Vår Herre var selv tilstede i Beirut

Det er fint å feire messe sammen. Det handler ikke om hvor mange vi er. Antallet forsvinner i den enkelte, og i det fellesskapet som skapes. Ofte blir jeg inspirert når jeg feirer messe med noen få. Da glemmer jeg at vi gjerne skulle vært flere. I Kairo var vi syv til stede i den svenske residensen. I Beirut var vi det dobbelte. Hvordan det blir videre på reisen vet jeg ikke, men jeg vet at Gud er tilstede med noen engler som sammen med oss ber om fred.

Mange er de som ikke kommer til messe. Det er ulike grunner til det. Noen har fobi mot prester og kirke. Det er ikke alltid høyden under taket er stor utenfor kirkerommet. Noen tror på noe annet, eller velger å ikke tro. De er også velkommen. Vi er et mangfold av ulike mennesker, også på en gudstjeneste. Andre er opptatt med møter og gjøremål, og noen har ingen grunn utover at det ikke er naturlig for dem å gå til kirke.

På gudstjenester ber vi for alle, både de som er til stede og de som av ulike grunner ikke kommer. Vi ber om fred på jord, ikke bare i eget liv. Og når jeg som prest lyser velsignelsen, lyser jeg den over de i kirkerommet, men også over de som er hvor de enn måtte befinne seg. Slik er du med, selv om du holder deg borte. Alterets tjeneste er et kraftsenter for den enkelte, for lokalsamfunnet, og for verden både i sør og i nord.

Sammen med Mirelle Rizk ba vi for livet i Libanon og videre ut over jord.
Foto: Camilla Rizk Sørbø (begge disse bildene)

Brød og vin
Vår Herre var selv til stede da vi feiret messe i All Saints Cathedral i Beirut. Han kom i både ord, brød og vin, og han var til stede i lysene vi tente for fred og fremtid. Englene sang sammen med oss, selv om sangen ble som den ble. Vi sang med de stemmer vi hadde, både englene og vi gjorde vårt beste. Det er i de store katedraler at noen spiller preludium, postludium og til salmene. Oftest holder jeg messe i de små rom uten den luksus å ha noen som spiller til.

Noe av det vakreste jeg vet, er når vi sammen prøver å treffe tonene uten helt å lykkes med det. Da blir «Deilig er jorden» en naken sårbar bønn om fred. I Beirut ba vi i toner og ord, med konflikt og krig som vegg til veggteppe.

Selfie sammen med den lokale presten Imad Zoorob.

Den vakreste fugl
Noen ganger, ikke så rent sjelden, hver dag, og flere netter, føler jeg meg som en spurv som flakser alene over jorden. Eller en linerle. Det er den fuglen som taler sterkest til meg. Den er selve tegnet på at vinteren er forbi. Som trekkfugl flyr den fra nord til sør, og vender tilbake når solen begynner å varme igjen. Siden jeg reiser i sør, treffer jeg den både sommer og vinter. Den vifter med stjerten og ser meg inn i øynene. Hei, takk for sist! Hyggelig å ses igjen. Hvordan står det til? Linerlen taler direkte til meg som om Vår Herre vil si at vi er noe tross alt. Jeg er meg. Du er deg. Sammen er vi vi.

Har du sett når linerlen står på stien foran deg, vifter med stjerten, og forteller at du er mer enn du vet?

Nattverden er som å legge noen smuler på fuglebrettet, og vann i et litt fat. Det gir liv. Mat og drikke. Tro og håp. Og kjærligheten i at vi deler med hverandre.

Etter nattverden lyste jeg velsignelsen på norsk, og tegnet korsets tegn i luften. Så løftet presten Imad sine hender og velsignet oss alle på arabisk. Det var en hellig stund. Vi ble stående og synge sammen: “Deilig er jorden, prektig er Guds himmel” Selv fuglene sang med.

Dette er manus fra min preken, selve avslutningen. Slik så den ut. En preken er muntlig kommunikasjon, og ikke skriftlig prestasjon.

Starten på en lengre juletur

Jeg har lagt ut på en lengre reise. Den har sine utfordringer. Det å bevege seg i den verden vi lever i, er blitt krevende. Konflikter og uro preger flere steder. Da er det viktig å tenke sikkerhet, og holde seg orientert om den lokale situasjonen. Noen ganger må jeg trekke i håndbremsen for å styre unna der det brenner mest. Det er ingen skam å snu hvis det blåser opp. Fjellvettreglene er ofte sunn fornuft.

Det blir lange timer i luften og på toget. Da hjelper det med hjernetrim.

Kofferten er fullpakket
Kofferten er pakket med både sommer- og vintertøy, findress, treningsklær og hverdagstøy. Jeg har også pakket førstehjelpsutstyr. Det er viktig hvis situasjonen krever det. Selvsagt har jeg med en lykt. Den kan være grei å ha i mørke gater, og hvis strømmen går. Kofferten rommer også en prestekjole. Den ruller jeg sammen for å få plass. Den har en tendens til å bli like krøllete som rynkene i ansiktet etter som årene går.

Kofferten er full. Det betyr at jeg ikke har plass til suvenirer fra stedene jeg besøker, og det er helt ok. Det hadde blitt for mye å ta med seg suvenirer fra hvert land. Jeg liker å ha et hjem med lokale ting fra der jeg bor, og ikke bare en skrytevegg fra verden i sør.

Et par minutter etter jeg tok bildet, begynte det å snø. Da stoppet det meste opp.

Sol på Sola
De som tror at jobben min er et liv i luksus, må tro om igjen. Det blir lange køer og venting på flyplasser de neste ukene. Timelønnen er det få som ville godtatt. Likevel er jeg privilegert som kan besøke ulike steder og kulturer, og møte nordmenn og lokale folk på min vei. Med hundre og femti reisedøgn i året, blir jeg kjent med folk i mange land. Utfordringen er at jeg ikke blir kjent med noen i min egen by. Da må jeg gjøre en lokal innsats. Det er jeg bevisst på å gjøre. Hverdagen hjemme er viktig å investere i.

Venner er aksjer som forrenter seg.

Det var sol på Sola da jeg tok av, men på Kastrup blåste det friskt. Det som var regn, gikk over til snø i løpet av mellomlandingen. Det er slikt som skaper kaos i vårt naboland. Dansk flyplasspersonell hadde hatt godt av et lynkurs i nord for å lære å håndtere hva snø virkelig er. Flyet måtte av-ises to ganger, og vi måtte tilbake til gate før vi kunne starte opp igjen. To centimeter med snø gjorde at vi ble sittende i flyet i fem timer før vi satte kurs. Jeg skjønte at jeg ikke vil nå neste fly fra Istanbul. Det ble et langt reisedøgn. Dermed blåste avtaler neste dag bort på grunn av en smule slaps og vind i København.

Kairo
Juleturen startet allerede torsdag 20.november. Første stopp: Kairo. Sammen med en svensk prest skal vi ha nordisk gudstjeneste i den svenske ambassadørens residens. Det er flott å samarbeide med kollegaer. Det gir mulighet til å treffe flere på min vei.

Kairo er en stor kaotisk by. Pyramidene har jeg sett før, men en tur i basaren gjør jeg gjerne igjen. Folkeliv blir jeg aldri lei av, selv om jeg må passe på at lommeboken ikke forsvinner grunnet raske fingre. De ganger jeg har blitt lurt på mine reiser, tenker jeg at de var flinke i sitt arbeid. Det var godt håndverk, tenkte jeg da jeg da jeg vekslet noen euro og fikk et par lapper tilbake som ikke var noe verdt. Derfor bruker jeg øynene og trekker pusten for ikke å bli stresset av alt som skjer rundt meg. Det hjelper å beholde roen enten det er lommetyver eller soldater som forsøker å ta det som ikke tilhører dem.

Det er viktig med det gode fellesskap i mørketiden. Det er ikke bare noe du får, men også noe du bidrar til!

På denne tiden av året hjelper det når vi ser hverandre og tar initiativ til den gode samtale. Da er vi med å tenne lys i mørket. Ofte trenger vi ikke mer enn å si hei. Vi er enkle slik. Det er ikke bare gaver under treet vi gleder oss til å få og gi, men også de små samtaler som krydrer hverdag og fest.

