Jeg fikk æren av å være med å legge ned blomster på minnesmerket for folkemordet på armenerne. Søndag 24.april var selve minnedagen. Sammen med den norske ambassadøren, bar jeg fram en krans som et symbol på norsk respekt for de falne og den armenske historie. Hele det internasjonale diplomatkorpset var samlet. Etter at president Vahagn Khachaturyan og statsminister Nikol Pashinyan hadde lagt ned sine kranser, var det vår tur til å bære kransen frem mellom paradeoppstilte soldater.
Det var en verdig seremoni. Der vi kunne forvente høy musikk og lange taler, var det stillheten som rådet. Det ble ikke holdt én tale. Stille fulgte vi de nordiske og de baltiske ambassadørene frem til selve minnesmerket. Etter å ha satt kransen fra oss, gikk vi ned til «den evige flamme» hvor vi la på blomster. Jeg ble stående noen sekunder, før jeg tegnet korsets tegn og overlot plassen til andre.
I stille vandring frem mot minnesmerket
Sammen med flere hundre tusen armenere, fikk jeg æren av å legge ned blomster på minnestedet
Norge har ikke anerkjent bruken av ordet «folkemord» på det at rundt 1,5 millioner armenere ble drept i perioden 1915 - 1920. Hovedårsaken for det er forholdet til Tyrkia. De blokkere bruken av ord som legger ansvar på de som stod for ugjerningene. «Folkemord» er et politisk sensitivt begrep. Skulle Tyrkia anerkjenne det deres forfedre gjorde, vil det kunne få store økonomiske og territoriale følger.
Selv om Norge ikke offisielt har anerkjent at det var et folkemord, gav det en god følelse å vise respekt for det som skjedde. Der står ikke Norge tilbake for noen annen nasjon. Norge anerkjenner at det skjedde, men har politiske problemer med bruken av hvilket begrep de skal bruke.
For oss nordmenn er avstanden både i kilometer og tid stor. Dermed blir det lett å tenke at bruken av begreper ikke er viktige. Det skjedde langt borte, og for over hundre år siden. For armenerne er det et helt annet perspektiv. Der vi ser det på avstand, bærer armenerne sorgen på sine skuldre. Det blir fort tårer og emosjonelt å snakke om. Fortellingen holdes levende. Historien preger folket og nasjonen sterkt også i dag. Folkemordet er en del av armenernes identitet. Historien bæres fra generasjon til generasjon. Det var godt synlig på minnedagen da flere hundre tusen mennesker valfartet for å legge ned blomster ved den evige flammen.
Det som skjedde med armenerne mellom 1915 – 1920, var et stort overgrep. Når rundt 1,5 millioner armenere ble drept på den måten det skjedde, vil jeg kalle det med rene ord. Det var et folkemord!
For armenerne er det en viktig historie. Det er det også for vår tid. Fortiden er en historie vi ikke kan gjøre noe med, men vi kan lære av det som skjedde slik at det ikke skjer igjen. Derfor var det sterkt å besøke statuen av Fredsprisvinneren Fridtjov Nansen i sentrum av Jerevan. Ved siden av statuen hadde noen lagt bilder av det som skjedde for hundre år siden. På et ark stod teksten: «Folkemord i Armenia 1915». Sammen med de historiske bildene var det også bilder fra Ukraina i dag, og teksten: «Folkemord i Ukraina».
Da var det trist å se det jeg ikke så. I Jerevan var det ikke et Ukrainsk flagg å se. Det ble en selvmotsigelse på det de selv har gått gjennom i sin historie, og også i nyere tid. De må selv være aktive å fordømme overgrep som skjer, og ikke bare dyrke sin egen sorg.
Statuen av Fridtjof Nansen i den armenske hovedstad, Jerevan.
Det var en tankevekker å se bilder fra folkemordet for hundre år siden, og ferske bilder fra Ukraina i dag.