Lørdag morgen samlet det seg en liten gjeng mannfolk i Nordevågen på Utsira. De satt på rekke og rad slik som fiskerne før i tiden da de ikke var på havet. Jeg husker jeg som barn gikk forbi dem der de satt med sine skipperluer og smilte til historiene som ble fortalt. De tygde skrå alle som en. Det var slik den første midtstripen i den smale veien på Utsira ble til. Siden tok veivesenet patent på oppfinnelsen og malte den på veier over hele landet, men de malte den gul. I min barndom var stripen svart.
Det var en aldrende gjeng som møttes denne lørdagsmorgen. Alle var ett år eldre enn for ett år siden. Det er slik det går med de fleste av oss. Jeg kjenner ingen som ikke blir ett år eldre for hvert år som går. Plutselig er år forbi og grått hår og furet værbitt over landet er det som sitter igjen.
De fleste hadde gode unnskyldning for ikke å være med. Det handler om rygger som verker og smerter de fleste steder. Selv viljen kan jeg kjenne at jeg har vondt i noen ganger. Den beste var da en av gutta ringte dagen før. Han påpekte at han hadde falt på isen. Det er over tre måneder siden isen smelta på Måkeskitmyra, men om isen ikke holder får han gyldig fravær for god fantasi. Han fikk dog ikke fisk i garnet for fremmøte slik en gjorde på søndagsskolen i gode gamle dager.
Mitt søskenbarn Arvid er den som ringer rundt og får folk til å stille opp. Jeg var så dum at jeg sendte han en melding om at jeg var på vei ut til øya i pinsen. Det tok nøyaktig sytten sekunder før det tikket inn en velkomst til dugnad på lørdag morgen. En slik velkomsthilsen er som en innkalling å regne. Hvis jeg skulle snike meg utenom som Peer Gynt, ville jeg få høre det resten av året.
Pinseaften, som både kan være morgen, midt på dagen og om kvelden, var det duket for årets dugnad. Badebrygga i Småvågane skulle settes ut. Det er en jobb som «Nordevågens Venner» tar seg av. Som medlem i foreningen slipper jeg ikke unna. Da må jeg gjøre min plikt. Det aner meg at Arvid er slu nok til å vente med dugnaden til han vet at jeg er på øya. Da vet han hvert fall at det er ti tommeltotter som er med på å ta i et tak.
Dugnadsgjengen har det ikke travelt. Det blir tid til en god prat før vi rusler ut til den lille vågen hvor brygga ligger på land og venter. Den var større før. Nå er det bare som en rød løper som du kan gå på til der dukkerten vil finne sted. For noen år siden slo havet seg vrang og fant ut at den ville rydde bort brygga før dugnadsgjengen hadde tatt den inn for vinteren. Det var en vinterstorm som kom et par måneder for tidlig. Det er slikt som skjer. Brygga ble slått i stykker og slengt rundt omkring. I ettertid har plassen for å legge seg ned blitt flyttet lenger opp på land, og badeplassen er redusert til en grå løper for å få seg et bad. Noen kalle det en motemolo, som de som er fine på det kaller for catwalk, men det er ikke flere enn måken som ser deg gå utover piren med dansende steg.
«Utrolig ka me får te når me gjørr det samen», sier Torleif. «Ta an litt aust igjen», påpeker Johannes. Det er ingen som snakker om høyre og venstre. Det går på himmelretninger på øya vest i havet. Alternativ vil være styrbord og barbord. «Vi må kimse an litt for å få an til å ligge», sier Rasmus, mens Arvid og Øyvind haler og drar. Selv forsøker jeg å ikke stå for mye i veien.
Disse folka visste hva de gjorde. Det var ikke første gang. Og ikke siste.
Uten dugnaden stopper Norge, hvert fall blir vi mye fattigere.
Det er to termometre i vannet. Du må alltid legge sammen de to for å få riktig badetemperatur!
Etter at piren er på plass, trylles det frem termoser og kanelsnurrer. Arbeidsgjengen lar kjeften gå. De største politiske knuter blir løst raskere enn det tok å sette ut brygga. «Nei, det ser eg ikkje lyst på», sies det etter å ha satt fokus på valget til høsten. Det er ingen ordstyrer som på Tinget. Her snakker alle på samme tid slik Sirabuen alltid har gjort. Vest i havet er en vant til å snakke i motvind. Småpartier og de store. Og Covid. Det viruset finnes ikke som en dugnadsgjeng ikke kan kontrollere. Samtalen går over til livet under havet, og over. Båter, selvsagt må vi snakke om båter. Det hører med.
Tilbake i tid. Det er alltid det som er kjekkest å snakke om. På en liten øy er ikke historiene over selv om tiden er forbi. Jeg fortalte om min far som sammen med andre barn kastet seg i bølgene uten å kunne svømme. Bølgene kastet dem inn til land igjen. Jeg ser for meg min far og småguttene der lek var alvor. Han var flink å fortelle, det skal han ha, men ikke alt var sant. Det var da heller ikke meningen. En historie skal være som da silda ble lagt i tønner sammen med grov salt. Samtidig som en historie kan ha i seg en stor grad med salt og «Siraskrøyt», var det alltid noe sant i det som ble fortalt.
I år gjorde vi en feil riktig. Det er ikke alltid vi kan skryte av våre feil, men i år slo det til. Vi hadde glemt å ta med oss badebukse. Det gjorde at årets første bad i nord på øya i vest må vente noen dager. Vi la ut to termometre fra badestigen. Det ene viste 9 grader. Det andre viste 11. Tilsammen blir det 20 grader. Det er mer enn det har vært på mange år. Da kan jeg love at jeg skal ta et bad sammen med Arvid rett etter pinse. Noe må jo også vi kunne skryte av.
Gjengen hadde med seg smilet både før, under og etter dugnaden. Det er bare å glede seg til neste gang!
Fra venstre: Øyvind Vestre, Rasmus Skjelde, Torleif Rasmussen, Johannes Johansen, Arvid Helgesen og undertegnede. Foto: Åse Marit Helgesen
Jeg måtte prøve motemoloen på 1.pinsedag. Neste gang jeg går der blir med mindre klær.
Foto: Tor Leif Helgesen