Liker du å reise? Vi fikk det spørsmålet på et kurs jeg var på for noen uker siden. Alle rekte opp handa, utenom meg. Folk så rart på denne sære mannen som satt der uten å ta del i felleskapets samstemte melodi. Noen smilte overbærende, vel vitende om at jeg var den som reiste mest blant de som var til stede. Men sannheten er at jeg aldri har sett livets svar i det å reise.
Det er mange dilemmaer i kjølvannet av det å bevege seg på og over jordens overflate. Det handler både om forbruk, klima, forskjeller i økonomisk ståsted og konflikter en møter på reiser. Det enkleste er å ta på skylapper slik at en minsker oversikten og har nok med seg selv, men da kan det å reise bli vår tids imperialistiske og egoistiske vandring på jord.
Spørsmålet blir hvilke spor vi setter på våre reiser.
Hvis det å reise kun handler om å få farge på egen kropp og mest mulig billig alkohol innabords, er det en noe primitiv måte å bevege seg på. Dette sier jeg, vel vitende om at også jeg nyter det å ha noen dager på en strand der solen varmer fra skyfri himmel. Enda bedre blir det hvis jeg kan sitte under et oliventre med et glass lokal rødvin uten å gjøre noe annet enn å la alle sansene bevege seg i sakte film.
Det er både lærerikt og kan være viktig å møte andre kulturer og tradisjoner på reiser. Selv et enkelt lite besøk, kan være et møte som kan skape gode spor både i en selv og i de en møter. Det frisker opp og gir en større horisont å bevege seg utenfor nabolaget. Vi lever i en global verden med alle farger det innebærer. Likevel er det for meg ingen drivkraft i seg selv stadig å se nye steder.
Det er positivt å møte mangfoldet i naturen og i ulike kulturer.
Det store privilegium ligger i det å være et sted over tid, eller komme på besøk flere ganger, og dermed bli kjent med kulturen og folket som lever der. I beste fall kan en også bidra inn i et arbeid som handler om å løfte menneskers liv og verdighet. Da gir det å reise større mening. Dermed er det ikke selve det å reise som er drivkraften, men verdiene som følger det å bygge det gode felleskap på jord.
Det er menneskemøtene som gir mening. De er viktige både der vi bor, og i møter vi får når vi beveger oss lenger vekk fra vårt lille nabolag.
Derfor ble jeg sittende, på spørsmål om jeg likte å reise. Det er ikke selve reisingen jeg liker, men det å treffe mennesker og gjøre noe for at jorden skal være et bedre sted for voksne og barn. Det jeg gjør kommer ikke i en historiebok, men likevel kan det være en dråpe som gir vann til tørr jord. Hvis mange bidrar, kan vi være med å skape en fruktbar oase. Da kan det spire og vokse opp de vakreste blomster.
En reise har flere muligheter. Det kan handle om å reise utover jord, men det kan også handle om å reise innover. Der ligger det mulighet for en utvikling av seg selv, og for utvikling av de en møter. Det handler om å komme bak overflaten og se dypere inn enn bare storturismens fasader. Den beste reise er likevel å reise hjemover. Det å komme hjem er tross alt det beste ved det å reise.