Det var noen kvartaler til de mer kule utestedene. Jeg hadde gått forbi flere av dem. De finner jeg i alle byer. Jeg lette etter en lokal restaurant, en av «de brune», som vi kalte dem før i tiden. Det var den gang vi skrev cafe med k, og vi kunne finne eggeskall i lapskausen. Det husker jeg fra Vinkelkafeen på Majorstua i Oslo. Den savner jeg mer enn Olsen cafe og Stravinsky.
Jeg fant stedet jeg lette etter. Det bare dukker opp av seg selv. Den som leter, finner, selv når gater og språk er ukjent. Jeg måtte hente menyen selv. Kelneren var opptatt med å ta en røyk med venner i porten. Slikt må prioriteres før fremmede gjester som tilfeldigvis hadde havnet innom på besøk. Men der tok han feil. Det var ikke tilfeldig. Det var dette stedet jeg søkte.
Da han omsider fant veien til mitt bord, fikk jeg klar beskjed om at de ikke tok kort. Det var kun kontant betaling. Drosjen fra flyplassen dagen før ble dyr. Da trodde jeg at jeg var kommet til et Euroland. Men her gjelder Rumensk leu, eller lei som det heter i flertall. Selv om Romania er med i EU, har de bevart sin lokale valuta. Det burde jeg visst, men det er ikke verre enn at sjåføren smilte og klappet meg på skulderen da han dro. Familien fikk mat den dagen også.
Jeg gjorde et lite nikk med hodet for å si at det var helt greit. Jeg hadde Lei med meg. Lokale sedler. Neste beskjed var at det tok førti minutter å lage maten. Og selvsagt hadde de ikke trådløst nett. Det var da han forventet at jeg skulle reise meg å gå fra stedet. Antagelig har de erfaring med rastløse vestlendinger som ikke har tid til annet enn hamburgere stekt i går.
Igjen gjorde jeg et nikk med hodet for å si at det var ok. Jeg hadde tid. Mer enn nok tid. Er det noe jeg hadde nok av denne kvelden, så var det tid. Jeg satt alene på en lokal gammel innrøykt restaurant in Bucharest, og hadde hele kvelden på meg. Og natta, hvis det skulle stå om det. Tid er en ettertraktet vare. Den er kostbar. Noen kvelder har jeg mer enn nok av den.
Måltidet startet med sesongens salat, agurk og tomat, og et flak av salat. Og en lokal øl med bilde av en bjørn på etiketten. Selv om den ikke var hvit, følte jeg meg hjemme. Det er slike steder jeg leter etter på mine reiser. Steder med historie, lokal kultur, og sjel!
Det ligger en fare i å rote seg inn i små trange gater. Da kan en fort bli mål for de som er ute etter rask rikdom, uten å måtte gå veien om rulett. Det handler om å se seg rundt, og helst holde seg i opplyste gater. Slik er livet vi lever, du og jeg. Det kan være forbundet med risiko å gå alene i mørke smug, men selv velger jeg å rusle nettopp der. De store avenyer, og de store katedraler, får andre ta seg av.
Hovedretten var som forventet, et sted midt på treet, men den var ny og ukjent. Det var en lokal rett fra nabolandet Moldova. Kjøtt og saus, og en rar potetpudding med et stekt egg over. Jeg har hatt bedre middager enn det, men det var ikke poenget. Som eneste fremmede i lokalet fikk jeg en opplevelse som satte alle sanser i bevegelse. Lukt, smak, lyd og mye mer. Selv kelneren smilte da jeg skrøt av atmosfæren på stedet. Det var nesten som vi ble gode venner i løpet av måltidet.
Alle mennesker smiler når de får ros! Så enkelt er det. Hvis du ikke gir ros, hvis du ikke viser raushet, -hvordan kan du forvente å få noe positivt tilbake? Det er sjelden du får et smil, hvis du ikke gir et først! Det er nok av sure mennesker som tror at det er noe galt med alle andre enn seg selv. Mennesker ser seg selv i et speil, uten å vite om det. Er de sure, blir de møtt med surhet. Smiler de og sprer glede, vil de få et smil i retur.
Det er sjelden du får et smil, hvis du ikke gir et først!
Musikken på restauranten var umulig å høre. Den var bakgrunnsstøy som ble overdøvet av trafikken utenfor. Busser og mengde av biler skapte et sus av lyd som aldri tok slutt. Rart hvordan jeg satt der og nesten ikke la merke til det. Lyd overdøvet lyd.
Jeg har sluttet å røyke. Det er mange år siden jeg stoppet med det. Livet er bedre uten. Antagelig vil jeg leve lengre og bedre i min alderdom av den grunn. Men etter denne kvelden i Bucuresti, luktet det røyk av både hår og klær. Da mintes jeg et dikt jeg skrev da jeg var yngre enn jeg er i dag. Det var den gang jeg røykte mens neste sigg lå klar.
Som bønner til Gud stiger min røyk mot himmelen
en Gauloises uten filter
først brennende i mitt indre
så mot himmelen i en sky
Englene nyter kriblingen i neseborene
pirring av rått liv
glødende i mørket
Ringer formes fra jord som rop
jeg tror
jeg tror