Årets første bad i Småvågane er unnagjort. Sammen med mitt søskenbarn Arvid, gjorde jeg det mange ikke våger. Det ble en frisk affære. Hvor kaldt det var, avhenger av hvem vi snakker med. Skal vi skryte, noe vi mer enn gjerne gjør, sier vi at det var kaldere enn det var. Litt krydder på maten hører jo alltid med. Er målet å få andre til å bade, plusser vi gjerne på noen grader slik at det blir varmere enn lenger sør. Det er jo ikke alle som er så barske som oss.
Selvsagt legger vi ut noen bilder fra heltedåden på fjesboka. Det er jo ingen vits i å bade i havet hvis ingen får vite om det. Det er slik det er blitt. Det var annerledes før i tiden. Min tante, Lovisa, drev krambua i Nordevågen på Utsira. Det var den gang folk kunne skrive i en bok hva de kjøpte, og betale når de hadde penger. Det var ikke hver dag de hadde det. Havet var der de høstet, men havet var også stormfullt og en hard arbeidsplass. På sommeren lurte tante Lovisa seg bort fra krambua midt på dagen. Da gikk hun aleine til Småvågane for å bade. Hun tok aldri bilder og la ut på nettet. Hun var mer privat enn det. Hun gjorde det kun som en frisk smak av sommer. Likevel regner jeg med at kjeften gikk på krambua slik at alle fikk med seg hvor kaldt det var. Det var krambua som var fjesboka før i tiden.
Arvid nyter årets første bad.
Selve beviset! Min bror mener at bildet ble tatt for flere år siden, men det er rykende ferskt.
Foto: Arvid Helgesen
Hvor kaldt det var i havet da Arvid og jeg badet? Det finner du ut hvis du tar en tur vest i havet til Norges minste kommune, Utsira. Det jeg kan røpe er at det var like varmt i sjøen som det var i lufta. Forskjellen var at vi hadde på oss mindre tøy da vi badet, enn da vi ruslet på stien forbi Måkeskitmyra til Småvågane.
Med store ord gikk vi ut over «catwalken» som førte ut til selve badestedet. Det var fjæresjø, og dermed måtte jeg stå over det å stupe. Jeg ser det som seigpining og gå sakte ut i sjøen. Da er det bedre å gjøre kort prosess. Det store problemet var likevel verken kulden eller manglende flo. Akkurat der vi skulle gå ned badetrappen, lå det en farlig brennmanet og ventet. Den lå klar til å svi av de edleste deler. Den var ikke stor, brennmaneten, men den hadde lagt seg strategisk til midt i taren.
Det skal mot til å ta et bad i denne jungelen.
Jeg liker ikke tanken på at det er krabber som rusler i taren. De kan forsyne seg av tærne og andre løse deler, men de har en tendens til å forsvinne bare vi viser våre hvite kropper. Verre var det med maneten. Den lå der og ventet tålmodig på sitt bytte.
Det ble Arvid som tok ansvar. Han kan skryte av at han var første uti dette året, noe han selvsagt allerede har gjort. Han gikk ned og tok et fast tak i maneten. Da er det viktig å gripe tak i oversiden, og holde seg unna de lange trådene. Med et fast grep kastet han maneten langt utenfor vår rekkevidde. Dermed var det ingen vei utenom. Vi gikk ut midt i tareland, og dukket under der det var dypt. Det var første gang i år, men ikke det siste. Det å bade gir mersmak.
Da min far vokste opp på det han kalte sin barndomsøy, lærte han å svømme der havet stod rett inn mot knausene. Før han kunne svømme, kastet han seg ut i bølgene og lot seg føre inn til land. Det var hvert fall det han sa. Også han likte å krydre historiene slik at de ble mer spennende enn det de var.
Etter at vi hadde tatt de bilder vi trengte for at folk kunne kalle oss «tøffinger» på facebook, satte vi oss ned på en platting som er bygd for det formålet. Arvid fant frem en blå boks med noe brunt oppi. Det mente han at vi fortjente etter årets første bad. Det er jo tross alt ikke alle som har våget seg uti vest i havet i år, men enda har du sjansen. Sommeren har nettopp begynt.
Det gjør alltid godt å ha tatt et bad.