Heldigvis er ikke luften på sitt verste i New Dehli da jeg besøker byen. Forurensingen er et stort problem i Indias storbyer. Det er flott med grønne parker og muligheter til å bevege seg utendørs, men når luften er direkte farlig blir det med en hvis risiko en beveger seg mellom palmer og vakre blomster. Det er viktig å ha luftrensere innendørs. Det er kun de privilegerte som har råd til. De fleste av de tjuefem millioner innbyggerne som bor i Dehlis storbyområdet, lever i den forurensede luften hele døgnet.
For ikke bare å bevege meg i den nyere dele av storbyen, i hovedstaden New Dehli, setter jeg kurs mot gamlebyen; Old Dehli. Jeg blir advart av flere på forhånd. Noen jeg treffer hadde vært der dagen før. «Ta på deg maske, ellers blir du svart innvending», var rådet jeg fikk. Det handlet om at luften kunne tygges på grunna av forurensingen. «Pass deg for tiggerne og unngå folkemengder», var et annet råd. Jeg er jo ikke særlig rik, tenker jeg høyt. Det blir selvsagt motsagt. Selv om de fleste av oss ikke føler oss spesielt rike i norsk sammenheng, er vi vanvittig rike i forhold til de fleste mennesker på jord. «Alle i Old Dehli vil se at du er rik!», var konklusjonen jeg fikk med meg.
Jeg trosset advarslene jeg fikk, men tok de likevel med meg. Dermed var det litt med bange anelser jeg satte kurs mot det gamle sentrumet. Jeg kunne jo valgt det enklere ved å se noen monumentale bygninger som jeg kunne fotografert meg selv ved. Selfie på Taj Mahal ville gitt mange likes. I stedet satte jeg kurs mot det fattige området i storbyen.
Jeg hadde avtale med en organisasjon som jobber med gatebarn; Salaam Baalak Trust Delhi. De driver barnehjem, men arrangerer også byvandringer. Guiden Rohit møtte meg i utkanten av bydelen. Som barn sov han selv på gata, men fikk muligheten til skole og trygghet gjennom å bo på et barnehjem organisasjonen driver. Han er lommekjent i de små gatene, og førte meg rett inn i den store labyrinten.
Et stort tre stenger nesten veien i de trange gatene. Treet er hellig, som en gud, og kan dermed ikke fjernes. Treet er blitt en viktig del av Old Dehli.
Gatene ble til små smug. Her hadde jeg ikke funnet fram uten en dyktig guide. Det er også en sikkerhet å bevege seg sammen med en som kjenner stedet, og som folk kjenner igjen. Vi går inn i den hinduistiske delen av byen, hvor vi besøker noen små templer. Da er det av med skoa, og noen steder også strømpene. Ikke alle steder får jeg ta bilder, men Rohit sier fra hva jeg kan og ikke kan. Også andre varianter av religioner og deres hellige hus, besøker vi. Det er på mange måter en ukjent verden med farger og uttrykk som virker fremmed. Hinduismen er en religion jeg vet lite om.
Vi besøkte et lite trykkeri. Det foregikk på den gamle gode måten. Sjefen, på det øverste bildet, satt å fulgte med på prosessen
Flott å se at der var arbeidsplasser. På systuen var det stor aktivitet
På mange hus henger det et oransje flagg. Det er blitt et symbol som handler om drømmen om et «rent» India uten at «fremmede» religioner skal påvirke kulturen og landet. Oransje er hindunasjonalistenes farge. Det er både en politisk og religiøs bevegelse. Den er antimuslimsk, og mot det religiøse mangfoldet. Det er rart å se mange av disse flaggene under vandringen i Old Dehli, og samtidig besøke moskeer og kirker i området. Det er nettopp mangfoldet som preger bydelen. Folk med ulike religiøs tro bor tett i tett i de trange gatene, og det fungerer som regel veldig bra.
De blå tuktuk’ene er elektriske. Det er et viktig fremskritt i byen. Mer negativt er det oransje flagget som den er pyntet med. Det er et hindunasjonalistisk symbol.
Verdier er viktige i vår tid. Fra tuktuk sjåføren til kelneren, guiden, vaktene, diplomaten, religiøse ledere og andre jeg treffer på min vei, internasjonale og lokale mennesker, blir ofte samtalen rettet mot viktigheten av å respektere mangfoldet.
Det er ikke forskjellene som er en trussel. Faren er når vi ikke respekterer forskjellen.
De fleste jeg treffer er enig i at det er viktig å respektere ulikhetene. Muslimen som kjører meg, forteller at han feirer jul sammen med sine kristne venner. Han har ramadan og sliter litt utover dagen, men kjører meg selvsagt til en god lokal restaurant. Den kristne guiden løfter opp respekten for de mange altrene hinduene har i smågatene. «Her må du ta av deg skoene», forklarer han idet vi skal inn i det hellige. Den hinduistiske vakten jeg snakker med hilser meg velkommen som kristen prest.
Livet leves i de trange smauene. Jeg får ingen onde blikk, og det er ingen hender som forsøker å ta pengene jeg har i lomma. I smauene er heller ikke tiggerne. De holder til i lyskryssene. Guiden Rohit forklarer at det var farligere før. Den gang han levde på gata, var det gjenger med kriminelle som kunne lage kvalm og rane folk. I dag er det mer politi og kontroll.
Jeg var overrasket over hvor hyggelig vandringen var. Der ble fordommene og advarslene gjort til skamme. Det handlet om at menneskene jeg møtte var fredelige og vennlige. Det er noe å bygge videre på.
Kryddermarkedet i Old Dehli. Hele luften var full av støv fra safran, chili, ingefær, kardemomme og kanel. For meg som ikke var vant til det, ble det mye hosting og harking. Stedet er absolutt ikke noe sted for allergikere.