Kake til frokost er ikke noe jeg vanligvis spiser. Det er ikke sunt, men en gang i året er det som å spise grønn salat. Det gir næring som bærer gjennom høstens gråvær og stormer som vil komme. For et år siden var det min gode venn, Per Anders, som vekket meg med sang og kake på senga. Da var jeg vest i havet for å feire min runde dag. Det ble en fest fra morgen til kveld. Utrolig hvordan gode venner fargelegger livet. De skaper musikk og maler et landskap det er godt å vandre i.
Takk til alle dere som betyr mer for meg enn det dere vet!
Min far hadde en setning han gjentok flere ganger de siste årene han levde. Den får stå som en visdom jeg også vet: «Eg har aldri vore så gamadle som eg è i dag!»
I dag, var kaken en gave fra Hotel Moskva i Beograd. Her sjekket jeg inn i går. Møtet jeg skulle ha i dag er kansellert, men det er ikke verre enn at det blir over helgen. Da har jeg en dag hvor tanker kan fly som fargerike høstblader i vinden. Det er ikke alltid jeg svever i medvind. Noen ganger går jeg motsatt vei. Det handler om at livet gir og krever. Jeg har smakt både medgang og motgang. Egentlig ville jeg ikke vært en dag foruten. Det ville vært trist å si farvel når det enda var langt igjen.
Det er godt å være tilbake på Balkan. Her er også et hjem hvor jeg levde noen år. Det har satt dype spor fra en tid hvor fred ikke var selvfølgelig. Det er den heller ikke nå. Fred er hardt arbeid som vi må jobbe med hver dag. Fremdeles utfordres vi i våre små og store fellesskap. Det gjelder her på Balkan, og i alle små og større kroker av kloden. Det handler om kjærligheten som både en gave og en oppgave. Det gjelder både i mitt liv, og i ditt.
Det å være hjemme betyr mye for meg. Kanskje betyr det ekstra mye siden jeg har vært så mye borte. Jeg har mange steder hvor jeg kjenner at det gjør godt å være, men det er også sårt å dra tilbake i historien. Det som var, er ikke det som blir. Dermed ligger det alltid en sorg i steder hvor jeg før hadde min hverdag. Den smaker jeg på mange ganger, men når jeg puster kjenner jeg at jeg lever. Livet er en reise hvor alle sanser er i full beredskap. Jeg er ikke hjemme bare på det jeg ser, men med hele følelsesregisteret. Smaker, lukter, lyder og synsinntrykk gir en sterk cocktail som nytes mens jeg rusler sakte gjennom livets gater.
Jeg er ingen engel. Det vet jeg at ingen tror. Men noen ganger kjenner jeg at livet har vinger som løfter meg som en spurv. Det er jord i hver dråpe av mitt blod, men også himmel!
Gaver er noe som hører fødselsdager til. Den største gave du kan gi er at vi sammen kan være med å skape en fremtid. Vi er ulike, du og jeg. Heldigvis er vi det. Det er mange ulike blomster i Guds frodige hage. Jeg er ikke redd for ulikhetene. Jeg er mer redd når vi ikke respekterer ulikhetene. Samtidig er det viktig at vi løfter verdier som bygger opp, og tar avstand fra verdier som river ned.
Det finnes krefter vi ikke må være blinde for. All ekstremisme, både politisk og religiøs, er farlig. Motsatt av ekstremisme er raushet og toleranse. Det er verdier som er en gave både til meg og til våre fellesskap. Det gir alltid inntrykk å møte mennesker som oser av raushet og kjærlighet. De får jeg aldri nok av. Selv har jeg mye å lære, men jeg har tro på fremtiden når vi bygger sammen!
Jeg er ikke ferdig, selv om jeg er født i forrige årtusen. Livet leves i en frodige hage!