Det gjør inntrykk å besøke Russland i en tid hvor det ligger et dystert alvor over Europa, men det føles meningsfullt å løfte fram troen på livets krefter når dødskreftene råder. I stor grad møter jeg heldigvis folk som jobber og ber for livet, også i Moskva.
Jernteppe er et begrep fra den kalde tiden. Det var en skillevegg mellom den vestlige demokratiske verden, og den kommunistiske naboen i øst. Igjen er det i ferd med å bygge seg barrierer mellom øst og vest, men opplevelsen jeg får av å besøke Russland er at jernteppe i stor grad er en jernklo som legger seg over folket. Fra en loddrett skillevegg mellom oss, er det mer som et vannrett vegg-til-vegg-teppe over det russiske folk. Propagandaen øker i intensitet, og frykten sprer seg. Mange familier er redd for at noen av deres menn vil bli mobilisert og sendt til fronten. Usikkerhet over fremtiden øker. Der vi kan planlegge i uker og måneder fremover, må russerne i stor rad leve dag for dag uten å kunne se lengre frem i tid.
Det eneste sikre om fremtiden, er at ingenting er sikkert.
Om jeg ikke visste om den brutale krigen som føres mot nabolandet Ukraina, ville jeg kunne vandret rundt i storbyen uten å se det som preger land og folk. Med gatesangere på flere hjørner og masse folk i gatene, rusler hverdagen i sitt vante tempo. Moskva er en by som ikke tar pause. Bilene suser gjennom de store gatene til alle døgnets tider. Det føles trygt å gå i gatene. Du vet at det er kameraer som følger med, men det gjør også at det er lite kriminalitet.
Midt i gågaten Galme Arbat står to pappfigurer oppstilt ved siden av hverandre. Der er det mange som stopper opp. Stolt stiller folk seg ved siden av figurene for å bli tatt bilde av. Det er pappfigurer av president Putin og den kinesiske leder Xi. Det er ingen tilfeldighet at nettopp disse to lederne står utstilt sammen. De har beholdt samarbeidet og har visse sentrale likhetstrekk. Mens kolonitiden i hovedsak ble avsluttet i forrige årtusen, står disse to verdenslederne for en politikk som handler om å erobre land og vokse i størrelse og makt. Det ser vi tydelige tegn til både i Afrika, Asia og i Europa. Mye vil ha mer.
Kolonitiden er historie, men den pågår fremdeles.
Etter en aften på en restaurant er jeg på vei hjem til hotellet da jeg blir gjort oppmerksom på en stor bygning. Kontorlysene er skrudd av utenom de som tydelig tegner en stor Z. Det er ubehagelig å se dette tegnet, og det er antagelig også meningen. Z’n er et tegn som viser støtte til den brutale krigen mot Ukraina. Heldigvis er ikke dette tegnet å se på hvert gatehjørne, men jeg møter det likevel noen ganger på min reise.
Hvorfor krig? Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor dette primitive maktspråket. Hvorfor gå til angrep på sin nabo? Og det i vår tid. Det kan vi bruke tid og krefter på å fundere på. Det skaper uro i de fleste av oss. Ondskap er smittsomt. Krigen har i seg et hat som kan spre seg videre som en pandemi som dreper og begrenser menneskers liv. Det store spørsmålet er likevel ikke der. Det store spørsmålet er; Hvordan skape fred?
Det er en balansegang å besøke naboen når virkeligheten er som den er. Jeg kjøper ingen suvenirer med meg, og jeg forsøker å holde en lav profil. Jeg drømmer tilbake til det gode fellesskap vi for få år siden hadde med våre naboer. Mange ganger har jeg vært med på feiringer sammen med russere. Tiden er ikke moden for det nå, men jeg håper og ber om at fred igjen skal være det som preger vårt fellesskap i Europa.
Fred er mulig!
Noe annet vil være en fallitt for vårt fellesskap på jord.