Det å besøke Svalbard rører med hele følelsesregisteret. Egentlig trodde jeg at jeg ikke hadde behov for å dra til øye i nord. Jeg hadde jo vært der før, og det er noe rart å være på besøk der jeg før var hjemme. Det er ingen enkel øvelse å være turist i egen by. Plutselig skulle jeg for første gang bo på hotell i Longyearbyen. Det var som om noe var galt som ikke var riktig, eller omvendt. Likevel satte jeg kurs mot nord. Min fru hadde aldri vært der før, og hun ville se hvor jeg hadde bodd i tolv år.
På mellomlanding i Tromsø, begynte det. Det ble noen smil og takk for sist. Det gjorde godt å hilse på. Det var som om i går var i dag. Tid er sandkorn i et timeglass som renner uten stans. Likevel er det noe som forblir. Minner og historie vi har sammen er en arv som kommer opp i dagen i det vi treffes igjen. Det forsvinner ikke, men blir værende som blomster i en frodig hage.
Tid er sandkorn som renner i et timeglass uten stans
Det var vakkert å se utover Tempelfjorden fra Elveneset, med fjellene og brefronten i bakgrunnen. Samtidig var det en tankevekker å legge merke til det som ikke var der. Isen på fjorden var borte. Det som før var en selvfølge i februar, var tint bort. Det er ingen god utvikling. Det er ikke kulden som er problemet, det er varmen. Endringene skjer fort.
Det var fantastisk å sale opp hesten, snøskuteren, og sette kurs sammen med gode venner. Lyset, snøen og fjellene som jeg kjenner så godt. Det var yr glede som boblet til overflaten. Inne i hjelmen stemte jeg opp «Herre Gud ditt dyre navn og ære». Andre verset er en trøst i en verden hvor mange krefter strides om makt og landområder; «Gud er Gud, om alle land lå øde». Selvsagt måtte jeg også be Fadervår mens jeg kjørte innover i den hvitkledde fjellheimen. «Frels oss fra det onde» er en aktuell bønn både i nord og i sør.
Hjemme igjen
Det ble noen klemmer og gjensynsglede i tilfeldige møter på Huset, i Svalbardbutikken og de andre møtestedene i Longyearbyen. Plutselig kjente jeg på at jeg ikke bare var på besøk. Jeg var hjemme. Longyearbyen er tross alt det stedet hvor jeg har bodd lengst sammenhengende i mitt liv.
Det handler om mer enn vakre fjell og lys som kommer tilbake etter mørketiden. Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten. Summen av vennskap og kjennskap har en tendens til å skape en følelse av å være en del av samme familie. Vi har noen felles bånd. Etternavnet vi får er «Svalbardianer». Da er vi i slekt, og kan slå av en prat samme hvor i verden vi møtes.
Det er møter med mennesker som er den virkelige skatten
Sammen i glede og i sorg
Jeg kan si mye om det sårbare livet vi mennesker lever. Det fikk jeg erfare som prest på Svalbard hvor avstanden mellom glede og sorg kunne være liten. Fellesskapet stod sterkt de ganger det blåste opp til storm. Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys.
Det er i mørket vi virkelig kan se verdien av lys
Mye vil ha mer
Nå er det de storpolitiske bølger som skaper en usikker situasjon mange steder på jord. Freden tok vi før som en selvfølge. Vi var venner med naboen. Den store trusselen var et klima i endring og temperaturen som steg i hav og i luft.
Klima er i endring også i forhold til både øst og vest. Da er det mye som står på spill. Det er farlig når et par maktfigurer, med stor tro på seg selv, skal leke sammen med en globus og tegne nye kart. Vi kan bli skremt av mindre. Den imperialistiske ideologi er farlig enten den kommer fra Moskva eller fra Washington. Mye vil ha mer.
Likevel nekter jeg å gi opp. Jeg har både tro og håp på fremtiden. Jeg tror på noe som er sterkere enn dødskreftene som forsøker å rive ned. Jeg tror på det gode fellesskap. Jeg tror på livet!
Svalbard er en viktig del av Norge. Det er også en viktig arv å gi videre. Da må den forvaltes og vernes om som en skatt for jorden og dens innbyggere. La oss håpe og be om at det vil fortsette også i fremtiden.
Det gjorde godt for sjel og kropp å komme hjem. Jeg har ikke mistet det jeg forlot. Det vil jeg aldri gjøre. Det er en viktig del av mitt liv.
Som en hilsen til alle i nord, løfter jeg handa og tegner korsets tegn som en hilsen fra Faderen sjølve. Det har jeg gjort mange ganger både i kirka, og på ulike steder på øygruppen.
Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred!
