Det viktigste ordet i vår tid

Hvis jeg skal løfte fram et ord som det viktigste ordet i vår tid, er det ordet: Verdighet! Verdien av hvert enkelt menneske som unikt og ukrenkelig, er avgjørende viktig å løfte fram i en tid hvor livet tråkkes på. På begge sider av konflikter og kriger snakkes det om verdier og tro, men de som står bak og heller bensin på konfliktene faller på manglende respekt for det enkelte liv.

For Russland, har ikke et ukrainsk liv noen verdi. Selv deres egne brukes som kanonføde. Det har skjedd før. Det skjer igjen.

Også i Israel ser vi manglende respekt for naboens liv. Deres massakre på Gaza, hører mer hjemme som bilder fra 2.verdenskrig. Den gang var de selv ofre. Nå er det de som trykker på avtrekkeren.

Det skjer igjen
det som ikke kunne skje
det vi trodde var forbi
det vi har bygget museer for å huske
og markerer for at vi ikke skal glemme
Ondskap var noe som kun fant sted i andre verdenskrig
og på Balkan
og i noen fjerne land
men ikke i vårt siviliserte nabolag
på vår vakt
i vår tid

der tok vi feil

Verdikrig

Nasjonalistiske strømninger i Europa og USA bygger sin ideologi på egoismen satt i system. Det er en farlig trend. Dessverre skal det ikke mye press på vår egen lommebok, før vi gir etter og blir med i klagekoret.

Det er ikke bare kriger på bakkeplan som foregår, men også en verdikrig.

En måned etter at fullskalakrigen mot Kyiv startet, fikk jeg kjeft for at jeg kalte det en krig mellom øst og vest. Dessverre hadde jeg mer rett enn den som prøvde å begrense mine ord. Det gode naboskap er endret. «Den kalde krigen» er, etter noen tiårs mildvær, endret til en het konflikt. Det skremmer med tanke på årene som kommer.

Fred er ikke lenger en selvfølge, selv ikke i vårt eget land. Er det noe vi kan gjøre? Kan vi være med å demme opp mot hat og egoisme som sprer seg? Kan vi være med på å bygge varig fred og gode fellesskap?

Verdighet er kjærlighetens kraft

Ved å løfte verdier som bygger på livets verdighet, skaper vi fellesskap som gir rom for mangfold og respekt. Markblomster i alle farger vokser på samme jord. En blomstereng av ulikheter er noe av det vakreste vi har. Det er naturen i all sin prakt. Vi er naboer. Noen bor i samme hus. Verdighet handler om hvordan vi behandler hverandre, om verdier vi bygger våre felleskap på. Ordet understreker vårt menneskesyn.

Verdighet understreker vårt menneskesyn

Et menneskesyn er ikke et passivt ord som følger med oss av seg selv. Det er noe vi velger. Aktivt gjør vi våre små og større valg. Det gjelder også synet vi har på andre mennesker.

Jeg har tro på fremtiden hvis vi sammen bygger fellesskap hvor verdighet er noe vi gjør, og ikke bare fine ord.

Godt nyttår!

Hva er fremtiden for Gaza?

Det er tidlig mandagsmorgen i Gamlebyen i Jerusalem. Likevel er det allerede mange som er på vei hjem etter at morgenbønnen var unnagjort. Jeg fulgte strømmen av folk gjennom Damaskusporten og så etter den armerte hvite bilen som skulle plukke meg opp. Den stod noen meter bortenfor. Jeg vinket og åpnet den tunge døra som er like tykk som veggene i en gammel steinkirke. To diplomater fra det norske Rep.kontoret i Øst-Jerusalem ønsket meg god morgen. Sammen satte vi kurs mot byen det er vanskelig både å komme inn i, og ut av.

Noen hundre meter fra kontrollposten inn til Gaza, stoppet vi og tok en kaffe. Det åpnet øynene og satte i gang hjernecellene. Da var vi klar for å jobbe oss gjennom den israelske kontrollposten og videre til Hamas sin kontroll. Da gjelder det å ha de rette papirer, og en god sjåfør som ordner opp.

Sikkerheten er vår første prioritet. Det gjorde at vi fikk en FN-bil som eskorte. Vi kunne ikke gå fritt i byen, og etter mørkets frembrudd holdt vi oss i ro på hotellet.

