Det er godt å være tilbake i Gamlebyen i Jerusalem. Selv om det kun er få dager siden en terrorhandling fant sted, går jeg gjennom Damaskusporten uten problemer. Tilstedeværelse av sikkerhetsvakter, israelske soldater, er som det pleier å være. Det vil si at det er mange synlige godt bevæpnede soldater både utenfor og innenfor muren.
Stillheten. Det er endringen fra tidligere besøk. Den var der ikke før.
Stillheten er sterkere enn alle lyder.
Det er ikke det sydende kaotiske livet det pleier å være. Det er som om Midtøsten har tatt pause. Det skyldes ikke den anspente sikkerhetssituasjonen, men et usynlig virus som setter sitt preg også her. Det er få turister å se, eller pilgrimmer som de ynder å kalle seg når de beveger seg fra utelivsbyen Tel Aviv til det religiøse Jerusalem. Fra kysten tok jeg toget bokstavelig talt «opp til Jerusalem», som det heter i salmen. Det var som å sitte på Fløibanen i Bergen som drar deg fra havnivået og opp på fjellet.
Det er ikke alle drosjer som vil kjøre meg til Damaskusporten. Det handler om sikkerhetssituasjonen, og det faktum at en da krysser over i det østlige Jerusalem. Før gikk grensen til Jordan midt i hovedgaten som ligger like ved porten. Nå er grensen en strek i området som ikke noen ser, men som alle likevel vet er der. Det usynlige kommer bare til overflaten når det smeller. Det gjør det forholdsvis ofte.
Jeg fikk tak i drosje. Selvsagt var sjåføren palestiner som holdt tommelen opp da jeg sa hvor jeg skulle. Han var glad han endelig kunne snakke engelsk igjen. Det var lenge siden han hadde hatt en turist, det vil si en pilgrim, ombord.
Etter å ha betalt, trillet jeg kofferten forbi soldatene, gjennom porten og nedover historiske stener mot klosteret hvor jeg skulle bo de neste dagene. Med kors på veggen over senga, og et kapell jeg kan sette meg i for å la tankene få vinger, føler jeg meg hjemme. Det tar ikke lang tid før bønnen fra minaretene lyder utenfor, samtidig som kirkeklokkene ringer inn til kveldsmesse. Muslimer, kristne og jøder ber side om side. På sitt beste er det en fredelig sameksistens mellom ulike troende i Gamlebyen i Jerusalem, men det skal lite til før freden slår sprekker.
Jødene er mer synlige, enn hørbare, med sine karakteristiske sorte kledninger, langt skjegg og krøller som henger ned på hver side. De går raskt gjennom de smale gatene for å komme fram til Vestmuren, som vi ynder å kalle for Klagemuren. Der strømmer lyden fra bønnen som en jevn dur. I tillegg legges det lapper inn i sprekkene i muren. Ord sies, ropes og skrives ned.
Gamlebyen er delt i fire bydeler; Det arameiske, jødiske, muslimske og den kristne delen. Også Jerusalems korset er inndelt med fire hjørner, slik det også er fire evangelier. Vi kan også trekke det videre til de fire elementer; jord, ild, vann og luft. Symbolene hagler mot den som virkelig våger å gå inn i det hellige alminnelige Jerusalem.
Det er forunderlig hvor stille det er. Det ligger en dyster stemning over de hellige stenene i Gamlebyen som handler om at businessen har stoppet opp. I de smale gatene går jeg nesten alene. Mange har låst sine småbutikker. De som har åpent, sier at det er godt å se folk utenfra igjen. Jeg hilser på gode venner. De lyser opp da de ser meg komme, men faller snart inn i sin dysterhet. Det gamle lekne smilet er borte, eller i beste fall satt på vent. En sier til meg at tiden er kommet for å flytte. Selve livet har tatt pause. Det er ikke mulig å se veien videre.
Covid har satt sitt preg, og vil gjøre det i lang tid. I tillegg smeller det mellom palestinere og jøder. Det som skjer i Gamlebyen i Jerusalem har storpolitiske følger.
Det er ikke fred i verden før det er fred i Jerusalem!
Jeg gleder meg over at bønnen ikke har stoppet opp. Kirkeklokkene og minaretene, og jøder som på sin måte ber, er det denne gamle byen handler om. Gammel og ny på samme tid. Fortid, men også nåtid og fremtid. Det gir håp. Det er det vi trenger. Tar du håpet fra oss mennesker, tar du energien. Håpet er selve livsnerven. Det er pulsen som slår. Natt blir til dag. Dag blir til natt. Natt blir til dag.
Jeg kjenner smågatene i Gamlebyen. Det er som en labyrint det er lett å gå seg vill i. Mange ganger tar jeg andre ruter enn der folk flest går. Da havner jeg ut av kurs, og møter lokale palestinere som lever sine liv. Gamle kvinner og menn, og skolebarn.
Tre gutter som spilte fotball, møtte meg rundt et hjørne. De stoppet opp da jeg gikk forbi. Jeg skjønte ikke hvorfor de stoppet, men det ble et hellig lite friminutt vi hadde sammen. Den ene sa til meg: Welcome! You are the son of Jerusalem!
Det er stille i gatene i Gamlebyen