Det tar fem timer å kjøre fra Tbilisi til Jerevan. Den armenske hovedstaden ligger noen tusen svinger lenger mot sør. Jeg har ikke for vane å bli bilsyk. Likevel ble kropp og hode slitent. Heldigvis var det en erfaren sjåfør i den norske ambassadebilen jeg satt på med. Dermed gikk det både raskt og trygt i det som er en krevende slalåmløype på høyde med alpinanlegget på Kvitfjell.
Landskapet er som på Balkan med åser, bondegårder og små landsbyer. Slik sett kjente jeg meg hjemme der jeg så ut på det vårlige landskapet.
Armenia er en skatt av et land. Den eneste feilen er at vi hører lite om det i nord. Nordmenns interesse avtar ettersom avstanden fra Karl Johans gate øker. Det er naturlig at vi bryr oss mer om vårt eget nabolag enn det som er på den andre siden av fjellet, men det er likevel trist at det er slik. Vi har godt av å øke våre kunnskaper og bry oss også om det som er lenger borte.
Armenerne føler seg i stor grad glemt. Mens konflikten i Ukraina får full oppmerksomhet, er det få av oss som vet noe særlig om krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020 i Nagorno-Karabakh. Det er en konflikt som har pågått i mange år. Krigen er historie, men ikke ferdig. Fremdeles er det trefninger. Begge land vil tjene på å redusere konfliktnivået og finne varige løsninger.
Armenia er som en svamp hvor flere presser på for å hente ut noen dråper. Aserbajdsjan, Tyrkia og Russland vil alle gjerne spise av kakestykket. Dermed er det viktig for Armenia å holde lav profil for ikke unødvendig å provosere. Slik velger også Den armenske apostoliske kirke å holde lav profil på den måten at de er pragmatiske i teologiske og etiske spørsmål. Det kirken, eller staten, ikke har festet til papiret som dogmer og absolutter, lever sitt frie liv. Samtidig er de tradisjonsbundne, og stolt over å være en kirke som strekker seg tilbake i tid. I samtalen med den øverste leder i den Armenske kirke, katolikos Karekin II, sa han det slik: «Vi er ikke konservative! Vi er tradisjonsbundne!»
Historien er viktig for Armenia, både for kirken og for nasjonen. I et land hvor 94% tilhører moderkirken, er det stor nærhet og forståelse mellom teologi og politikk. Tradisjon og historie er en viktig måte å forstå livet på.
Det er viktig å lære av tidligere konflikter, men faren er at en går med ryggen inn i fremtiden. Symbolet på folkemordet for hundre år siden er blomsten «forglemmegei». Det gir et viktig signal i det å huske hva som skjedde, men samtidig sier det noe om at livet vokser videre med nye planter og blomster. Det er vår i Armenia.
Følelsen for en armener er at så lenge folkemordet ikke er anerkjent, er de ikke anerkjent som folk!
Fra minnekonserten for folkemordet i konserthuset i Jerevan, 24.april 2022. På programmet stod Mozarts requiem.
Det er lett å føle seg velkommen i gatene i hovedstaden Jerevan, men smilet går over i et alvorsuttrykk hvis en kommer innpå konflikten med nabolandet Aserbajdsjan. Følelsen av at det internasjonale samfunnet ikke bryr seg, skaper en ensomhetsfølelse. Armenia ønsker å være et selvstendig, fritt og demokratisk land, men de ønsker ikke å være alene.
Det er en stor sanseopplevelse å besøke Armenia. Mat og vin er av høy klasse. Ararat er navnet på landets konjakk, eller brandy om en skal si det uten å støte franske monopolister. Ararat er også navnet på det høyeste fjellet i området. Det strekker seg over 5000 meter. Historien forteller at det var på det fjellet Noas Ark strandet etter syndefloden. Det gjør at fjellet betyr mye for de kristne armenerne. Likevel har få besøkt selve fjellet, selv om det er godt synlig med sin snøkledde topp. Det har sin bakgrunn i at fjellet ligger i nåværende Tyrkia. Grensen til Tyrkia er stengt som følge av et konfliktfylt naboforhold.
Det var godt å se at våren var kommet til Armenia. Frukttrærne var i sin fulle blomst. Frukt skal igjen bli til edle dråper. Våren med nytt liv som vokser fram, gir håp for fremtiden. Det er helt avgjørende for å kunne se fremover.
Ararat fjellet er på 5137 moh. Fjellet er en inaktiv vulkan som nå ligger i Tyrkia