Jeg ønsker deg en god førjulstid!

Det ble en lang natt med lite søvn, men godt å våkne og se ut på Nilen som renner forbi midt i storbyen.

Vikarpresten

I høst har jeg vært sokneprest i halv stilling i Kampen kirke i Stavanger. Samtidig har jeg jobbet i hundre som ambulerende sjømannsprest. Det er noe mye å ha to stillinger, men jeg er av den mening at vi som spesialprester har godt av å praktisere som vanlige menighetsprester slik at vi ikke mister kontakten med livet hjemme. Vi har både noe å lære, og noe å gi.

Som sjømannsprest er jeg oftest på bortebane, og det har vært godt i en periode også å være prest på hjemmebane. For at en fotballspiller skal kunne yte maksimalt på bortebane, er det viktig å ta med seg inspirasjonen og samspillet ved å spille på hjemmebane. Mulig jeg er ekstra inspirert i mine tanker etter å ha sittet på tribunen og sett Viking vinne nok en kamp i veien mot seriegull. Et gull vil bli en ekstra bonus, uten at det har noe med bildet på det å være prest ute eller hjemme.

Stein Erik Horjen og jeg har i høst delt sokneprest stillingen i Kampen kirke. Til vanlig jobber han i Norad, og jeg i Sjømannskirka. Dermed er vi to globale teologer som har vendt nesen hjem.

Det å ha begravelser, gudstjenester, konfirmanttimer og delta i de ulike møter og hverdagslivet som foregår i en lokal norsk kirke, har gjort meg godt. Jeg har blitt inspirert av å bli kjent med nye mennesker i min egen heimby. Det har vært hyggelig å spise sammen på hverdagsmiddager, og dele brød og vin i fellesskap med både Gud og mennesker. Og det har blitt noen kopper kaffe og samtaler om livet. Det er et samtaleemne som det alltid er viktig å snakke om.

Kirka har noen rammer som rommer livet. Som prest handler det om å gå inn i disse rammene og bidra i et livgivende arbeid. Fellesskapet er fargerikt og mangfoldig. Selv om vi ikke er perfekte mennesker, kan vi bygge det gode fellesskap sammen.

Kirken er et fellesskap som bygger på tro, håp og kjærlighet. Viktigst i våre fellesskap vil alltid være kjærligheten.

Det har gjort inntrykk å stå ved noen kister og lyse fred over minnet samtidig som jeg legger jord på med ordene; Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå.

Livet er brutalt sårbart

Midt i sorgen løfter vi som kirke fram håpet om noe mer. Da kan vi med hånda på Bibelen si at livet er sterkere enn alle dødens krefter.

Sorgen kan være tung å bære. Jeg har stor respekt for de som bærer sorgen på sine skuldre. Midt oppe i alt som tynger, opplever jeg at det gjør godt å være sammen i avskjeden. Det å si farvel er det vanskeligste vi som mennesker gjør, men desto viktigere å gjøre det med verdighet og respekt.

Er terskelen inn i kirka høy?
For noen er den det. Det kan ligge mange steiner av gammel historie i ryggsekken, og fobier mot både oss som prester og det kirken står for. Fobiene kjenner jeg fra mange hold. De har jeg forståelse for, samtidig som fobier også kan vitne om at en selv har stivnet i form og farge. Det er lett å bare tenke sort hvitt, og dermed glemme at det er flere nyanser og farger i en palett.

På sitt beste opplever jeg at kirken er et godt sted å være. I høst har jeg fått en smak av det gode fellesskap ved å jobbe i en bydelskirke hvor terskelen ikke er større enn at du kan komme inn rett fra asfalten utenfor.

Etter to måneder trer jeg ut av vikariatet som sokneprest, og konsentrerer meg om møter med folk i sør og øst.

Takk for meg, Kampen!

Velsignet er du

Velsignet er du

Velsignet er du
som bygger der andre river ned
Du som ikke bare lar det skje
men stopper opp der andre går forbi

Velsignet er du
som bruker ord for å skape fred
Du som dekker bord og inviterer inn                    
til et måltid med brød og vin

        Gud, vi ber for livet
       redd oss fra det som ondt er
       Takk for kjærligheten
       som er sterkere enn krefter som bryter ned

Velsignet er du
som gir der andre krever mer
Du som ikke bare tenker på deg selv
men endrer jeg til et felles vi

Velsignet er du
fra solen går opp til solen går ned
Selv når mørket faller på, det er ikke svart
du speiler himmel på vår jord

Tekst    Leif Magne Helgesen

Reise mot sør

Det tar noen timer i luften å reise til sør. Før tok det dager. Da jeg var barn, tok det uker. Jorden er blitt mindre. Det er hvert fall en følelse av at avstander ikke er det det engang var.

Jeg har reist til Addis Abeba. Det høres ut som et slott i et eventyr, men det er en pulserende hovedstad. Konflikter ulmer i flere regioner av landet, men Addis er en oase hvor en foreløpig ikke merker det som rører seg i overflaten mange steder.

Flere jeg møter har et nært og kjært forhold til landet. Har en først fått Etiopia i hjerte, har det festet seg. Det blir som en livslang kjærlighet som rører ved selve livet. Selv er jeg på besøk for andre gang. Jeg er langt borte, men med en barndom fra Afrika føler jeg meg samtidig hjemme.

Den store Meskel feiringen
Det gjør inntrykk å være til stede på den største religiøse festen i Etiopia; Meskel feiringen. Da feirer den ortodokse kirke oppdagelsen av det sanne korset som Jesus ble korsfestet på. Feiringen er storslått, og er anerkjent av UNESCO som en viktig kulturarv.

Festens høydepunkt er når patriarken tenner et bål på den store Meskelplassen i hjertet av Addis. Røyken fra det enorme bålet skal være et symbol på hvor selve korset var, slik det i tradisjonen har blitt gjort siden korset ble funnet på 400-tallet av den romerske keiserinne Helena, mor til Konstantin den store. I det patriarken tenner på bålet, som er som et stort St Hans bål hjemme, tenner folket fakler som lyser opp i mørket. Utover kvelden og natten er det bålbrenning på flere gatehjørner i storbyen, og utover landet.

Patriark Abune Mathias taler til folket før han tenner på bålet midt på Meskelplassen i hjertet av Addis Abeba

Selv fikk jeg muligheten til å sitte på selve podiet bak patriarken. Dermed kunne jeg bivåne den lange paraden som varte i flere timer. Det som virkelig gjorde inntrykk, var musikken og dansen. Trommeslagene slås sakte, og bevegelsene går som i en sakte film. Det gir det hele et uttrykk av eleganse og verdighet.

Nordisk gudstjeneste i Redeemer Church

Dagen etter feirer vi nordisk gudstjeneste. Som reisende sjømannsprest gjør jeg det flere steder. På denne reisen skal jeg holde gudstjeneste både i Addis Abeba og i Dar es Salaam. Jeg presenterte hun som er konfirmant, og sammen bad vi alle for livet. Som salme før nattverden sang vi «Lær oss å dekke et langbord i verden, som alle kan reise seg mette fra». Jeg avsluttet gudstjenesten ved å lyse Guds velsignelse over alle som var til stede, og videre ut i den afrikanske storbyen.

Noen hender fra Norsk Luthersk Misjonssamband hadde steikt vafler, og jeg hadde med en stor brunost. Det ble en fin ramme for den gode samtale, et godt møtested hvor vi kunne samles på tvers av ulike miljøer.

Jeg fikk sagt noe om min rolle, og hvorfor jeg reiser slik jeg gjør. Det gjør inntrykk når jeg sier at jeg er reist til sør «for å treffe dere!». Det er mye å se og oppleve på en reise, men det er mennesker jeg har som mål å få gode samtaler med.

Det umulige er mulig

Jeg er av den typen som sliter når jeg åpner panseret på en bil. Da ser jeg alle umulighetene, mens en handyman ser mulighetene. Det er et veldig ulikt utgangspunkt for å løse et problem.

