«Europas Jerusalem» på sitt beste, lever opp til sitt rykte. Minareter og kirker ligger om hverandre. Jeg kan høre kirkeklokker samtidig som bønnen fra minareten lyder i dalen mellom åsene. Gamlebyen er en opplevelse med sitt yrende liv. Selvsagt må jeg ha en middag med cevapcici og en chopska salat. Det smaker slik det gjorde for tjue år siden. Musikken som spilles på kafeene, er i stor grad hitlåter fra åttitallet.
Sarajevo er en vakker by, men den virker også sliten. Mange drømmer om friheten og storhetstiden som var før krigen endret landet til et område hvor konflikten fremdeles ligger rett under overflaten. Landet, og det politiske systemet, er delt inn i forhold til religion og etnisitet. Dayton avtalen fra 1995 var viktig for å avslutte krigen, men den har sementert konflikten og delt landet. Barna på skolene får historien fra krigsårene fortalt på tre ulike måter, avhengig av om du er bosnisk-muslim, serbisk-ortodoks eller kroatisk-katolsk.
Krigen i nittiårene er historie, men problemene som forårsaket krigen ble aldri løst. Det er en etnisk nasjonalisme som fremdeles ulmer i landet. Det forårsaker også en religiøs deling av landet.
De hvite gravene i Sarajevo forteller en blodig historie fra krigen i nittiårene.
Det gjør inntrykk å se gravene fra krigen på nittiårene. De er vakre med sin hvite form, samtidig som de viser til en svart del av europeisk historie. De hvite muslimske gravene er godt synlige i åssidene som omkranser byen. Gravene er en del av bybildet. Fødselstallene er ulike, men dødsåret er likt. De forteller en historie om blodige år. Snikskytterne fulgte med på hver bevegelse i gatene. Da gjaldt det å springe fra hushjørne til hushjørne for å slippe unna mennene i åssiden som fulgte med enhver bevegelse i kikkertsikte.
Det tar tid å bygge opp igjen hus og bygninger som er lagt i ruiner. Enda lengre tar det å lege sårene i de mellommenneskelige relasjonene. Den jobben er ikke ferdig.
Jeg har stått opp tidlig for å ta toget til Mostar. Egentlig hadde jeg planlagt å ta bussen, men toget sies å være en opplevelse. Da kommer en tett på naturen i det frodige landet. Det er tryggere å sitte på toget enn å bevege seg utenfor vinduene. Det har blitt ryddet tusenvis av miner og andre eksplosiver fra krigens dager, men mange steder ville jeg likevel ikke følt meg trygg for å gå.
Togstasjonen i Sarajevo er sliten som byen. Det gjelder å ha på de rette brillene for å se det vakre. På den ene siden forteller den om gammel storhet. Samtidig forteller den at Bosnia i dag er et av Europas fattigste land.
Jeg dupper av på toget. Få timers søvn er årsak til det. Heldigvis våkner jeg raskt og får med meg fjellene, dalene og juvene vi passerer. I det vi nærmer oss Mostar blir naturen preget av at vi nærmer oss kysten. Det flater ut og blir tørrere. Tidlig i juni er det fremdeles grønt, men Mostar er et av de varmeste stedene i landet. Her gikk det også hett for seg mellom kroater, bosniakker og serbere i nittiårene. Som turist legger en ikke merke til det, men konflikten preger byen også i dag.
«Vi hadde store ødeleggelser etter krigen, men vi hadde et håp. Nå har vi reparert bygningene, men håpet er borte», sier en lokal person til meg samtidig som han peker på at både det politiske system og skolene er separert. Frustrasjonen er stor og økende i landet, og mange forlater skuta. 140.000 forlot Bosnia i 2021. I år ser tallet ut til å bli enda større. De som har mulighet og er i arbeidsfør alder, setter kurs mot vest. Politisk vanstyre, korrupsjon og arbeidsledighet er hovedårsakene til utvandringen. Troen på fremtiden er liten, og folk er trøtte.
Krigen i Ukraina øker frykten for krig I Bosnia-Hercegovina. De serbiske områdene, Republika Srpska, har nære bånd til Russland. Resten av landet, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina, har nære bånd til vesten.
Mostar er multietnisk i sin sjel. Den berømte steinbroen over elven er et ikon for byen. Den er bygd opp igjen etter at den ble sprengt under krigen. Broen, Stari Most – «den gamle broen» fra 1500-tallet, forteller på en enkel måte noe om potensialet for fred og samarbeid. Broen er også en arv som skaper turisme og arbeidsplasser. Den gjør også at internasjonale øyne kommer til byen for å oppleve og se. Det er viktig med øyne som ser. Dette området trenger at vi bryr oss også i dag. Hvis ikke kan det fort smelle igjen.
Elven Neretva deler Mostar i to. Broene binder dem sammen.