Det er ingen spøk å bli syk på reise. Etter et restaurantbesøk gikk det galt, eller kanskje det var vannet jeg pusset gebisset i? Det meste rant ut av kroppen og jeg sov lengre enn det jeg gjorde som barn. Heldigvis var det ikke verre enn at det kunne vært enda verre, men det var gale nok.
En mann som er syk, er ingenting å spøke med. Vi har en tendens til å tro det hele er over bare vi kjenner en anelse av ubehag. Noen er mer slik enn andre. Det første de gjør når de står opp om morgenen er å kjenne etter om det er noe som feiler de. Ved kaffen med kollegaene på jobben legger de ut om at de kanskje tror at de muligens vil komme til å bli syk litt senere på dagen. Når det samme ritualet finner sted hver morgen fra mandag til fredag, blir det slitsomt for omgivelsene. Men det kan jo muligens hende at de en dag kan komme til å ha rett i det de sa hver dag.
Jeg skal ikke gå i detalj om hva som skjedde med meg på min reise. Noen detaljer forblir innenfor privatlivets mest intime sfære. Der kan du være veldig glad for at du ikke befant deg. Jeg hadde mer enn nok med meg selv. Det er barnemat å gå på en god gammeldags søppelfylling, enn det var å være i samme rom som meg. Dette var mer som å befinne seg langt nede i dødsskyggens dal. Men som sagt, jeg skal ikke gå i detalj.
Jeg hev innpå nok Imodium til å demme opp Akerselva, uten at det hjalp. Det var en god slankekur som varte i flere døgn. Siden det var halloween slapp jeg å ta på meg et kostyme. Jeg var allerede blitt et beinrangel som folk ble skremt av. Slik sett var jeg en suksess i den morbide verden. Ikke forstår jeg at det har blitt så populært, men jeg kunne hvert fall bare være meg selv. Jeg var som en zombie av et skjelett som gikk i gatene og trodde enden var nær. For å være mer saklig korrekt skal det sies at bokstavelig talt var det enden som fikk kjørt seg disse dagene.
Et visdomsord på en vegg i Tbilisi skulle bli mer aktuelt enn jeg forstod da jeg tok bilde
Nå viser det seg at jeg overlevde denne gangen også selv om det ikke var den store opplevelsen å skulle ut å fly når tilstanden var som den var. Kvalmen lå over meg som morgentåken på vei til flyplassen. Jeg er sjelden syk. Det er i seg selv et privilegium som jeg er takknemlig for, men noen ganger sier kroppen fra. Da er det ingen annen mulighet enn å stoppe opp og følge kroppens språk.
Gleden var stor da jeg endelig våknet opp og kjente at jeg var i ferd med å bli frisk igjen. Gardinene på hotellrommet ble trukket for. Utenfor var det sol! Det var utrolig deilig å igjen bevege seg lengre enn femhundremeter fra hotellrommet. Gleden var mye større enn det jeg kan forklare. Bruker jeg ordet glede engang til i dette avsnittet skjønner du kanskje at det var en sprudlende glede som boblet som champagne i blodet da jeg gikk tur i en park i byen Vilnius som jeg nå var kommet til.
Det hele var en bagatell i min livshistorie. Det var bare fire dager med noe som skjer en gang iblant. Egentlig er jeg mer forundret over hvor sjelden jeg får mageproblemer når jeg reiser rundt, men innvollene har vel fått kjørt seg på mange ulike mattradisjoner gjennom et langt liv fra nord til sør. Jeg er hvert fall klar for å smake på neste rett når den kommer på bordet!
En karusell i Vilnius. Poetisk på sin måte. Vakker som livet er når en får til å rusle i en park