Jeg er ingen praktiker. Det lever jeg greit med. Det er ingen sykdom, selv om du kan kalle det en kronisk manglende begavelse. Men hvorfor skal jeg gjøre det jeg misliker å gjøre? Samtidig har jeg en filosofi, nesten som et livsmotto; Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan! Er det noe jeg absolutt ikke mestrer, tar jeg utfordringen på strak arm. Men det å snekre, det kan andre ta seg av. Jeg likte aldri sløyden på ungdomsskolen. Det har ikke endre seg siden den gang.

Jeg liker å gjøre det jeg ikke kan.

Det å skru på biler er noe jeg ikke ønsker å lære meg. Jeg kan noe, men det å skifte forgasser eller coilen sliter jeg med. Men hva pokker er coilen? Jeg vet jo ikke det engang. Heldigvis er dagens biler blitt slik at de færreste kan gjøre noe annet enn å vente på Falken, og selv de må frakte oss til et merkeverksted. Det har jeg god erfaring med. Jeg har til og med kjørt over grensen ved Svinesund på lasteplanet av en redningsbil. Da stoppet ingen tollere meg for å sjekke om jeg hadde for mye av enkelte varer. Hadde de gjort det, ville de oppdaget at jeg hadde mindre enn det jeg burde hatt med.

 I et større perspektiv, når vi lukker panseret og ser rundt oss, vil vi oppdage at det er mange utfordringer livet har. Det er utfordringer i våre små og store fellesskap, i hjem og på jobb, i det nære og globalt. Det kan gå varmt i sikringsboksen, og våre fellesskap kan endres til kjølige poler. I verste fall kan det føre til gnister som blir til åpen ild. Der det er tørt, skal det lite til for å starte en skogbrann. Da kan det være godt å stoppe opp, sette på en kjele med kaffe kokt på bønner, og invitere naboen til en prat. Sammen er det lettere å se muligheter, enn når en alene stanger i veggen og bare kommer med ukvemsord.

Der det er tørt, skal det lite til for å starte en skogbrann.

Noen ganger må vi ha hjelp til å se. Når vi bøyer hodet og dykker ned i problemene, er det lett å miste oversikten. Den gode samtale er viktig. Det kan være en utfordring å finne et rom hvor den gode samtale kan finne sted, men det begynner med å invitere inn. I internasjonale fredsdialoger er samtalen ti prosent av arbeidet, mens logistikken er nitti prosent. Den største utfordringen er å skape et trygt og godt sted å ha samtalene på. Det lærer meg at det også i de nære relasjoner i stor grad handler om å skape en plattform for den gode samtale.

Før du lar deg tynge ned av alle umulighetene som finner sted, kan det være lurt å ha en bevisst tanke om alt som er mulig. Selv det umulige, er mulig! Det er en setning som har vinger. Den hjelper meg når computeren stopper opp og det meste går i svart. Da forsøker jeg å tenke klart og lete etter løsninger som åpner opp. Ofte må jeg banke på til en kollega og spørre om råd, eller ringe etter it-hjelperen. Personer som ser muligheter, er gull verdt. Jeg trenger slike personer jeg kan lytte til, men jeg trenger også å trene meg selv i det å se. Jeg har et ønske om å være en positiv person som ser muligheter, og ikke en som stopper opp.

Selv det umulige er mulig!

En vakker plante i mitt bed vest i havet, på Utsira. Den er vakker, og forteller meg at alt er mulig. De vakreste blomster kan vokse på stormfulle steder.

Håp i en verden fylt av hat

Håp i en verden fylt av hat

Hva gjør det med barn
når morgendisen er tåregass
skudd bryter stillheten
og granater lager krater av hat
Hva gjør det med barn
når lek er blodig alvor

Hvor er håp i en verden fylt av hat
Hvor er håp når dagen går i svart

Hva gjør det med barn
når gjerdet de klatrer over
er kveiler av piggtråd
gata hvor de skulle lekt er stengt av
og soldater har ladd sine våpen med skarpt

Hvor er håp i en verden fylt av hat
Hvor er håp når dagen går i svart

Mørke skyer ligger lavt
torner på et hode
men vær ikke redd                       
det er ikke svart
Hånd i hånd, du og jeg
vi tenner lys i natt

Det er håp i en verden fylt av hat
Det er håp selv når dagen går i svart    

En preken på valgdagen

Vi står ovenfor et valg, et Stortingsvalg. Det har lite med kirka å gjøre, tror noen. Kirka skal ikke drive poltikk, er et mantra som noen bruker for å få oss prester til å tie. Selv mener jeg vi som kirke skal drive politikk. Politikk på sitt beste er å bry seg. Både som enkeltpersoner og som kirke, bør vi bry oss om fellesskapet. Det er viktig at vi er med og støtter de krefter som bygger, istedenfor å rive ned.

Politikk på sitt beste er å bry seg!

Hva jeg skal stemme, sier ikke Bibelen noe om. Bibelen er ikke et partipolitisk program. Den er heller ikke et geografikart slik noen misbruker den til, blant annet i konflikten mellom Israel og Palestina. Men Bibelen er ikke upolitisk. I teksten som ble lest i alle norske kirker dagen før valget, er det et klart politisk budskap. Jesus snakker rett inn i vår tid. Det politiske budskapet er enkelt, og samtidig utfordrende og vanskelig:

«Elsk hverandre!», Joh.15,17

Det er verdens kraftigste politiske budskap vi som prester formidler fra talerstolen midt i valginnspurten.

Verden trenger tro, håp og kjærlighet. Størst blant dem, er kjærligheten! Det er resepten vi som prester har i oppdrag å skrive ut til folket. Der ligger også en stemmeseddel som vi kan oppfordre folk til å gi. Vi som kirke kan utfordre folk å stemme på kjærligheten. Kjærlighet er et vakkert ord, men det krever også handling.

Et valg for framtiden
Jeg er redd for framtiden, hvis vi slutter å bry oss. Jeg er redd for framtiden hvis vi møter jordens utfordringer med likegyldighet. Jeg er redd hvis vi preker med fordømmelse, istedenfor å løfte mangfoldet. Jeg er redd for nasjonalistiske strømninger i øst, sør og vest, og også i vårt eget land. Egoisme er en destruktiv farlig verdi i våre liv. Egoismen er også farlig når den settes i politisk system. Mye vil ha mer.

Ordet «verdighet» er et av vår tids viktigste ord. Alle barn er like verdifulle. Verdien av et menneskeliv er alltid mer. Det er så enkelt: «Elsk hverandre!»

Jeg har tro på det gode fellesskap når vi kan sitte rundt samme bord, dele brød, vin og en kopp kaffe. Jeg har tro på framtiden når vi bryr oss og tenner lys. Jeg har tro på framtiden når vi sammen bygger det gode inkluderende og rause fellesskap, og verner om den jorden vi lever på.

Det norske folk skal velge kurs. Det er et viktig valg for framtiden. Jeg håper vi i årene som kommer kan samarbeide for å bygge gode fellesskap, lokalt og internasjonalt. Kjærligheten må da ligge som selve grunnfjellet vi bygger våre hus på.

Jeg har tro på framtiden når vi bryr oss og tenner lys!

Jeg tenner lys i håp og bønn for valget, og vår felles framtid!

En preken for valget

Som ambulerende sjømannsprest, holder jeg gudstjenester på ulike arenaer, og i mange land. Som regel er jeg prest på bortebane. Nå skal jeg også holde en gudstjeneste i en kirke i Norge. Det er en flott mulighet til å møte min lokale kirke, og ikke bare være en spesialprest som fjerner meg fra det norske kirkeliv. Min første gudstjeneste i Norge på en god stund, blir i Kampen kirke i Stavanger. Jeg bor i området, slik sett skal jeg være på hjemmebane.

Vi står ovenfor et valg, et Stortingsvalg. Det har lite med kirka å gjøre, tror noen. Kirka skal ikke drive poltikk, er et mantra som noen bruker for å få oss prester til å tie. Selv mener jeg vi som kirke skal drive politikk. Politikk på sitt beste er å bry seg. Både som enkeltpersoner og som kirke, bør vi bry oss om fellesskapet. Det er viktig at vi er med og støtter de krefter som bygger, istedenfor å rive ned.

