Mangelen på håp gjør inntrykk flere steder hvor jeg reiser. Spesielt handler det om deler av Midtøsten. Det å bli kjent med folk og deres barn vel vitende om at morgendagen er svært begrenset, gjør også noe med meg. Mørke skyer ligger lavt og tyngende over mange menneskers liv og fremtid.
På Balkan var det annerledes. Etter krigene i nittiårene var håpet om endring sterk til stede. Det var en positiv drivkraft. Både humanitært og fredsmessig, pekte håpet vei som en stjerne på himmelen. Atmosfæren var tung på den måten at krigene hadde satt sine dype spor som fremdeles lå åpent i dagen, men håpet for fremtiden var klart. Statene i det som en gang var et samlet Jugoslavia gikk i retning av å bli en naturlig del av Europa og EU. Der lå drømmen om en normalitet. Fremtiden lå i samhandling under en ny europeisk paraply.
Fra årtusenskiftet jobbet jeg fire år som leder av Kirkens Nødhjelps operasjoner Balkan. Det satte dype spor. Det som gjør mest inntrykk på meg når jeg i dag igjen beveger meg på Balkan, er mangelen på håp. Følelsen som mange uttrykker direkte til meg er at de ikke lenger er i en etterkrigstid, men i en førkrigstid. Balkan har gått fra «post-war time» til «pre-war time». Hvis det er mer enn bare en følelse, er det svært alvorlig.
Det ligger mange frustrasjoner og ulmer under overflaten. Optimismen fra årtusenskiftet, er byttet ut med pessimisme. Mange forlater skuta så snart de kan. Fra Serbia flytter i overkant av 50.000 til vestlige land hvert år. Serbia er et land hvor det er i ferd med å bli flere pensjonister enn arbeidsdyktige. Den samme bevegelsen ser vi i flere av de andre nabostatene. Mange av dem som reiser er ressurspersoner som vi har bruk for i land lenger nord. Det er et dilemma. «Brain drain» er her et begrep som blir brukt («hjerneflukt»).
På et gatehjørne i Beograd finner jeg denne tegningen av krigsforbryteren Ratko Mladic. Teksten er poetisk, og er en takk til generalens mor for at han ble slik han ble. Myndighetene lar slike tegninger stå velvitende om den nasjonalistiske propagandaen den innehar
Tidligere rådet den serbiske politiske drømmen om et større Serbia; Great Serbia - Velika Srbija. Slik lå også drømmen om et Stor-Albania, eller Etnisk Albania. I 2020 skiftet den politiske kursen i Serbia over til «Den serbiske verden»; Greater Serbia - Srpski svet. Dette blir kritisert fra nabostatene som påpeker at det ligger aggresjon i den politiske kursen. Faren er stor for at nasjonalismen fremdeles er aktivt til stede under overflaten på begge sider av grensene.
De som trodde på endring til det bedre på Balkan er i ferd med å gi opp.
Selvsagt er det internasjonale samfunn representert i området, men fokuset er ikke lenger like sterkt som det var. Det er en naturlig utvikling, men også farlig. EU på sitt beste har vært en fredsmekler på Balkan på den måten at drømmen om medlemskap har vært et symbol på fremgang og stabilitet. I dag har EU også store utfordringer på hjemmebane som tar energi. Brexit, utfordringer i enkelt medlemsland og selvsagt pandemien, har satt Balkan på vent. I tillegg er det flere stormakter som har sine interesser i området. Det har en tendens til å føre til bråk.
Bosnia er ikke ferdig. Freden der er skjør. Landet er fremdeles delt ifølge Daytonavtalen fra 1995. Det er som om avtalen har sementert en mur gjennom landet. Avstanden mellom den serbiske og den muslimske befolkningen er stor. I tillegg er der også kroater som drar i en tredje retning. Videre ulmer det mellom Serbia og Montenegro. Og på grensen til Kosovo er det demonstrasjoner rundt bilskilt. Små konflikter har en politisk undertone som fort kan eksplodere. Det har historien flere tragiske beretninger om. Spørsmålet blir om det også vil komme til å utvikle seg i en voldelig retning i tiden fremover. Det som ulmer av pessimisme, kan veldig fort bli en storbrann.
Selv har jeg tro på fred i regionen. Jeg tror og håper på en positiv økonomisk og demokratisk utvikling for alle statene på Balkan, men mitt håp betyr ikke mye hvis de som bor her mister håpet. Da skal det ikke mye til før det igjen smeller. Det kan fort skje. Fort er nok i denne sammenheng noen år frem i tid, men det er viktig å jobbe aktivt for fred og stabilitet både i det korte og det lengre perspektiv. En ny krig er ingen tjent med.
Bildet er fra Jugoslavija Museum, også kalt Tito museet, i Beograd.