Det er mange esler og hester i Gaza. Det har sin grunn. De trenger ikke reparasjoner eller teknisk utstyr, ei heller bensin og olje.

Vi hadde en fin og viktig samtale med Fader Gabriel i den katolske kirken. Sammen med meg var diplomatene Laila Chedid Hausken og Ruben André Johansen. Foto: Panayotis Panayotou

Over to millioner palestinere bor på den lille kyststripen som er like stor som Mjøsa. Siden jeg som sjømannsprest var med på dette besøket, hadde vi et fokus på de kristne. De er en sårbar minoritet. Den katolske fader Gabriel påpekte at ifølge siste telling er det kun 1077 kristne tilbake i Gaza. Majoriteten av disse er ortodokse, mens de katolske utgjør 133. Hver kropp og sjel er viktig. Det er ikke enkelt å bo i Gaza, og for en religiøs minoritet er det ekstra vanskelig. «Livet er godt, men det er ikke lett», sa Fader Gabriel med et lite smil.

Gaza er som et stort fengsel med mur og piggtråd rundt. Det gjør det umulig å bevege seg over til Vestbredden. Det er også vanskelig å få papirene som skal til for å passere kontrollposten Erez, som er den eneste slusen ut. De som prøver seg sjøveien finner fort ut at havet også er et overvåket område. Det kan være en variabel av hvor langt ut fiskerne får lov til å dra, men bryter du den usynlige røde linjen smeller det raskt varselskudd over dekket.

Fader Gabriel smiler igjen til oss mens han sier: «Nå er dere fanger i fengselet».
Svart humor er en måte å overleve innenfor murene.

I tillegg til å besøke den katolske og den ortodokse kirke, besøkte vi også noen skoler og et par sykehus som er drevet av kirkene. Det gjør inntrykk å se barna som mødrene har med til klinikken. Mange av dem er under- og feilernært. Det vitner om stor fattigdom. Nær 80% av folket i Gaza lever i fattigdom.  Arbeidsledigheten er mellom 40-50%, og hele 70% blant kvinner.

Nøkkelen til en utvikling med tanke på fred og bedre levekår ligger hos Israel. Det er de som bokstavelig talt har nøkkelen til fengselet. Ved å låse døra til Gaza skapes det et dårlig inneklima. Uten frisk luft utenfra gror det av mugg og aggresjon. Det er en farlig situasjon i det lange løp.

Lederen ved det ene sykehuset vi besøkte sa det slik om deres prioriteringer: «Vi arbeider med de fattigste av de fattige!» Kirurgen som satt ved siden av la til: «Vi hater å se blod. Som kirurg kan jeg si det. Vi tror på fred!».

Vi stoppet ved et stort skilt ved stranden; «I love Gaza. 2022». Der måtte vi selvsagt ta bilder. Raskt ble jeg omkranset av en gjeng ungdommer. Slike situasjoner kan fort eskalere i negativ retning, men disse ungdommen klappet meg på ryggen og tok meg i hendene. De gav uttrykk for ekte interesse og kjærlighet. Selv om den ble kort, fikk vi den gode prat. Det gjorde inntrykk å se smilene, smil som vi også møtte da vi besøkte ortodokse unge speidere. Stolt hadde de kledd seg i uniformer og funnet fram trommer og sekkepiper. I respekt for at bønnen fra minareten startet akkurat i det vi ankom, ventet de noen minutter før de begynte å spille for oss.

Her øver barna på rytmen. De bruker to instrumenter i “korpset”; Trommer og sekkepiper.

Barn og unge er fremtiden, men hvordan er den? Det spurte jeg en av de jeg møtte på mitt todagers besøk. Svaret var deprimerende, men også med et positivt blikk fremover: «Fremtiden for folket i Gaza er at de ikke har noen fremtid.
Men likevel er der håp. Det er alltid håp!»

Smilene kommer til å følge meg videre, og humoren, og gleden over at vi kom på besøk. Det betyr noe å bli sett fra verden utenfor fengselet. De er ikke glemt. Som flere sa til oss under besøket: «Vi føler at vi ikke er alene når dere kommer på besøk!».

Som avskjed gav en katolsk nonne meg en oppgave da vi besøkte skolen hvor hun er rektor. Ordene ble sagt med et smil, men samtidig fylt av alvor:
«Pray for us, Fader».

Det var hyggelig å møte ungdommer i Gaza. Foto: Panayotis Panayotou