Politikk på sitt beste er å bry seg!

På prekestolen i Redeemer Church i Gamlebyen i Jerusalem.

Bibelen er ikke et partipolitisk program
Hva jeg skal stemme, sier ikke Bibelen noe om. Bibelen er ikke et partipolitisk program. Den er heller ikke et geografikart slik noen misbruker den til, blant annet i konflikten mellom Israel og Palestina. Men Bibelen er ikke upolitisk. I teksten som leses i alle norske kirker dagen før valget, er det et klart politisk budskap. Jesus snakker rett inn i vår tid. Det politiske budskapet er enkelt, og samtidig utfordrende og vanskelig: «Elsk hverandre!» Det er verdens kraftigste politiske budskap vi som prester formidler fra talerstolen midt i valginnspurten.

Elsk hverandre! Joh.15,17

Verden trenger tro, håp og kjærlighet. Størst blant dem, er kjærligheten! Det er resepten vi som prester har i oppdrag å skrive ut til folket. Der ligger også en stemmeseddel som vi kan oppfordre folk til å gi. Vi som kirke kan utfordre folk å stemme på kjærligheten. Kjærlighet er et vakkert ord, men det krever også handling.

Et valg for framtiden
Jeg er redd for framtiden, hvis vi slutter å bry oss. Jeg er redd for framtiden hvis vi møter jordens utfordringer med likegyldighet. Jeg er redd hvis vi preker med fordømmelse, istedenfor å løfte mangfoldet. Jeg er redd for nasjonalistiske strømninger i øst, sør og vest, og også i vårt eget land. Egoisme er en destruktiv farlig verdi i våre liv. Mye vil ha mer. Egoismen er også farlig når den settes i politisk system.

Ordet «verdighet» er et av vår tids viktigste ord. Alle barn er like verdifulle. Verdien av et menneskeliv er alltid mer. Det er så enkelt: «Elsk hverandre!»

Jeg har tro på det gode fellesskap når vi kan sitte rundt samme bord, dele brød, vin og en kopp kaffe. Jeg har tro på framtiden når vi bryr oss og tenner lys. Jeg har tro på framtiden når vi sammen bygger det gode inkluderende og rause fellesskap, og verner om den jorden vi lever på.

Det norske folk skal velge kurs. Det er et viktig valg for framtiden. Jeg håper vi i årene som kommer kan samarbeide for å bygge gode fellesskap, lokalt og internasjonalt. Kjærligheten må da ligge som selve grunnfjellet vi bygger våre hus på.

Jeg tenner lys i takk og bønn for våre fellesskap. Bildet er fra Redeemer Church i Jerusalem

Den viktige samtalen

Vi lever i en tid hvor det for mange er vanskelig å sitte rundt samme bord og føre en rolig dannet samtale. Det er for så vidt ikke noe nytt. Til alle tider har det vært en utfordring, spesielt for de som har makt. Det at en ikke får til, eller ikke vil ha en samtale rundt bordet, kan være et symptom på maktsyke. De som har stor makt trenger lange bord for å holde avstand, eller de trenger å bruke ord som inneholder trusler og våpen. Hva som er løgn og hva som er sant, ser ikke alltid ut for å være viktig for enkelte av verdens ledere. Hovedsaken er hva de får folk til å tro på.

I skrivende stund er jeg i Chisinau i Moldova. Det er siste stopp på en lengre reise. Det hører med til min jobb som ambulerende sjømannsprest å møte nordmenn som bor og jobber ute. Jeg har ikke noe kirkehus å invitere inn til, men jeg er en kirkens representant som møter folk der de er. Folk møter kirken personifisert gjennom en av deres prester.

For å få innblikk i hvordan nordmenn lever, er det helt avgjørende å sette seg inn i den politiske, humanitære og religiøse konteksten folk lever under. Jeg har et ansvar i det å sette meg inn i de lokale forhold. Det er med på å gjøre reisene interessante, men også utfordrende. Vi er en del av de fellesskap vi beveger oss i. Fattigdom og konflikter jeg møter, gjør også noe med meg.

Lukker jeg øynene for liv som leves, ser jeg ikke de jeg møter på veien.

Lys som tennes gir håp og tro på framtiden. Det er en viktig dialog med Vår Herre. Bildet er fra Jerusalem

Verdidialog
Som prest er det spesielt viktig å orientere meg i det religiøse landskapet. Mange steder er det en verdimessig konservativ vind, spesielt i forhold til familieverdier.  Det er ikke nødvendigvis galt med konservative verdier, men det utgjør en fare idet selve verdien av hvert enkelt menneske blir underminert. Vi er et mangfold av mennesker. Hvert enkelt menneske skal behandles med respekt og verdighet. Ordet «verdighet» er og blir et av vår tids viktigste ord. Det må vi som kirke løfte fram.

Den som tramper på et annet menneske, tramper samtidig på Gud.

Derfor har jeg flere møter og samtaler med lokale religiøse ledere. Det er i den bransjen jeg selv jobber, og det er naturlig å ha høflighetsbesøk de stedene jeg besøker. På mange måter har jeg da en verdidialog hvor vi snakker om dilemmaer, etiske utfordringer og de lokale forhold mennesker lever i. Det å løfte troen både på Gud, det gode fellesskap og mangfoldet av ulike blomster som vokser på jord, er utgangspunkt for mange viktige samtaler. Jeg løfter ofte frem etiske utfordringer som fattigdom, konflikt og klima. Det er de tre største etiske utfordringene i vår tid.

Verdidialog kan selvsagt foregå uten å bruke Bibelen som håndbok. Vi kan hente inspirasjon fra ulike religiøse og filosofiske kilder, og fra egne erfaringer. Felles for oss alle er at vi har godt av å løfte den gode samtale rundt bordet om hva som virkelig betyr noe. Det er ingen selvfølge at de verdier du og jeg står for vil overleve i årene som kommer. Derfor bør vi vite hvor vi vil, og forsøke å bygge gode fellesskap. Da er samtalen oss imellom viktig.

Den gode samtale om verdier er viktig!

Drømmen

Klokka ringte kl 03 på morgenen. Det var signalet på at ferien var over. Et nytt semester var i gang. Noe motvillig stod jeg opp og tok meg en rask dusj og en kopp svart kaffe, og sjekket at pass, penger og kort var der de skulle være. Jeg var klar til å ta drosjen jeg hadde bestilt, men det var ingen som kom. Det tar tid å få hode og kropp i gang. Jeg hadde bestilt drosjen til feil adresse. Heldigvis har jeg lært å ha nok tid til at det uventede kan skje. Jeg har opplevd at drosjen har gått tom for bensin på vei til flyplassen i Baku midt på natta, og det har blitt noen kontrollposter og køer som har tatt tid. Slik var det enda god tid da drosjen kom, og vi satte kurs for første avgang på Sola flyplass. Høsten var begynt.

Noen tror at min jobb er en drøm, men for meg er den virkelig. Det blir mange netter uten søvn. Er en heldig sovner en i sittende stilling i en ventehall eller på et fly. Det å stå i kø før fuglene har stått opp, er ikke noe å trakte etter. Sannheten er at det å reise er en triviell og forholdsvis krevende sport. Jeg bruker mer tid på å bevege meg fra sted til sted enn det folk vet.

Noen steder jeg besøker er øverst på ønskelista for nordmenn. Selv for meg gir det energi å sitte under palmene og nyte et par glass sammen med et måltid lokal sjømat eller en god salat, men det er en utfordring å spise alene på steder der alle andre er to. Avstanden fra det å være alene til ensomhet, er som fra a til b. De er naboer i følelsesregisteret.

Det å reise sammen med noen er en lek, mens det å reise alene er en kunst.

