Det som var

For to år siden besøkte jeg Gaza sammen med to norske diplomater. Det gjorde inntrykk å besøke det beryktede stedet. Gaza var som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjorde det umulig å bevege seg over til Vestbredden for innbyggerne. Rundt to millioner mennesker var sperret inne på et område på størrelsen med Mjøsa. Nær 80% av folket i Gaza levde i fattigdom.  Arbeidsledigheten var mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Dagene jeg besøkte Gaza ble et møte med fattigdommen, det manglende håpet, de uverdige historiene, - men også med smil og glede. Det var liv i gatene. Skolene var fulle av barn. Sjukehus og klinikker hadde sitt intense viktige daglige arbeid for trengende. Folk gikk til bønn i moskeer og i de få kristne kirkene som var der. Folk kokte mat til familiene hjemme, og forsøkte å holde varmen når det var kaldt.

Omringet av smilende ungdom

Vi stoppet bilen ved et stort skilt ved stranden; I love Gaza 2022. Der måtte vi selvsagt ta noen bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Vi fikk den gode prat, og tok noen bilder. Jeg var utenfra, en med prestesnipp, en de var stolt av møte. Gleden i ungdommenes øyne, er festet i hjertet som et godt minne. Et steinkast bortenfor der vi stod, var stranden med solparasoller og en havn med små fiskebåter som lå til kai.

Lederen ved et sykehus vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: Vi arbeider med de fattigste av de fattige!

Kirurgen som satt ved siden av la til: Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!

To bilder fra senteret for døve; Atfaluna Society for Deaf Children

Vi besøkte også en klinikk for mødre med spebarn og kommende mødre, og vi besøkte et senter for døve hvor de lagde fantastiske suvenirer. Jeg fikk kjøpe noen produkter med meg som en støtte til det viktige arbeidet.

Besøk til et senter for barn, og en av deres tegninger

Vi var også på en skole og fikk hilse på en klasse med barn som høflig reiste seg da vi kom inn i deres klasserom. Vi besøkte arkeologiske utgravninger av stor verdi for historiefortellingen. Og vi besøkte en ortodoks og en katolsk kirke, og snakket med deres prester.

De kristne var og er en sårbar minoritet. Det var ikke enkelt å bo i Gaza, og for en minoritet var det ekstra vanskelig. Livet er godt, men det er ikke lett, sa Fader Gabriel til oss. Da vi skulle gå, sa han med sin svarte humor; Nå er også dere fanger i fengselet!

Den ortodokse kirken i Gaza

Fader Gabriel viser oss den katolske kirken

På et kirkesenter, møtte vi speiderne. De hadde musikkøvelse, og spilte på sekkepiper og trommer. Barna stod rundt et bord og øvde med å tromme på selve bordet. Det var lek, og det var alvor. Etterpå stilte de opp utenfor bygningen og spilte for oss. Stolt hadde de på seg sine speideruniformer. De var en del av et yrende fellesskap som gav håp og glede i hverdagen.

Hvorfor skiver jeg dette? Fordi vi trenger å vite hvordan det var. I dag er det andre bilder vi ser fra Gaza. Vi må tilbake til andre verdenskrig for å se lignende bilder. Ofrene fra den gang, er blitt dagens bødler. Det er trist å se. Barn, forsvarsløse voksne og eldre blir drept en etter en. De som har funksjonshemming, lider samme skjebne som de gjorde under krigen for åtti år siden. Et liv på Gaza er ikke mye verdt.

Ofrene fra andre verdenskrig er blitt dagens bødler

En katolsk nonne sa flere ganger til meg under den timen vi besøkte skolen hvor hun var rektor: Pray for us, Fader.
Smilet hennes var fylt av alvor.

Festen er avlyst i Betlehem

Det å reise i Midtøsten i denne førjulstid, er å bevege seg blant mennesker som er sterkt preget av det som skjer på Gaza. Mange jeg har snakket med har nære relasjoner og kontakter i det som ofte betegnes som verdens største fengsel. I dette området er det ikke bare statistikk og tall. Det er mennesker. Det er deres folk som blir drept, slaktet som om de var dyr.

Israel hadde alle muligheter til å vinne global goodwill etter det forferdelige som skjedde 7.oktober. I ukene etterpå har de brutalt tatt flere liv på Gaza og på Vestbredden, og dermed også klart å ødelegge for seg selv. Slik krigen har utviklet seg skaper de fiender og hat, ikke fred.

