Det er ikke lenge siden, mindre enn et år, siden jeg forflyttet meg raskere rundt jorden enn Phileas Fogg. Han brukte åtti dager i Jules Vernes roman fra 1873. Boken har en frodig og god historie med bakgrunn i et veddemål, men tiden er ikke lenger en utfordring. For ett år siden var det en lek å reise over kloden. Det var enkelt å krysse landegrenser. Det var som å leve i en fremtidsfilm, science fiction, men det var før det sa stopp. Livet før korona. Nå er vi tilbake til attenhundretallet. Igjen vil det ta mer enn åtti dager å reise jorden rundt, og det vil ta tid før det åpner opp.
Fra et liv i fart, lever jeg nå et langsommere liv. Livet i sakte vals. Det haster ikke å komme frem. Fra å sveve over skyene går jeg i år steg for steg. Det er jordkontakt under føttene. Jord og svette, og tanker som får flyte i fred.
Før dro jeg fra sted til sted. Nå handler livet om å være. Og se. Lukte. Smake på det lille som skjer, som en riktig krydret hverdagsrett. Ikke for mye. Ikke for lite. En anelse urter, pluss litt salt og pepper. Det er ikke mer som skal til. Jeg er i godt selskap når jeg er sammen med meg selve. Sammen med andre blir det gourmet.
Livet har gått fra bugnende koldtbord til varm kaffe på termos. Det enkle er mer enn nok. Ord deles mens kaffen blir kald. Stillheten alene eller sammen. Det enkle livet leves uten at klokka springer av sted.
Rusletur i skogen
For noen dager siden gikk jeg tur i skogen. Sjøen var like ved. Det var vått i terrenget. Grønn mose før det noen timer senere frøs til. Trær er ingen selvfølge. Jeg bodde en periode på Svalbard. Der var det ikke et tre. Nå nyter jeg å gå i skogen og smake på lukten av trær og fuktig grønn mose. De som ikke tror de kan smake på luften i skogen går glipp av mye. Sanser er mer enn å se.
Snart begynner det å spire. Blomster vil titte frem. Løv på trærne vil sprette ut. Lyset kommer tilbake. Mens vi venter kan vi nyte vinteren, hvit og fager som en brud. Vi lever i ventetid. Vi venter på det som vi håper vil gå forbi. Landet på den andre siden. Tilbake til fremtiden.
Nå er det tid for bare å være til. Det er en kunst.
Kunsten å smake på hvert sekund.
Før forsvant tiden før den hadde begynt. Det var som å kjøre speedbåt og hoppe fra bølge til bølge. Det har jeg gjort mange ganger. Nå har jeg heist seilene og venter på at et vindpust skal gjøre at jeg igjen kan sette kurs. I mellomtiden sitter jeg helt stille og bare er til. Puster inn. Puster ut.
Kunsten å leve sakte
Mens jeg venter på vind i seilene setter jeg over kaffekjelen og lar viserne på klokka leve sitt eget liv. Det er ingen hast. Selv et minutt tar tid. Seksti verdifulle sekund av livet blir til timer og døgn. Det langsomme livet er en verdi jeg ikke alltid har mestret, men akkurat nå er livet slik.
I dag stod jeg opp mens det enda var mørkt. Det gjør jeg hver morgen slik virkeligheten er blitt. Vi lever i mørketiden. Jeg tenner et stearinlys for den nye dagen som er i ferd med å gry. Mye har stoppet opp, satt på vent. I mellomtiden kan vi puste rolig. Tiden springer ikke. Livet går sakte videre. Sakte, uten å stoppe opp. Ordene stopper ikke selv om de tar en pause før de kommer ut.
Bevegelsen er viktig å beholde selv når vinden gjør at skuta ligger midt på fjorden og havet er flatt. Det er den jeg søker. Bevegelsen! Selv når livet stopper opp går jeg videre. På fjorden finner jeg fram noen årer og nyter at skuta sakte kommer på gli.
Livet har mistet noe av sin spenst og dynamikk. Likevel beholder jeg kraften og troen på fremtiden, - og på livet i dag. Det er et bevisst valg jeg gjør.
