Påsken er for mange en mulighet til å få en pust i bakken, slik også for meg. Det har gjort godt med en pause. For noen er det fjellet som lokker. Det har vært mye fokus på snøforhold og vær i høyden. Jeg fikk et skrytebilde tilsendt fra en kamerat hvor han skrev at det var siste skitur i år. Jeg svarte med et bilde av blomstene i min hage på Utsira, og skrev av jeg ikke hadde hatt min første skitur i år..
Jeg er ikke født med ski på beina. Det var palmesus og varmegrader da jeg ankom verden med et skrik. Min bror kom på besøk noen timer etterpå. Han var ikke særlig imponert over den lille krabaten som fikk alt for mye oppmerksomhet. I stedet for å bry seg om skrikerungen, gikk han rett bort til skuffen hvor han ante at det lå sjokolade og ventet på han.
Jeg har en hage. Den er ingen strøken hage på Oslos vestkant, men mye vakrere. Den ligger på øya langt vest i havet. Noen blir sjøsjuke bare av tanken på å komme på besøk, mens andre finner veien ut til det frodige liv som leves mellom fjellknausene. I påsken var det ekstra mange folk på øya. Mange av de som gikk forbi på den smale veien, stoppet opp og tok bilde av blomsterhavet i min hage. Uten at jeg gjør noe for det, vokser det opp mengder av påske- og pinse liljer. Det er et under som skjer hver vår. Det er som om hagen vil fortelle meg at undrenes tid ikke er forbi. Påsken er livets høytid. Vi feirer livet som spirer og gror.
Opp av svart jord vokser livet frem
I år planta jeg noen ekstra blomster i et bed. Det er ikke lett å holde ugresset borte når jeg reiser store deler av året, men det er likevel artig å sette ut stauder og grave ned noen frø. Jeg skal innrømme at det ikke var min ide, men min bedre halvdel som satte meg i sving. Vi måtte ta på ekstra jord, og vanne det vi plantet slik at det får mulighet til å gro. De neste ukene må de klare seg sjølve. Da vil nordavinden og regnbyger ta seg av oppgaven som gartner.
Påskens under er selve livet som gror. Det er også den kristne tro. Vi tror på livet, og livets Skaper. Vi vet om dødskreftene. Vi kjenner til krefter som vil rive ned. Det vet vi fra eget liv, og i våre større fellesskap. Mye vil ha mer. Det er destruktive krefter i øst, og også i vest. Vi vet om dem, men vi tror på noe sterkere. Vi tror på livet! Med en slik tro er vi med på å spre håp som kan vokse opp midt mellom tistler og ugress.
Julen varer til påske, sies det i et av våre ordtak. Vi kan se utover horisonten og si at påsken varer lenger. Vest i havet blir jeg aldri lei av å se utover havet. Da skimter jeg landet bortenfor. Påsken peker fremover. Den varer evig.
Kristus er oppstanden! Det er budskapet. Det gir håp både inn i det livet vi nå lever, og i det vi aner som en mulighet etterpå.
Jeg ønsker deg Guds velsignelse i lyse og mørke dager som kommer.
Bildet av en kunstinstallasjon i gamlefyret på Utsira