Jeg har lagt ut på første reis etter sommeren. Det er godt å komme i gang. Samtidig koster det krefter å dra ut i en verden som krever mer enn det gir. Før hadde jeg et rødt pass som gjorde meg uovervinnelig. Det åpnet dører, og gav både sikkerhet og frihet. I dag har passet skiftet farge til rosa, uten at det betyr noen verdens ting. Rødt og rosa er bare ulike farger på en palett. Likevel er det en forskjell å reise på en klode hvor det å være norsk ikke alle steder er positivt.

Fremdeles åpner det norske passet dører, men noen steder er det en utfordring å heise flagg. Norge velger side, og tar aktivt avstand fra krigførende parter som går til angrep på sine naboer. Det er en politikk jeg deler. Jeg er stolt og glad for at Norge fordømmer overgrep, samtidig som de jobber for rettferdig fred. Jeg tror på fred mellom naboer, og ikke på krefter som river ned.  

Det er godt med en salat i sør, men hjemmelagt brød med brunost eller kaviar er hverdagens fest.

Har jeg nevnt de gangene kroppen sier stopp, da maten fikk en kort visitt innom magen før den kom ut igjen som en foss. Eller når tannverk tar alt fokus og det ikke er en tannlege i mils omkrets du ønsker å gå til. Eller når ryggen sier at det å sitte fastspent i et sete i flere timer er det samme som tortur. Det er enkelt å være på tur når solen skinner og du har god sikt, men det er utfordrende når skyene legger seg lavt og alt blir svart eller hvitt. «Whiteout» var et begrep på Svalbard. Da så en ikke forskjell på flat vei og et stup.

Det som er drømmen på enhver tur, er å komme hjem. Heldigvis er det slik. Samtidig tar jeg med meg de menneskemøtene jeg får på veien. De er gull verdt. Begge deler fyller batteriene slik at jeg kan møte det som er rundt neste sving. Jeg ser fram til en høst med masse farger og sterk vind.

Det er ikke alltid grått og uvær, men det er et vakkert skue selv når vind og regn setter sitt preg.

Klar for et nytt kapittel

Det har gjort godt med en pause. Slik er det når jeg går på teater for å se en lengre forestilling. Da er det godt å reise seg fra stolen, rusle rundt, nyte et glass og slå av en prat. Noen treffer en på for første gang på lang tid. «Hyggelig å se deg!». «Hva gjør du nå?». «Alt vel?». Andre snur seg en annen vei. Det er slik det er, også for meg. Blyghet er en del av det offentlige rom. Desto kjekkere de gangene vi ikke er redd for å si hei, og gir hverandre en klem.  

Jeg har hatt en pause i selve livet, uten at det har vært det. Det bare føles slik. Det har vært en pause fra jobben. Heldigvis er ikke jobben hele livet. Livet er mer, mye mer.

Jobben er slik at den gir meg mange møter med mennesker, både innsatte og utsatte. Det gir mening, og det gir energi. Slik ser jeg fram til neste akt. Det handler ikke bare om meg, men om alle de jeg treffer på min vei. Menneskemøtene, det er det som er drivkraften. De gode samtaler om livet med alle bølgene som rører med skuta, og undringen over alt som er under himmelhvelvingen.

Det er hverdagen jeg har hatt ferie fra. Det er slik det har vært. Det har gjort godt. Det kan jeg kjenne fra ytterste hårstrå til innerste blodåre. Uten å ha behov for å flykte fra noe, har det likevel hvert godt å puste inn og ut uten å stå opp for å nå neste avgang. Det har absolutt vært noe å gjøre i ferien, og mer skulle jeg ha gjort. Det er flere vegger jeg skulle ha malt, gresset burde vært slått enda en gang, flere skulle jeg gjerne besøkt, og jeg burde ha skrevet flere ord. Men det fine med ferie er at det ikke er så farlig med alt en ikke gjør. Kunsten er å være. Det er ferie i all sin prakt.

Sol og mørke skyer
Denne sommeren har det vært mye sol fra skyfri himmel, men jeg har også møtt mennesker som har opplevd tunge mørke skyer som har lagt seg over livet. Det rører med meg når noen kjenner på utfordringer livet gir, når det tar. Smerten, usikkerheten, og sorgen over det å miste. Når noen av de nærmeste sliter, blir det ekstra vanskelig. Livet er krevende når kjærligheten er stor.

Jeg fikk selv kjenne på sorgen da jeg la tre spader med jord på en kiste til en tidligere skolekamerat. Vi begynte i første klasse sammen. Da bodde vi på samme rom, flere dagsreiser fra der våre foreldre bodde. Da ble vi som om vi var i samme familie, som søsken. Det ble min oppgave å lyse fred over det som var, og overlate til Faderen å sørge for at livet er mer.

Hva er neste akt? Det lurer jeg på. Det er noe der ute jeg ikke vet, i den såkalte framtiden. Heldigvis vet jeg ikke hvordan den blir, men jeg er trygg på at «selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt, for du er med,» slik det står i Skriften som et løfte vi har fått.

Det kommer til å bli både lyse og mørke dager i ukene som kommer, og en tid hvor naturen kler seg i all sin skrud. Farger, og det grå. Det er høsten som kommer oss i møte.

Sommer er sol, flatt hav og sterk vind med mye nedbør

Det er tid for ferie. Noen drømmer om å reise langt bort til der solen skinner uten antydning til våte dråper fra himmelen. Selv nyter jeg sommeren med sine kjølige netter og grønt gras. Min ferie er kortreist. Den nordiske sommeren er noe av det beste vi har. Vind, regn og sol, uten at en dag er lik den neste. Det eneste sikre er at vi kommer til å snakke om været fra morgen til kveld.

De siste ukene har nyhetsbildet vært fullt av varmerekorder i sør, og skogbranner som er vanskelig å slukke. Det er tørt i både luft og på land. Det vi snakket om for tjue år siden, det at klima ville føre til varmere og tørrere perioder, er alvor. Det er ikke noe å trakte etter.

Det er de som klager på sommerværet i Norge. Værsjuke, kaller de seg og er stolte av det. De er mestre i å klage og syte, men hvis solen skinner tre dager i strekk, endrer de seg til å snakke om at det ikke har vært så bra sommer på mannsminne. Nå er mannsminne ikke noe å skryte av, men det er en kunst å fortelle samme historie dag ut og dag inn som om det aldri var sagt før.

På EU-kontroll med kroppen
Begynnelsen av denne ferien har gått med til å foreta EU-kontroll av kroppen. Jeg må følge med selve, uten automatisk å bli innkalt. Tannlegen er flinkere slik, til å kalle meg inn. Det kan være vondt å gå til tannlegen, men alternativet er verre. Tannverk er noe herk. Det vet de fleste av oss nok om.

I tillegg til å besøke tannlegen i begynnelsen av ferien, har jeg også besøkt legen. En assistent stakk meg i armen og tappet meg for blod. Det ble gjort i beste mening, men jeg valgte å snu meg bort. Jeg har aldri likt sprøyter, og enda mindre liker jeg når de tapper blod. Det er ikke mye de tar, tross alt er det ikke vampyrer vi snakker om, men i hodet mitt er blodtapet mer enn jeg har. Som avslutning ber de meg holde hardt på en hvit bomullsdott de har lagt over inngrepet. Det er som å si at hvis ikke visner jeg bort.

Jeg trodde det var en enkel EU-kontroll, slik bilen må inn på annet hvert år. Da kan jeg ofte kjøre videre uten å gjøre noe mer. Med kroppen var det ikke slik. Jeg måtte skifte både dekk og fjerne rust, men slik er det med ferie. I det en tror at en kan legge seg ned for å slappe av må en ut i hagen for å klippe gresset og fjerne ugress, og sørge for at kroppen er kjørbar noen år til. Både motor og skrog må ettersees. Det kan bli alvor hvis en ikke følger med.

En grå dag er også vakker

Det kan være langt å ro
Ferie er drømmen om ro. Isteden blir det mange roturer mellom holmer og skjær. Det er krevende når det blåser opp og bølgene slår mot land og skrog, men slik er livet som leves. Ferie er å ikke bare sitte bak en skjerm, men å være ute i frisk luft. Jeg nyter slitet det er å klippe gress som er blitt meteren høyt, og det å knele ned på terrassen for å skure og sette den inn med olje. Sommer i vest er lukten av maling og terpentin, nyklippet gress og måker som skriker etter mat.

