Den siste måneden har jeg stått opp med fuglene. Det er et bevisst valg jeg har gjort. Med temperaturer som kryper over førtitallet, er det best å stå opp tidlig hvis en skal få seg en tur.
På morgenen er det ned i 24 C. Det er en deilig temperatur å gå tur i, men i går var jeg litt sen. Det hadde sin grunn siden jeg var i et godt lag kvelden før. Jeg får skylde på «dårlige» venner. Jeg kom meg ikke ut på min morgentur før 0830. Da var temperaturen allerede 29,9 C, og det steg fem grader mens jeg gikk.
Offisielt blir det aldri mer enn en 49 C i Dubai. Det er et like sannferdig tall som at kvinner ikke blir eldre enn 29. Varmegrensen handler om at hvis det skulle tippe over femti, må arbeiderne permitteres resten av dagen. Da blir det for varmt å jobbe. Derfor er det greit for arbeidsgiverne at det offisielle tall stopper før den magiske grense. Selv hadde jeg nok parkert før det.
Det er et slit å gå med munnbind i varmen, men jeg sniker det under haka når det ikke er folk i nærheten. Det er nok av kameraer som ser hva jeg gjør, men det er lov å trene uten munnbind. Derfor tar jeg på meg en t-skjorte hvor det står Spitsbergen Maraton og er en tegning av en isbjørn på ryggen. Jeg har aldri sprunget maraton, men jeg var speaker noen år. Det var en maraton med ord, men det vet ikke politiet som har stoppet meg bare en gang. Da måtte jeg vise legitimasjon som jeg selvsagt ikke hadde på meg, men det hjalp med noen ord.
Denne våren bor jeg på et sted «kor ingen skulle tru at nokon kunne bu». Dubai er ikke et sted hvor naturen har lagt til rette for at millioner av mennesker skal jobbe og bo. Høyhus skraper i skyene og får Manhattan til å bli en øy med dukkehus. Problemet er at her ikke er noen skyer. I februar opplevde jeg fem regndråper. Siden har det vært sol fra skyfri himmel.
Varmeovner er ikke nødvendige i sør, men jeg tror Dubai bruker like mye strøm på å kjøle ned som Norge bruker på å varme opp. Jeg har aircondition stående å suse natten igjennom, og hvis varmen blir for trykkende om dagen blir det å gå tur på et kjøpesenter. Det er det mange som gjør. Der er det behagelig temperert.
Den stående vitsen er å spørre om vi skal grille lørdag kveld om en uke. Blir det regn, eller storm, eller kanskje snø? Vitsen er like tørr som ørkenen som er gjemt under betong og asfalt. Det eneste sikre er at du trygt kan invitere til grillaften om en uke eller tre. Faren er større for at korona-politiet kommer og gir deg en kraftig bot, enn at været skulle endre seg.
Denne påsken hadde vi gudstjeneste ute i 38 C. Det var sytti grader varmere enn det vi hadde på det kaldeste på Svalbard. Der hadde jeg prestekjolen over skuterdressen, men da vinden kom ble nesen hvit av kulden. Da dro jeg opp min finlandshette som dekket det meste av ansiktet. I Dubai er jeg mer redd for å få nesen brent, men det handler om noe av det samme. Det dreper hud og kan skape varige problemer.
Ørken
Det mest fascinerende med Dubai finnes utenfor byen. Der ligger ørkenen.
Det er noe med uendeligheten av sandkorn som ligger i dyner bortover som om det aldri tar slutt. Det minner meg om havet med sine krefter og bølger. Hav og ørken er to ulike verdener, men de har også sine likheter. Salte dråper og sandkorn krever respekt og evne til å beherske det, ellers kan en utfordring fort bli et problem. Det er magisk å se solen gå ned over ørkenen, slik det også er magisk når solen går ned i havet vest for Utsira.
Jeg har vært med på tur i ørkenen hvor vi grillet da solen gikk ned. Det gode vennskap på et magisk sted. Det skaper minner som gir livet mening. Og jeg har overnattet i en grotte i Palestina sammen med hyrdene på marken, og våknet da solen gikk opp. Med utsikt utover ørkenen var det som i et eventyr. Da smakte morgenkaffen godt.
Nå er det blitt for varmt å dra på tur i ørkenen. Det er bedre å kjøle seg ned i et svømmebasseng.
Jeg trenger jo ikke sand mellom tærne hver dag.