Gratulere med dagen! Den 6.februar feires Samefolkets dag, eller Samenes nasjonaldag som den også kalles. Det samiske flagget heises til topps over hele vårt land. Det gjør vi med stor ære og glede. I tillegg til at det er samefolkets dag, er det også vår dag! Det er vår urbefolkning som feirer sin dag. Vi feirer sammen og markerer dagen med respekt, solidaritet og stolthet. Derfor henger det norske og det samiske flagget side om side.
Det var så seint som i 1993 at samene feiret sin dag for første gang. I dag feries 6.februar av alle samer, samme hvilken stat de bor i.
Samefolket har bosettingsområder i Norge, Sverige, Finland og Russland. Deres landområder strekker seg fra Kola-halvøya i nordøst til Sør-Norge og Sør-Sverige. Dette området kalles Sapmi, eller Saemi, eller et ord som vi kjenner igjen fra en sang: Samiid eanan.
Samefolkets dag er viktig. Det handler om å verne om det samiske folk og deres særpreg. Vi trenger alle å være bevisst våre ord og handlinger i forhold til minoriteter slik at vi ikke sprer fordommer og et negativt menneskesyn. Hvert enkelt menneske er verdifullt og unikt. Det gjelder selvsagt også de som hører til verdens urbefolkninger.
Viktige saker for urbefolkningene er eiendomsrett, identitet, språk, religionsfrihet og retten til å velge sin egen livsstil, sine egne klær og sine egne boliger. Dette åpner for lokale politiske saker og behov for nasjonale og internasjonale avtaler.
Selv om det samiske nærværet er lite der jeg bor, kan vi likevel sympatisere med en folkegruppe i vårt eget land, og med minoriteter verden over. Det er viktig at vi øker våre kunnskaper og bryr oss.
Det er vanskelig å si det eksakte tall på hvor mange samer som finnes, men det antas et sted mellom 50.000 – 80.000 samer. Den største gruppa finner vi i Norge, hvor det er rundt 40.000 samer. I Russland er det omlag 2000 samer. Der er samene en liten og utsatt minoritet hvor den samiske kultur, deres språk og levesett blitt forsøkt tilintetgjort.
For noen år siden besøkte jeg Murmansk og Kolahalvøya. Der intervjuet jeg Semon, en ung same på 23 år. Han var danser og reineier. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da han fortalte at det fremdeles for mange var forbundet med skam å være den de er.
Jeg spurte hvor han kom til å være til vinteren, og om noen år:
Hvor jeg er til vinteren? Hvordan kan jeg vite det? Mitt liv er å være same. En same vet ikke hvor han er til vinteren. Hvis jeg ikke vet hvor jeg er til vinteren, kan jeg heller ikke vite hvor jeg er om ti år. Hvor vinden vil blåse, vil jeg gå.
Som avslutning på vår samtale vinker han farvel med ordene som setter 6.februar i perspektiv:
Vi vil gjøre vår kultur anerkjent.
Vi prøver å puste. Vi prøver å leve.
Bildet er fra en samisk-norsk klimagudstjeneste i Sør-Varanger i 2019.