Det er godt med ferie. Jeg kjenner det både på kropp og sjel. Batteriene lades. Slik er det når sommeren gir energi. For alle er det ikke slik. Mine tanker og bønner denne sommeren går til de som sliter og kjenner at bølgene blir vel store å mestre, og de som føler at det ikke er vind i seilene slik at framdriften har stoppet opp. Det er som om batteriene er i ferd med å gå tom for energi. Livet er ikke enkelt, enten det er storm eller flatt hav. Til dem tenner jeg noen lys i sommernatten. Gud velsigne deg der du er i ditt liv.

Det blir noen tanker når jeg ikler meg arbeidstøy og gjør det jeg må.

Årets første bad

Jeg lyger sjelden, men det er ikke alltid jeg sier hele sannheten. Når jeg sier at i pinsen hadde jeg årets første bad, er det et utsagn som ikke er langt fra sannheten selv om jeg har badet før i år. Det teller liksom ikke på samme måte om en har badet i varmere strøk. Der er jo havet varmere enn det er langs norskekysten selv når det er på det varmeste.

Det er mange som skryter på seg at de bader året rundt. Ofte legger de ut skrytebilder på en tid av året hvor det handler om å fyre i ovnen og ta på seg lue og skjerf. Selv kan jeg skryte av å ha badet både på Bjørnøya og Hopen midt i den svarteste vinternatta, men bildene overlot jeg til pressen å ta. På nettsidene til TV2 stod tittelen; «Naken prest på Bjørnøya!». Tross alt var det en polarbegivenhet av det sjeldne slaget som var viktig å dokumentere.

Det jeg kan si var at der var det varmere i sjøen enn det var på land. Selv tanken frøs til is og stoppet noen minutter før jeg fikk varmen i meg og en diplom som bevis. Jeg er den stolte medlem av Bjørnøya og Hopen nakenbadeforening. Det er et livslangt medlemskap som jeg ikke trenger å fornye for å opprettholde statusen.

Morgenbad
Det var første bad i Nordsjøen i 2025. Det var det jeg tok. Horisonten var rett utenfor, og gradestokken var den samme både på land og i sjø. Det vil si at det var kaldere begge steder enn det burde vært. Det er tross alt juni måned, og sola snur om et par uker. Da hadde det vært på sin plass med noen grader mer, men det sier vi hvert år. Tross alt er det ikke kuldegradene som er problemet. Vi får glede oss over hver gang gradestokken er lavere enn det vi vil. Da vil jorden overleve noen år til.

Noen badere piner seg selve med å gå sakte ut i sjøen. Det er som om hver centimeter av kroppen skal lide bit for bit. Selv liker jeg best å stupe med hodet først. Da får jeg bare et sjokk, og slipper at kroppen får gjennomgå kulden minutt for minutt. Jeg liker ikke å lide sakte. Tross alt er jeg ingen selvpiner, hverken på land eller sjø.

Det at jeg badet 7.juni, på selveste pinseaften, er ikke noe å skryte av, men jeg gjorde det ikke for å oppnå heltestatus. Det var av pur glede jeg tok på meg badebuksa og gikk ut på brygga. Fruen hadde fått i oppgave å være fotograf. Litt må jeg jo kunne skryte, selv om det ikke var noe å skryte av. Jeg angret der jeg stod og forsøkte å holde magen inne slik at det skulle se litt barskere ut, men jeg krøkte meg sammen og lot det stå til. I luften var det for sent å snu.

Etterpå
Selve badingen tok bare noen sekunder før jeg var oppe igjen og fant et stort badehåndkle som lå klart. Fruen har dessverre en lei tendens til å si at hun ikke fikk tatt bildet og at jeg måtte uti igjen. Som den enfoldige person jeg er lar jeg meg lure hver gang, og stuper uti en gang til.

Selv om andre gang ofte er enda kaldere enn første, gjør det godt etterpå. Det er derfor jeg bader. Minuttene etterpå er gull verdt. Der ligger premien. Etterpå nyter kroppen at det er forbi, og hver nervecelle jobber for å få orden på systemet igjen. Alle mann til pumpene, tenker cellekameratene og trør til. Selv tanken kommer tilbake etter noen minutter, og jeg innser at badesesongen er i gang. Det blir morgenbad i morgen også.

En lang reise

Du må like å reise, sier ofte folk til meg når de hører at jeg besøker mange land og steder. Jeg prøver å si at egentlig bryr jeg meg ikke om selve reisingen. Jeg har aldri tenkt at livets svar ligger i det å reise. Hvis folk hadde ant hvor mange timer jeg bruker på flyplasser, i køer, i drosjer og alene på hotellrom, ville folk tenkt at det må være noe annet som driver meg i det arbeidet jeg har.

Drivkraften er ikke reisingen, ei heller det å se nye steder. Jeg er ikke turist. Det handler om noe mer. En vellykket tur er når jeg treffer mennesker og får den gode prat. Hvis jeg i tillegg kan hilse fra Vår Herre og lyse velsignelsen over livet videre, er det himmel og jord som møtes i et hellig øyeblikk.

Det er hyggelig når jeg treffer mange på min vei, men jeg kan bruke flere dager på én innsatt i et fengsel. Jeg kan også bruke dager på de som er utsatt. Det handler ikke om å få flest treff i en statistikk, men om å spre håp og tro inn i menneskers liv. Og kjærlighet. Uten kjærlighet er huset tomt.

Et hus har en grunnmur av tro, vegger og tak som gir ly, og kjærlighet som fyller huset med liv.

Tea har lagt mat i to dager før jeg kom. I Georgisk tradisjon er det å få besøk av en gjest det samme som å få besøk av Gud. Da skal alle gode saker settes på bordet. Jeg kan bekrefte at det smakte guddommelig!

Tea Pirtskhelava og Edmund Førland på deres terrasse i Tbilisi.

Siste stoppested
Siste stopp på en lengre reise var Tbilisi i Georgia. Der la jeg inn et par ekstra dager for å trekke pusten etter å ha besøkt Russland, Beirut og Tel Aviv. Besøk hjem til gode venner i deres leilighet var å puste inn, og ikke bare ut. God georgisk mat og ord som fikk vinger, bar smak av det himmelske måltid hvor vann blir til den edleste vin. Det skjedde mange undre den kvelden. Det er slik når vennskap blir noe som går ut over tid. Første gang vi møtes, blir vi kjent. Andre gang, blir vi venner. Tredje gang er vi familie.

Også min gode venn, klimaforsker Kim Holmén kom til Tbilisi. Det var en gave til både tanke og sjel. Det gjorde godt å sitte på terrassen med et glass på kvelden og la tankene springe. Vi er klimaforskeren og presten som har en samtale som ikke tar slutt. Hemmeligheten er at vi hele tiden leter videre. Jeg har lært at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vet. Spørsmålene er like viktige som svarene vi finner. Erfaring, liv og fremtid, - og ord vi skriver ned.

Sammen med Kim Holmén i en blomstereng i Georgia.

Større belastning å reise
Det har blitt tøffere å reise de siste årene. Vi lever i en urolig tid. Det er flere steder hvor voksne ikke holde fred. Av erfaring har jeg respekt for alt som kan skje. Jeg kjenner på det å dra inn i konfliktområder. Det gjør noe med meg. Heldigvis gjør det det. Jeg er ingen robot, men et menneske som reagerer med kropp og sinn. Slik sett deler jeg erfaringer med mange av de jeg besøker på min vei. Noen ganger bærer vi tyngre enn det vi klarer å bære selv.

Jeg kommer heldigvis også hjem med mange gode minner. Jeg vokser som person og prest når jeg møter mennesker på min vei. De gode samtaler og møter gir meg håp. Jeg vet om kreftene som river ned, men jeg tror på noe som er sterkere. Jeg tror på livet, og på Vår Herre som maler videre på det store lerretet. Og jeg tror på deg og meg. Sammen kan vi bygge det vakreste hus.  

Det er tross alt de gode møtene med mennesker som betyr mest.

