Jeg er tilbake der jeg var. Det skjer fra tid til annen at jeg går tilbake i historien. Nylig besøkte jeg Pristina i Kosovo. Det var mitt hjem i fire år på begynnelsen av dette årtusen. Før var jeg hjemme der. Nå var jeg på en kort visitt. Likevel fortalte alle sansene mine at det var mer enn bare et besøk. Smaker, lyder, lukter og det jeg så. Og følelser. Hele meg var hjemme på Balkan. Det handler om liv.
Menneskene. De jeg har møtt på min ferd. Det er alltid de som betyr mest. Det å bli glad i, er å våge å være nær. Vennskap er ikke noe som er forbi selv om jeg har flyttet noen kilometer lenger nord. Vennskap er en skatt som ikke er gravd ned. Den er åpen i dagen. Skattekartet er å følge steder hvor en før var.
Vi var rundt tretti serbere, albanere, sigøynere – og en nordmann, i en buss som var gammel og grå som håret mitt. Selv om det var overskyet med fare for regn, var det varmt og klamt i bussen. Dette er veier jeg har kjørt alene mange ganger før, men det er år siden. Vi satt tett i bussen. Hvis noen hadde covid, får vi alle det. Unus pro omnibus, omnes pro uno - En for alle. Alle for en. Heldigvis er jeg fullvaksinert. Hvis ikke hadde jeg ikke tatt sjansen, og ikke hadde jeg sluppet over grensen. På grensen må en ha de papirene som behøves. Så enkelt er det, og så vanskelig siden det er ulike regler fra land til land. Høstfargene har begynt å melde sin ankomst, men fremdeles er det frodig og grønt.
Etter over seks timer i bussen fra Beograd, sjekket jeg inn på hotellet i sentrum av Pristina. Det var rett ved mitt tidligere kontor. Jeg gikk en tur ut i gaten som var forbeholdt gående. Masken var på. Det er strengere i Kosovo enn mange steder. Politiet følger med og gir deg en kraftig bot hvis du ikke bærer maske. Og alle utesteder stengte halv ti. En halv time senere trådde portforbudet inn.
Den første jeg traff på gata, var min gode venn Agim. Han var min tidligere medarbeider. Han var på en kveldstur sammen med sin kone. Vi kjente hverandre igjen på øynene. Det er mer enn nok. Ingen kan skjule øyne som ser.
Det er sekten år siden jeg var i Kosovo sist. Det er lang tid. Håret mitt er blitt grått. Og kort. Jeg er ikke den jeg var. Det vil jeg heller aldri bli. En kveld satt jeg rundt et bord med mine tidligere medarbeidere. Gutta hadde gråere hår, mens damene var som før. Likevel forteller klokken et språk om år som går. Men vi så hverandre i øynene og kjente på noe som består ut over tid. Vennskap er evigheten som har begynt.
Vennskap er en skatt som ikke er gravd ned!
Hvordan skal jeg med ord forklare det som betyr mer. Mer enn det meste. Mer enn det jeg ser. Mer enn det jeg forstår og det jeg vet. Mer enn ord. Mer enn sandkorn som renner fra et timeglass. Vennskap er selve livet i møte med seg selv. Det trenger ikke forklares. Det bare er.
Bildet er fra den delte byen Mitrovica. I dag kan albanere og serbere krysse over til den andre siden og ta en kaffe med naboene. Det er en stor endring i positiv retning.
Blod og honning
En av betydningene av navnet «Balkan» som jeg hørte da jeg bodde der, er; Blod og honning. Før var det mer uro og slit, og æren og blodet stod høyt. I dag er der en helt annen stemning i gatene da jeg rusler rundt i Pristina. Selv i den delte byen Mitrovica kan jeg gå på begge sider av elva Ibar sammen med min gode venn Bashkim. Før så jeg ikke en levende fugl i denne byen. I dag er elven ren og fuglene svever fritt.
Det er ingen armerte internasjonale militære kjøretøy på veiene. De eneste våpen jeg ser er noen barneleker som selges på gatene. Jeg ser heller ikke noen hvite biler med emblem fra humanitære organisasjoner. Det er portforbud, men det handler om et usynlig virus og ikke om konflikt.
Menneskene jeg møter har et smil som handler om på grunn av, og ikke bare på tross av. Det er stor forskjell på det. Det gjør inntrykk å merke stemningen som noe annet enn da den tynget ned skuldrene uten at jeg selv oppdaget det før jeg var ute av konfliktsonen.
Da jeg sitter i en bil og blir kjørt på nye store flotte veier, slår det meg at Kosovo er et vakkert land. Det så jeg også før, men da var det mye som stjal oppmerksomheten. Krigene på Balkan hadde åpne sår. Fremdeles skal det lite til for å få blodet til å flyte, men det hjelper når honningen er et ekte naturprodukt. Honning er og blir den beste medisin.
Jeg tar farvel med Kosovo og Balkan for denne gang.
Første bilde er fra søndagskaffen i Pristina før jeg måtte sette kurs mot flyplassen.