For noen år siden feiret jeg jul i Betlehem. Der var det mye glede og liv med en lang parade av ungdom som spilte på sekkepipe og trommer. Utenfor Fødselskirken var det et stort juletre, og en stall med figurer av dyr, gjetere, og selvsagt Josef og Maria med det lille barnet. Det var et romantisk tablå. I år er festen avlyst. Paraden, julemarkeder og julekonserter er avlyst. Det blir ikke pyntet til jul verken i Betlehem eller i Jerusalem.

Presten Imad Haddad tenner det første adventslyset under gudstjenesten

En vakker adventsstake i den lutherske kirka i Amman. Legg merke til det hvite lyset i midten. Det skal tennes på julaften!

Julens budskap er viktig også i dag

Julen er ikke avlyst, påpeker den palestinske presten Imad Haddad. Vi får en prat før han skal holde gudstjeneste i den lutherske kirken i Amman i Jordan. Mer enn noen gang trenger vi å feire julens budskap. «Gud er med oss!» er et budskap som gjelder også i dag. Det gjør også ordene «Frykt ikke, det er født dere en Frelser» som englene sa til hyrdene på marken.

Julen vil aldri avlyses, men festen er avlyst!

Det blir gudstjenester fremover mot jul, også i Midtøsten, Det er viktig å samles i fellesskap, tenne lys og be. Imad Haddad har selv vokst opp i Betlehem. Han forteller at de i kirken i Amman også vil ha konserter. Det å synge julesalmer, er å be, påpeker han.

Imad opplever at mange reagerer på det som skjer på Gaza, men han er skuffet over mange lands ledere, - og også over de kristne kirkene: Det er mange som ikke forstår situasjonen. Det begynte ikke den 7.oktober. Det begynte for 75 år siden. Alle dager har vært vanskelige. Vi har jevnlig opplevd at hus har blitt lagt i grus, at jord har blitt tatt, at barn har blitt fengslet og at vårt folk har blitt drept.

Dette er Jesu legeme!

Jeg påpeker at det manglende håpet på Vestbredden og i Gaza, også gjør inntrykk på meg. Utviklingen med en pågående okkupasjon og manglende frihet, preger området og menneskene jeg møter. Ulikheten og urettferdigheten er stor. Imad uttrykker det sterkere ved å si; Det er ikke bare mangelen på håp, men virkeligheten er at det ikke er noe liv i det hele tatt! Vi mistet håpet for lenge siden. De som slåss i dag, er de som var barn da det smalt på Gaza i 2006 og før det. Voldsspiralen fortsetter. Vi må bryte ondskapens sirkel.

Det må bli rettferdighet for alle, ellers vil det ikke bli fred for noen.

Det er ikke lett å se løsninger, prøver jeg meg med å si. Imad påpeker med et trøtt smil at han er lei av løsninger: Problemet med løsninger er at vi diskuterer dem, vi skriver dem ned, vi blir enig om dem, og vi signerer dem. Men ingenting skjer lokalt på bakkenivå. Vi kan ikke bare ha teorier. Vi må gjøre noe som fører til endringer.

Gudstjenesten er på arabisk, men jeg får et ark med noen av tekstene på engelsk.

Verdighet

Begge prestene, både han og jeg, løfter frem ordet verdighet, dignity, som et av vår tids viktigste ord. Vi må løfte verdien av hvert enkelt menneske. Det handler om verdighet ved at alle mennesker har like rettigheter. En jøde og en palestiner har samme verdi, og må ha samme rettigheter. Det burde være elementært og enkelt, men virkeligheten forteller et annet språk. Også i de kristne kirker må vi arbeide for å løfte verdien av hvert enkelt menneske. Selv i kirkene er det ingen selvfølge.

Jeg føler ikke at jeg er verdifull som en palestiner. Jeg er ikke verdt noe som et palestinsk menneske, ei heller ikke som en palestinsk kristen. Jeg føler vi er mindre verdt som mennesker. Som palestiner krever jeg å bli behandlet som et menneske! Det er min rett å kreve det.

Krigen på Gaza, er også en verdikamp. Det er en kamp om verdier som foregår på flere nivåer, også innad i den kristne kirke. Det handler om verdighet og like rettigheter til liv, eller det å favorisere den ene part. Vi må aldri tie når urettferdighet skjer. Vi trenger ikke bli politiske i våre ord, men vi trenger som kirke å løfte verdighet og respekt for livet.

Julen er ikke avlyst, og kan ikke avlyses, for julen er Gud’s løfte til alle mennesker, et løfte om liv, frelse, håp og en rettferdig fred.
                                                                         Imad Haddid

Den lutherske kirke i Amman er en del av Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land. Kirken har menigheter i Jerusalem, Betlehem, Beit Sahour, Ramallah, Beit Jala og Amman.