Det gjør godt å komme hjem. Ekstra hyggelig er det at noen venter på at det skal skje. Det at noen bryr seg, betyr mer enn de vet. Jeg har ikke kjøpt suvenirer som gaver. Den tid er forbi at jeg gjør det. Jeg vil heller kjøpe noen blomster og si: Her er jeg. Det er godt å se deg igjen!

Normalna

Jeg spurte hvordan det stod til
Normalna, var svaret de gav
Livet rusler videre som om ingenting har skjedd
som om de ikke vet
Krigen er i et annet univers
Det skremte meg mer enn da jeg så tegn på at noe var galt

Det finnes lysår, - avstand vi ikke forstår hvor langt borte er
Dette er mørkeår, - liv som aldri kommer tilbake slik det var
En dag vil gjenferd banke på for å komme inn
det finnes ingen vinner når livet har tapt

Ved fronten slåss mann mot mann
droner på himmelen
missiler og pang pang
Et liv er ikke mye verdt

Normalna, sier de jeg spør
som om været er slik det alltid har vært
skiftende bris med storm i kastene
og kuldegrader på sommeren

Vi stopper opp og ser hverandre inn i øynene
Begge vet at det er mer, mye mer
det er bare ikke alt som blir sagt
Det er viktig å gå i takt for ikke å bli luket ut
som ugress i en blomstereng

Normalna sier alt om det som ikke er slik det burde vært
bølger på en strand, uten stans

Langt borte i en annen tid, på et annet sted
dør barn
fordi voksne ikke holder fred

Normalna, sier de
mens jeg ber
Gud tilgi oss, vi vet hva vi gjør

Hengelåser på broer er blitt et symbol på evig kjærlighet. Bildet er fra en bro i St Petersburg

En preken for livet

Vi lever i en urolig verden. Det er mørke skyer både fra øst og fra vest. Freden er ingen selvfølge, selv ikke hos oss. Det skaper angst og usikkerhet.

I perioden 2000 - 2004, jobbet jeg i Kosovo. Da var konflikten stor etter flere aktive kriger i nittiårene på Balkan. Min gode venn og tidligere kollega, Amminadab, minnet meg denne uka om hva jeg selv hadde sagt der i et intervju:

We have many difficulties, but it’s when it is dark, we can see the light!

Det er lett å miste troen på fremtiden. Det er lett å være pessimist. Men legg merke til lysene i mørket. Det er ikke svart. Det er mye lys i mørke! Det vet jeg fra da jeg var prest på Svalbard. Det var mye lys i mørketiden. Spesielt skapte det gode fellesskapet lys. Som stjernene og nordlyset speilte seg i isen, speilte vi mennesker Skaperen selv.

Såkorn av håp
Jeg er ambulerende sjømannsprest. Jeg besøker Athen og Hellas, men jeg besøker også andre land. Denne reisen begynte i Beograd. Så dro jeg videre til Tel Aviv, Jerusalem og Amman. Og videre til Beirut. Nå er jeg her i Athen for å feire 17.mai, før jeg over helgen drar til St Petersburg og Moskva. Siste stopp er i Tbilisi i Georgia.

Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor legger jeg ut på en slik krevende reise? Fordi mitt kall som prest er å spre håp i en verden med mye lidelse. Oppgaven er å spre håp i en verden med mye ondskap, og tenne lys i mørket. Det er ikke bare min oppgave. Det er en oppgave vi har felles. Det er vår oppgave!

Vi har fått kjærligheten som gave. Men også som oppgave! Vårt kall er å spre kjærligheten utover jord. Da sprer vi håp og tro på fremtiden.

Det er såkorn av håp vi sprer. Med riktig vann og stell kan det vokse de vakreste blomster opp av svart jord.

Det gode fellesskap er ingen selvfølge. Det vet vi mye om. Det gjelder i våre nære relasjoner, i forhold til våre naboer, og i forhold til de internasjonale relasjoner. Men det gode fellesskap er mulig! Fred er mulig. Fred mellom naboer er mulig!

Der finnes ikke et gudsforlatt sted på jord. Der finnes ikke et sted uten håp!

Vi tror på livet
På selveste 17.mai her i Athen, er vi sammen i det gode fellesskap. Vi er her for å takke for vårt kjære fedreland, takke for freden. Vi er sammen for å bygge det gode fellesskap i veien videre. I en mørk tid, ser vi lyset. Vi tenner lys for fred, rettferdighet og frihet!

I Johannes evangeliet kap 1 står noen ord: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det!

De ordene siterte jeg i Kyiv da jeg var på besøk der i desember. De ordene skal jeg ta med meg også videre på min reise. Vi tror på noe som er sterkere enn dødens krefter. Vi tror på livet, og vi tror på livets skaper!

Bildet er fra Redeemer Church i Gamlebyen i Jerusalem.

På jakt etter håp

Jeg har dratt til Jerusalem for å lete etter håp. Det er lettere å legge merke til motløsheten, hatet, kulden, konflikten, døden, enn det jeg leter etter. Selv på lyse dagen, er det lett å se mørket. Det er som om forhenget som revnet i tempelet ligger som et vegg til veggteppe over byen og området. Selv vi, som bor i tryggere områder av verden, har lett for å se de mørke skyene som har lagt seg over store deler av kloden. Nyhetene er fulle av alvor, og sannheten er ofte verre enn det vi ser. Det skaper uro hos mange.

Finnes det håp, eller graver menneskene sin egen grav?

Jeg tok inn på Svensk Teologisk Institutt, STI, i Jerusalem. I det jeg kom inn porten, kjente jeg det. Det var som en oase i ørkenen. Skuldrene senket seg et par millimeter. Det ble noen smil og takk for sist, og en smak av å komme hjem. Jeg fikk en enkel liten klostercelle som mitt kryp inn. Stillheten var ikke tom, men full av liv.

Da angrepet fra Hamas traff Israel 7.oktober 2023, var jeg i Gamlebyen i Jerusalem. Det var forferdelig å våkne opp til den nyheten. Da ante vi ikke hvor lenge mørke krefter skulle legge seg over regionen. De dagene var det godt å samles rundt bordet på STI. Det var en godhet i det å være sammen rundt et måltid. Dele brød og vin. Det gode fellesskap selv når dødskreftene rådet vilt. Det betydde, og betyr mye. Vi kan alle være med å skape slike oaser hvor vi som det gode fellesskap kan gi ly.

Interreligiøs bønn for fred rett utenfor muren til Gamlebyen i Jerusalem

Jerusalem

Fuglene har ikke sluttet å synge
Jeg sov til klokka fire på morgenen. Da sa det stopp. Hodet ville ikke hvile mer. Mange tanker og bekymringer gjorde at det var bare å stå opp. Slik er det noen ganger når begeret er fullt. Utenfor celledøren hørte jeg den vakreste sang som om englene svevde over markene. Det var fuglene som hadde stått opp til en ny dag. De holdt en gratiskonsert jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av.

«Se på fuglene på himmelen» sa Jesus samtidig som han pekte på verdien av mennesket som mye mer.

I kveldingen gikk jeg gjennom gatene på vei til St.Peter in Gallicantu, også kalt «Hanegalkirken». Den ligger rett utenfor Gamlebyen. Flere kom til. Vi ble rundt femti mennesker, kvinner og menn fra ulike kirker og religioner. Vi var kommet for å be sammen. Kristne, jøder og muslimer, vel vitende om at det er forskjeller mellom oss, i bønn om fred. På selveste 80 års dagen for fred i Europa, 8.mai 2025, var vi sammen om bønn om fred for en region som har vært preget av konflikt og splittelse i samme periode som det i Europa har vært fred.

Redeemer Church i Jerusalem. Luthersk kirke i Gamlebyen. Der har jeg hatt flere gudstjenester sammen med svenske og danske prester. Ved dette besøket var vi i Birgitta kapellet på STI. Vi var færre, og jeg var alene prest.

Et rykte sier at fred er mulig!
Bønn er ikke bare ord, det er handling. Det var som om det oppstod et rykte som spres videre ut. Det er et rykte om at fred er mulig.

