vanskelige. Vi har jevnlig opplevd at hus har blitt lagt i grus, at jord har blitt tatt, at barn har blitt fengslet og at vårt folk har blitt drept.

Dette er Jesu legeme!

Jeg påpeker at det manglende håpet på Vestbredden og i Gaza, også gjør inntrykk på meg. Utviklingen med en pågående okkupasjon og manglende frihet, preger området og menneskene jeg møter. Ulikheten og urettferdigheten er stor. Imad uttrykker det sterkere ved å si; Det er ikke bare mangelen på håp, men virkeligheten er at det ikke er noe liv i det hele tatt! Vi mistet håpet for lenge siden. De som slåss i dag, er de som var barn da det smalt på Gaza i 2006 og før det. Voldsspiralen fortsetter. Vi må bryte ondskapens sirkel.

Det må bli rettferdighet for alle, ellers vil det ikke bli fred for noen.

Det er ikke lett å se løsninger, prøver jeg meg med å si. Imad påpeker med et trøtt smil at han er lei av løsninger: Problemet med løsninger er at vi diskuterer dem, vi skriver dem ned, vi blir enig om dem, og vi signerer dem. Men ingenting skjer lokalt på bakkenivå. Vi kan ikke bare ha teorier. Vi må gjøre noe som fører til endringer.

Gudstjenesten er på arabisk, men jeg får et ark med noen av tekstene på engelsk.

Verdighet

Begge prestene, både han og jeg, løfter frem ordet verdighet, dignity, som et av vår tids viktigste ord. Vi må løfte verdien av hvert enkelt menneske. Det handler om verdighet ved at alle mennesker har like rettigheter. En jøde og en palestiner har samme verdi, og må ha samme rettigheter. Det burde være elementært og enkelt, men virkeligheten forteller et annet språk. Også i de kristne kirker må vi arbeide for å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Selv i kirkene er det ingen selvfølge.

Jeg føler ikke at jeg er verdifull som en palestiner. Jeg er ikke verdt noe som et palestinsk menneske, ei heller ikke som en palestinsk kristen. Jeg føler vi er mindre verdt som mennesker. Som palestiner krever jeg å bli behandlet som et menneske! Det er min rett å kreve det.

Krigen på Gaza, er også en verdikamp. Det er en kamp om verdier som foregår på flere nivåer, også innad i den kristne kirke. Det handler om verdighet og like rettigheter til liv, eller det å favorisere den ene part. Vi må aldri tie når urettferdighet skjer. Vi trenger ikke bli politiske i våre ord, men vi trenger som kirke å løfte verdighet og respekt for livet.

Julen er ikke avlyst, og kan ikke avlyses, for julen er Gud’s løfte til alle mennesker, et løfte om liv, frelse, håp og en rettferdig fred.
                                                                         Imad Haddid

Den lutherske kirke i Amman er en del av Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land. Kirken har menigheter i Jerusalem, Betlehem, Beit Sahour, Ramallah, Beit Jala og Amman.

Hva er fremtiden for Gaza?

Det er tidlig mandagsmorgen i Gamlebyen i Jerusalem. Likevel er det allerede mange som er på vei hjem etter at morgenbønnen var unnagjort. Jeg fulgte strømmen av folk gjennom Damaskusporten og så etter den armerte hvite bilen som skulle plukke meg opp. Den stod noen meter bortenfor. Jeg vinket og åpnet den tunge døra som er like tykk som veggene i en gammel steinkirke. To diplomater fra det norske Rep.kontoret i Øst-Jerusalem ønsket meg god morgen. Sammen satte vi kurs mot byen det er vanskelig både å komme inn i, og ut av.

Noen hundre meter fra kontrollposten inn til Gaza, stoppet vi og tok en kaffe. Det åpnet øynene og satte i gang hjernecellene. Da var vi klar for å jobbe oss gjennom den israelske kontrollposten og videre til Hamas sin kontroll. Da gjelder det å ha de rette papirer, og en god sjåfør som ordner opp.

Sikkerheten er vår første prioritet. Det gjorde at vi fikk en FN-bil som eskorte. Vi kunne ikke gå fritt i byen, og etter mørkets frembrudd holdt vi oss i ro på hotellet.

Det er mange esler og hester i Gaza. Det har sin grunn. De trenger ikke reparasjoner eller teknisk utstyr, ei heller bensin og olje.

Vi hadde en fin og viktig samtale med Fader Gabriel i den katolske kirken. Sammen med meg var diplomatene Laila Chedid Hausken og Ruben André Johansen. Foto: Panayotis Panayotou

Over to millioner palestinere bor på den lille kyststripen som er like stor som Mjøsa. Siden jeg som sjømannsprest var med på dette besøket, hadde vi et fokus på de kristne. De er en sårbar minoritet. Den katolske fader Gabriel påpekte at ifølge siste telling er det kun 1077 kristne tilbake i Gaza. Majoriteten av disse er ortodokse, mens de katolske utgjør 133. Hver kropp og sjel er viktig. Det er ikke enkelt å bo i Gaza, og for en religiøs minoritet er det ekstra vanskelig. «Livet er godt, men det er ikke lett», sa Fader Gabriel med et lite smil.

Gaza er som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjør det umulig å bevege seg over til Vestbredden. Det er også vanskelig å få papirene som skal til for å passere kontrollposten Erez, som er den eneste slusen ut. De som prøver seg sjøveien finner fort ut at havet også er et overvåket område. Det kan være en variabel av hvor langt ut fiskerne får lov til å dra, men bryter du den usynlige røde linjen smeller det raskt varselskudd over dekket.

Fader Gabriel smiler igjen til oss mens han sier: «Nå er dere fanger i fengselet».
Svart humor er en måte å overleve innenfor murene.

I tillegg til å besøke den katolske og den ortodokse kirke, besøkte vi også noen skoler og et par sykehus som er drevet av kirkene. Det gjør inntrykk å se barna som mødrene har med til klinikken. Mange av dem er under- og feilernært. Det vitner om stor fattigdom. Nær 80% av folket i Gaza lever i fattigdom.  Arbeidsledigheten er mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft utenfra gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp.

Lederen ved det ene sykehuset vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Vi stoppet ved et stort skilt ved stranden; «I love Gaza. 2022». Der måtte vi selvsagt ta bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Selv om den ble kort, fikk vi den gode prat. Det gjorde inntrykk å se smilene, smil som vi også møtte da vi besøkte ortodokse unge speidere. Stolt hadde de kledd seg i uniformer og funnet fram trommer og sekkepiper. I respekt for at bønnen fra minareten startet akkurat i det vi ankom, ventet de noen minutter før de begynte å spille for oss.

Her øver barna på rytmen. De bruker to instrumenter i “korpset”; Trommer og sekkepiper.

Barn og unge er fremtiden, men hvordan er den? Det spurte jeg en av de jeg møtte på mitt todagers besøk. Svaret var deprimerende, men også med et positivt blikk fremover: «Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid.
Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Smilene kommer til å følge meg videre, og humoren, og gleden over at vi kom på besøk. Det betyr noe å bli sett fra verden utenfor fengselet. De er ikke glemt. Som flere sa til oss under besøket: «Vi føler at vi ikke er alene når dere kommer på besøk!».

Som avskjed gav en katolsk nonne meg en oppgave da vi besøkte skolen hvor hun er rektor. Ordene ble sagt med et smil, men samtidig fylt av alvor:
«Pray for us, Fader».

Det var hyggelig å møte ungdommer i Gaza. Foto: Panayotis Panayotou