Ord har stoppet opp. De kommer ikke av seg selv. Det er stille, en stillhet som setter seg i marg og ben. Noen mil unna skjer det. Krigen ruller videre. Barn drepes. Ungdom. Voksne. Eldre. Et liv er ikke mye verdt. Kanskje det nettopp er den korte avstanden som setter seg i kroppen. Nært, og langt borte, på samme tid. Det er lett å se en annen vei.
Avstand er størst når en er tett ved.
Jeg går i de smale gatene. Det gjør inntrykk å være her hvor der før var yrende liv. Soldater holder vakt. De har en egen måte å se forbi meg. Aldri får vi øyenkontakt. Aldri et smil. Det er som om jeg ikke eksisterer. Vi puster samme luft, og drikker av samme vannkilde. Mennesker på samme jord. Overvåkingskameraer dekker hvert lille smug. Der jeg ikke ser soldater, ser de meg.
Noen kjøpmenn holder stengt. Andre holder åpent i håp om å få noen penger inn til familien. Mat på bordet. Hverdagen er ikke lett. Før var det korona. Det var alvor. Nå er det verre. Det handler om hver dag, og hvordan det vil bli.
Jeg går i tomme gater
i skyggen av ditt kors
på Via Dolorosa
Hvor der før var yrende liv
er det stille som i en grav
Igjen er du bundet
med lenker på dine føtter
og torner på ditt hode
Mennesker river ned
blod i stedet for vin
Jeg ser meg rundt. Nye flagg kommer opp. Det er flere israelske flagg i og rundt Gamlebyen enn noen gang før. Noen spiser uten å bli mett. Et kakestykke blir til flere. Vestbredden og øst i byen. Gamlebyen og utenfor. Mye vil ha mer. I skyggen skjer det du ikke ser.
Med bibel i hånd
flagg vaier i vinden
våpen ladet til kamp
Folk mot folk
naboer holder ikke fred
Det la seg et mørke over land og folk, og forhenget i tempelet revnet i to fra øverst til nederst. Markus 15, 33 ff
Det var den gangen
dagen da alt gikk i svart
Langfredag
Det skjer igjen