Sammen kan vi være med å endre jorden vi lever på. Det gode fellesskap er mulig. Det er faktisk sant. Fred mellom naboer er mulig! Si det til den neste du møter på din vei. Vår oppgave er å være ryktespredere på jord.

Lørdag ettermiddag var vi noen som samlet seg til en skandinavisk gudstjeneste i det svenske Birgitta kapellet. Der tente vi noen lys og jeg bad Frans av Assisis bønn: Herre, gjør meg til redskap for din fred! La meg bringe kjærlighet der hatet råder.

Birgitta kapellet på STI. Vi var ikke mange, men vi ba for alle. Og velsignelsen lyste jeg over hele Jerusalem og områdene.

Fant jeg håp?
Nettopp i dette området blir jeg ofte ekstra sliten, i møte med det håpløse. Det gjør noe med meg. Likevel kjente jeg på håpet. Tross alt. Det var ikke noe jeg fant i prangende store vaiende flagg og paroler i demonstrasjoner, ei heller i politiske uttalelser. Det var noe jeg fant i menneskene jeg møtte. Noe de klamret seg til som en livbøye som var kastet ut. Mennesker som sa til meg; We pray. We hope!

Bildet er fra Gravkirken, også kalt Oppstandelseskirken. Lys som tennes gir håp. Vi ber for livet!

Kontraster i Tel Aviv

Jeg er på en lengre reise, både i kilometer og i tid. Det er i seg selv krevende å forflytte seg fra sted til sted, men i vår tid har det gått fra liten bris til vindkast i orkansstyrke. Det er enkelt å dra på tur i fint solskinn med god sikt, men været på fjellet kan raskt snu. Det kan det også i de områder jeg beveger meg i. Derfor melder jeg fra hvor jeg drar, og når jeg har kommet velberget ut.

Dagen før jeg satte kurs mot Tel Aviv, ble flyplassen angrepet av raketter. Dermed var det mange flyselskaper som kansellerte sine flygninger. Selv dro jeg med et rumensk selskap fra Beograd til Bucharest, og videre til Tel Aviv. De er ikke de første som setter flyene på bakken.

Vel framme tenkte jeg at det ville være liten kø i passkontrollen. Likevel kjente jeg på en uro som slo til. To timer stående i kø på natten, er en utfordring. Da er det viktig å ikke bli irritert. Det vil i så tilfelle bli registrert. Da det var min tur i luken, så vakten på meg med et granskende blikk. Det var ikke vennskapelig og pent. Etter flere spørsmål og stadig titt på datamaskinen om hva som stod om meg, hentet han en ekstra vakt som kunne studere den mistenkelige presten som hadde ankommet. Det er mange historier av de som blir holdt tilbake, for så å bli returnert. Meg slapp de inn etter at minuttene hadde sneglet seg som sandkorn i sakte film. Da ble det en parentes at drosjesjåføren lurte meg og lot taxameteret gå raskere enn lovlig var.

To alternative “bomberom” hvis alarmen går

Jeg var glad for å komme frem til hotellet. Det var imidlertid stengt, og jeg ble henvist over gaten til et nytt. Etter at jeg hadde sjekket inn på rommet, banket det på døren. Det var resepsjonisten som unnskyldte seg med å si at han måtte vise meg naborommet som ble brukt som bomberom. De hadde satt madrasser foran vinduene vel vitende om at smeller det, er glass farlig i fri flyt. Heldigvis viste han meg også trappeoppgangen som var uten vinduer. Jeg velger nok den hvis alarmen går. Det var mange minner som kom opp i hodet den natten. Det ble ikke mye søvn, men er jeg våken kan jeg hvert fall be en bønn.

Dagen etter satt på en kafe på stranden. Det var deilig med noe kaldt i glasset, og sol på den hvite kroppen. Da jeg satt der fløy flere militærhelikoptre forbi. Jeg er vant til lyden av helikopter fra Svalbard. Der var de ute for å redde liv, mens i Tel Aviv flyr de langs kysten for å drepe. Det er forskjell på det. Gaza ligger 7 mil sør for der jeg satt og nøt min pils. Den hadde en bismak jeg ikke ble kvitt.

Mens husene smadres sementeres hatet!

Jeg klarte ikke å ta meg et bad som om ingenting har hendt. Det er for mye blod som har rent i havet der hvor jeg skulle kjøle meg ned. Mer blod skal renne de neste dager og uker, forteller den politiske værmelding. Det er tid for jakt på mennesker for den som skyter med skarpt, og sulten råder når maten stopper på grensen. Målet er å drepe flest mulig, og jage naboene vekk. 2 millioner mennesker skal tvangsflyttes. Det er Israels plan. Det er en skam for verden, og for dem selv. Det vil gjøre Israel til en kriminell for all fremtid. De ødelegger for naboen, men også for sitt eget folk.

Mens husene smadres sementeres hatet. Heldigvis er reglene for Israel som når det blåser opp til storm på fjellet; Det er ingen skam å snu.

Opp av svart jord

Påsken er for mange en mulighet til å få en pust i bakken, slik også for meg. Det har gjort godt med en pause. For noen er det fjellet som lokker. Det har vært mye fokus på snøforhold og vær i høyden. Jeg fikk et skrytebilde tilsendt fra en kamerat hvor han skrev at det var siste skitur i år. Jeg svarte med et bilde av blomstene i min hage på Utsira, og skrev av jeg ikke hadde hatt min første skitur i år..

Jeg er ikke født med ski på beina. Det var palmesus og varmegrader da jeg ankom verden med et skrik. Min bror kom på besøk noen timer etterpå. Han var ikke særlig imponert over den lille krabaten som fikk alt for mye oppmerksomhet. I stedet for å bry seg om skrikerungen, gikk han rett bort til skuffen hvor han ante at det lå sjokolade og ventet på han.

Jeg har en hage. Den er ingen strøken hage på Oslos vestkant, men mye vakrere. Den ligger på øya langt vest i havet. Noen blir sjøsjuke bare av tanken på å komme på besøk, mens andre finner veien ut til det frodige liv som leves mellom fjellknausene. I påsken var det ekstra mange folk på øya. Mange av de som gikk forbi på den smale veien, stoppet opp og tok bilde av blomsterhavet i min hage. Uten at jeg gjør noe for det, vokser det opp mengder av påske- og pinse liljer. Det er et under som skjer hver vår. Det er som om hagen vil fortelle meg at undrenes tid ikke er forbi. Påsken er livets høytid. Vi feirer livet som spirer og gror.

Opp av svart jord vokser livet frem

I år planta jeg noen ekstra blomster i et bed. Det er ikke lett å holde ugresset borte når jeg reiser store deler av året, men det er likevel artig å sette ut stauder og grave ned noen frø. Jeg skal innrømme at det ikke var min ide, men min bedre halvdel som satte meg i sving. Vi måtte ta på ekstra jord, og vanne det vi plantet slik at det får mulighet til å gro. De neste ukene må de klare seg sjølve. Da vil nordavinden og regnbyger ta seg av oppgaven som gartner.

Påskens under er selve livet som gror. Det er også den kristne tro. Vi tror på livet, og livets Skaper. Vi vet om dødskreftene. Vi kjenner til krefter som vil rive ned. Det vet vi fra eget liv, og i våre større fellesskap. Mye vil ha mer. Det er destruktive krefter i øst, og også i vest. Vi vet om dem, men vi tror på noe sterkere. Vi tror på livet! Med en slik tro er vi med på å spre håp som kan vokse opp midt mellom tistler og ugress.

Julen varer til påske, sies det i et av våre ordtak. Vi kan se utover horisonten og si at påsken varer lenger. Vest i havet blir jeg aldri lei av å se utover havet. Da skimter jeg landet bortenfor. Påsken peker fremover. Den varer evig.

Kristus er oppstanden! Det er budskapet. Det gir håp både inn i det livet vi nå lever, og i det vi aner som en mulighet etterpå.

Jeg ønsker deg Guds velsignelse i lyse og mørke dager som kommer.

Bildet av en kunstinstallasjon i gamlefyret på Utsira