Jeg har beveget meg fra Beograd, til Novi Sad, videre til Tirana og over til Sarajevo. I dag er avstanden kortere enn den var. Det handler om at det på overflaten er fred på Balkan. Det er ingen åpne konflikter og kriger slik det var på nittitallet. Det som skjedde da, ligger allerede over en generasjon bak oss i tid. Det er lenge siden det, men det er nå engang slik at avstand ikke bare handler om år som går og kilometer som vi beveger oss. Det handler også om liv som leves, følelser, tro, minner, og ledere som kjemper om å beholde den makten de engang fikk eller tok.
På denne reisen var det noen som sa til meg at den andre verdenskrig aldri tok slutt på Balkan. Den tok bare pause. Så dukket den opp igjen på nittitallet. Igjen er det en lengre pause, som for å trekke pusten og få igjen krefter og ressurser før neste økt.
Midt i hovedgågata i Beograd er dette banneret godt synlig
Blod og honning
En av oversettelsene på ordet «Balkan» fikk jeg for tjue år siden, da jeg bodde i Kosovo i fire år og hadde et nært overblikk over hele regionen. Da ble Balkan oversatt med «blod og honning». Det sier noe om dette menneskelige frodige området som en ikke kan unngå å bli glad i, men som har sine skyggesider.
Midt i Knez Mihailova, den viktigste gågaten i sentrum av Beograd, henger det et stort banner på en bygning. Det er umulig å ikke se, og ingen fjerner det. Styresmaktene har ingen interesse av å renske byen for propaganda som de selv støtter. De er dermed med på å helle bensin på åpne glør. Banneret har parolen; «Det eneste folkemordet på Balkan, var mot serbere». Vel vitende om det som skjedde i Srebrenica hvor rundt 8000 bosniske-muslimer ble brutalt drept av serbiske styrker i 1995, er dette en forvrenging av sannheten. Dessverre har sannheten aldri vært viktig for enkelte ledere på Balkan. Det som er viktig, er hva de får folket til å tro på. Det er den farlige propagandaens grunnparole. Slik er de på linje med flere statsledere både i Midtøsten, og i vest og i øst.
Hvis det ikke var for våre ledere, ville situasjonen vært mye bedre, sa en til meg i et av landene jeg besøkte. Jeg hørte varianter av det samme i alle de tre landene jeg besøkte. Vi kunne til tider sagt det samme flere steder, men dette er på et helt annet nivå. Egeninteresse settes ofte foran nasjonen, for mange statsledere. Tendensen er at til lengre tid ved makten, dess mer korrumpert blir en. Alle knep blir tatt i bruk for å bli værende på toppen. Det handler om makt og privilegier, og det å sikre muligheten til å dekke over tidligere synder.
I Tirana kan du gå over veien når den albanske ørnen lyser grønt..
Duene er et yndig fotomål i Gamlebyen i Sarajevo
Håp på Balkan?
Etter krigene i nittiårene, var det stor optimisme blant folk flest i de nye statene som var dannet. Det var et håp om å tilnærme seg det vestlige Europa og bli «normal». Den optimismen har endret seg. Jeg møter ikke samme entusiasme i dag når jeg snakker om veien videre med folk.
Mangelen på fremtidsglød fører til at mange emigrerer fra regionen. Bare i Bosnia drar over hundre tusen bosniere ut av landet hvert år. Dermed utarmes arbeidslivet. Det blir mangel på folk innen skole, helse, transport og i alle etater og næringer. I tillegg setter også de med lengre utdannelse kursen mot vest. Vi trenger den spesialkompetansen og arbeidskraften vi får, men det er et dilemma at landene de forlater også har store behov.
Bildet er fra Tirana. Det er en by med en stor aktivitet i byggebransjen, mer enn noe annet sted på Balkan.
Er håpet på Balkan i ferd med å renne ut med badevannet?
Det er viktig å spørre seg hva som skjer, og om ulike ekstreme nasjonalistiske krefter får bolig midt i vakuumet som dannes når spesielt ungdommen emigrerer.
Jeg har et håp om at landene på Balkan vil utvikle seg videre i en god retning, men det er ingen selvfølge. Det blir viktig at vi fortsetter å støtte opp om de krefter som stabiliserer og bygger de gode fellesskap, slik at ikke destruktive krefter får overmakten. Frihet og demokrati er ikke gratis. Det krever et langsiktig perspektiv, og ikke bare et kort besøk.
Slik så det ut da jeg kom flygende inn over Balkan. Det var mye grått, men samtidig lys og horisont.